AUF-leder: – Å ville legalisere narkotika kan være egoistisk

– Å legalisere narkotika fordi man vil ha lettere tilgang til rusmidler er selvsentrert i sin natur, skriver AUF-leder Mani Hussaini.

b
a

Mani Hussaini 
Leder i AUF

I en kommentar på nd.no skriver Aksel Braanen Sterri at norsk ruspolitikk er formet av puritanisme og dårlig politisk håndverk. Jeg er helt enig i analysen. Det er på tide at norsk ruspolitikk går i en ny retning. Men legalisering er ikke løsningen vi ser etter.

Legalisering av narkotiske stoffer er foreslått som en ny og radikal løsning på rusproblematikken. Idéen kan forsvares ut fra minst to ulike perspektiver: enten fordi man mener at enkeltmennesket skal ta sine valg helt uavhengig av eksterne begrensninger, eller fordi man mener regulert kjøp og salg vil fungere bedre enn dagens ruspolitikk.

Førstnevnte er egoistisk i sin natur. Å legalisere narkotika fordi man vil ha lettere tilgang til rusmidler er selvsentrert i sin natur. Sistnevnte premiss er mer naturlig å diskutere: det handler om å hindre skade og redde liv. Alle som bor i landet vårt er en del av det norske fellesskapet. I det fellesskapet tar vi vare på hverandre. I hvert fall er det noe vi liker å tro.

Straff for å disiplinere adferd

1 av 3 innsatte i norske fengsler er domfelt for narkotikaforbrytelser, og seks av ti er rusavhengige. Med 250 overdosedødsfall i 2014 er Norge er det bare ett land i Europa, Estland, hvor flere mennesker dør av overdoser. Det er over 8000 injiserende rusavhengige i Norge, en gruppe med mange hjemløse, fattigdom, dårlig helse og høy dødelighet. Om man skal gjøre seg opp et ruspolitisk regnskap, så peker alle piler feil vei.

Å legalisere narkotika fordi man vil ha lettere tilgang til rusmidler er selvsentrert i sin natur.

Norsk historie er full av eksempler på hvordan samfunnet har brukt straff for å disiplinere atferd. Dette gjelder også ruspolitikken. Avholdsbevegelsen, politiet og politikere legitimerer strafferegimet ved å skyve foran seg de rusavhengige, uten å faktisk presentere evidensbaserte løsninger vi vet vil fungere.

Les også: – Mens halve Norge tygger valium, krever man at narkomane skal bli benzofrie. 

De gode løsningene ligger ikke i ytterpunktene av debatten. Stoffer som er plassert på narkotikalisten er der for en grunn. Rusavhengighet er en lidelse, og må betraktes som nettopp det. Derfor er det gode grunner til å forsøke å begrense omsetning og sirkulasjon, spesielt mot unge.

Om man skal gjøre seg opp et ruspolitisk regnskap, så peker alle piler feil vei.

Likevel er det sånn at de fleste norske ungdommer vet hvor enkelt det er å få tak i rusmidler per idag. Det er et argument avholdsbevegelsen sjelden tar på alvor.

Ingen moralistisk linje

AUF abonnerer ikke på en moralistisk linje i ruspolitikken. Vi er blant de som reagerer når for eksempel Actis i sin narkotikapolitiske plattform skriver at «kontrollpolitikken har den effekt at den gjør produksjon og omsetning av narkotika risikabelt. Dette påvirker pris, tilgjengelighet og renhet. Dette er faktorer som reduserer konsum av narkotiske stoffer i befolkningen».

At rusavhengige må ty til enda farligere rusmidler gir større skader og flere drepte, og skal ikke heies fram som det fremste kvalitetsstempel på norsk ruspolitikk. Vi skal ikke skademaksimere oss til et rusfritt samfunn.

Les også: – Actis’ cannabisnotat smaker av propaganda 

På den andre siden av skalaen har vi Unge Venstre og FpU som ønsker å åpne for legalisering av rusmidler. Det blir for enkelt å bare gi opp forebyggingen og grepene vi kan ta for å forhindre at flere kommer inn i det helvetet et liv i rus er.

Det er usannsynlig å forvente at Stortinget kommer til å gå inn for legalisering av rusmidler på narkotikalisten med det første, men endringene vi trenger i ruspolitikken kan ikke vente så lenge.

Hersketeknikker og knebling

Ruspolitikken må ha som mål å redde liv. Det betyr også at vi må være villig til å bruke alle tilgjengelige verktøy som fremmer nettopp dette målet. Dersom man styrer unna virkemidler av rent moralfilosofiske grunner, så er ikke målet å redde liv. Isåfall er målet å forsvare avholdsmenneskets fortreffelighet, og det kan ikke være målet i norsk ruspolitikk.

Beskyldninger om onde hensikter tillegges flittig når avholdsbevegelsen skal argumentere for sitt syn.

Puritanismen i sin klassiske, norske form kan være direkte udemokratisk på den måten at det skapes et begrepsapparat og en sosial virkelighetsforståelse uten rom for selvstendige analyser. Beskyldninger om onde hensikter tillegges flittig når avholdsbevegelsen skal argumentere for sitt syn. Dette må regnes som en hersketeknikk, og et forsøk på å kneble sine politiske motstandere. Det er definitivt ikke et konstruktivt bidrag til en bedre ruspolitikk.

Politisk selvransakelse

AUF har gått gjennom en politisk selvransakelse som har endt med en ny politikk for vår tid. Vi er mange som har gått gjennom en modningsprosess før vi har lagt bak oss puritanismens begrensinger på den politiske debatten. Derfor løftet vi saker som ND-programmet (narkotikaprogram med domstolskontroll red. anm) og heroinassistert rehabilitering på Arbeiderpartiets landsmøte – og vant. Det er et viktig skritt på veien mot en mer human ruspolitikk, men vi er ikke der med det første.

Tiden er derfor inne for å åpne verktøyboksen. Vi må se på alternative former for sanksjonering, mer bruk av ND-programmet, utvidet substitusjonsbehandling, heroinassistert rehabilitering og brukerrom i alle større byer.

Vi kan gjøre mye for å redde liv. Vi kan gjøre mye mer enn vi gjør idag. Vi må gjøre mye annerledes. Å tillate kjøp og salg av narkotiske stoffer er ikke veien vi ser etter.

Portrettfoto: Kristoffer Klunk