Alice Phoebe Lou – Fra sjonglering med ildkuler til hottest i Berlin

19-åringen fra Sør-Afrika har lynraskt gått fra å være gatemusikant i Berlin til å være ettertraktet festivalartist i hele Europa.

b
a

Alice Phoebe Lou har på kort tid vokst fra å være en av tusenvis av gateartister, til å få en trofast fanskare over hele verden. Den spede 19-åringen har bygget sten på sten gjennom først å spille på gateplan i Berlin, før hun i løpet av det siste året har gitt ut sin første EP og et live-album, samt bygget opp et imponerende antall YouTube-samarbeid med kredible musikkanaler i Berlin. Lou var bare såvidt 18 da hun forlot de liberale filmskaper-foreldrene i Sør-Afrika. Et år etter er det meste snudd på hodet.

Da jeg dro ut som 18-åring var det fordi jeg skulle ha et hvileår før studiene. Jeg drev med ilddansing med poi (en form for sjonglering der ballene er festet til snorer, red. anm.), og planen var å reise rundt og leve av det. Jeg ville ikke være for lenge et sted, eller få meg fast jobb, så da ble det sånn, sier Lou.

I rundt seks måneder ilddanset Lou seg rundt i Europa. Å opptre på gata var en god måte å utforske nye byer på, mener hun. Til slutt, nesten ved en tilfeldighet, endte hun opp i Berlin .

– Alle fortalte meg at jeg burde dra til Berlin, så det var naturlig å prøve. Det var fantastisk å alle gateartistene der, og å se at folk respekterte det de gjorde som karriere, jobb og kunst.

Hun forsøkte seg noen dager med ildkulene, men det viste seg at tyskere ikke var like interessert i sjongleringen. Hun fant heller ikke lykken på turiststedene, hvor hun i andre europeiske byer lett kunne innkassere nok euro til å klare seg gjennom uka. Løsningen ble musikken.

– Jeg hadde med meg en gitar, men kunne bare noen cover-låter; typiske gateartist-låter som «Knocking on Heavens Door» og «Hallelujah. Jeg forsøkte meg på noen metrostasjoner … Man føler seg så ukomfortabel og nervøs i starten! Men jeg tjente nok til å overleve – så jeg fortsatte.

Prøvelse gjør mester, og etter en stund fant Lou selvtillit i både fremføringen og sine egne låter. Med selvtilliten kom også kontaktene, og hun begynte langsomt å møte mennesker i musikkmiljøet i Berlin. Etter hvert fikk hun til og med spart nok penger til å kjøpe seg en forsterker.

Da jeg kom inn i miljøet ble det enklere å finne sin egen stemme, å skrive sine egne låter, gjøre sin egen greie. Etter hvert begynte jeg også å lage mine egne låter og brenne de på CD-er. Jeg lagde alt for hånd, og det ga mersmak. Jeg fant etter hvert ut at jeg ville fortsette med det, og ikke av nødvendighet, men som en livsstil. Etter det gikk det bare av seg selv, egentlig. Dette er livet mitt nå.

Hun spiller fortsatt fem ganger i uka, selv etter at hun har breaketdette intervjuet ble gjort i en ledig time før hun skal avgårde til broen i Warschauer for å spille – og har ingen planer om å slutte.

– Jeg får ofte spørsmål om hva jeg gjør her, og hvorfor jeg ikke spiller konserter. Greia er at jeg ikke spiller på gata fordi jeg må, eller er sulten; jeg spiller fordi det er det jeg elsker å gjøre. Når folk sier at de virkelig er blitt inspirert av å høre deg spille eller å ha sett deg på gata … Om du bare spiller på konserter, er det kun et begrenset konsertpublikum du spiller. Når du spiller på gata, spiller du for alle, og det er fantastisk å se hvor enkelt det går når man har … organisk PR, om du skjønner? At folk ser deg, og opplever deg, og bringer det videre til sine venner igjen. Du vet jo at CD-salget stuper, ikke sant? Hele greia er jo blitt et abstrakt konsept! Men jeg har klart å selge … shit tons med CD-er – det håndfaste, ekte produktet – på gata, fordi folk lengter etter noe som nettopp er ekte og håndfast.

Alt har likevel ikke gått utelukkende organisk. Et gjennombrudd kom etter at LOU fremførte et par egne låter under et TED-arrangement i Berlin. TED-arrangementene gir en scene til «mennesker som brenner for noe», og Lous brennende engasjement for musikk gjorde at det 13 minutter lange klippet ble sett og delt flerfoldige tusen ganger på internett. Det er ikke en like direkte form for interaksjon mellom artist og publikum, medgir Lou, men det åpnet noen dører som hadde vært lukket tidligere, og eksponerte henne for et helt nytt publikum.

Tilbudene og mulighetene har blitt mange på kort tid – konsertforespørsler, samarbeidstilbud og det hun kaller «music industry shit» – men Lou forsøker å velge med omhu. I sommer skal hun spille på femten utvalgte festivaler, blant annet Piknik i Parken i Vigelandsparken i Oslo.

Jeg elsker festivaler, og det har jeg gjort siden jeg helt sikkert var for ung til å elske festivaler! Det er flott å kunne reise til musikalske samlinger på forskjellige steder. Akkurat nå velger jeg veldig nøye hva jeg gjør og hvor jeg drar, samtidig som jeg egentlig forsøker å spille på så mange forskjellige steder som mulig. På den måten går jeg ikke lei.

Etter festivalturnéen er planen å haike seg nedover til Ukraina.

Det vil åpenbart ikke være et stort plateselskap involvert når Alice Phoebe Lou gir ut debutalbumet senere i år, og fanskaren er allerede stor. Et par reisende øyne som ser henne spille på gata i Berlin, kan fort bli et par trofaste ører på den andre siden av verden. Så også i Oslo – bare at man her har muligheten til å oppdage henne i en nærliggende park.