– AUF-lederen snakker mot bedre vitende i ruspolitikken

Skal vi føre en solidarisk ruspolitikk, er en smart regulering av rusmidler den eneste veien å gå, skriver Aksel Braanen Sterri og Magnus Slagsvold Støre

b
a

Magnus Jonas Slagsvold Støre og Aksel Braanen Sterri

I et tilsvar til Aksel Braanen Sterris artikkel om årsakene til den feilslåtte ruspolitikken viser AUF-leder Mani Hussaini at ungdomspartiet har tatt et langt steg i riktig retning med å stake ut en ny ruspolitikk. Hussaini bør lytte til the Global Commission on Drug Policy, ledet av Kofi Annan, og foreslå regulering som neste steg.

AUF skal ha honnør for å ha hjulpet Norges største parti til å åpne for heroinassisert behandling og det er godt å lese at Hussaini tar avstand fra den moralistiske linjen som lenge har fått dominere rusdebatten. Spesielt gledelig er det at Hussaini løfter frem et viktigere mål for ruspolitikken enn å ha så lavt totalt forbruk av narkotika som mulig, nemlig å hindre skade og redde liv.

Selv om Hussaini sier at han tar avstand fra avholdslinjen står han her side om side med avholdsorganisasjonen Actis når han påstår at legalisering ikke er veien å gå.

Kriminelles hovedinntekt

For dagens politikk skader. Og den tar liv. Det gjelder ikke bare norske brukere som dør av overdoser i en helt annen skala enn de aller fleste andre land. De aller største skadene befinner seg langt utenfor Norges grenser. Over halvparten av inntektene til verdens kriminelle kommer fra salg av rusmidler. Det gir makt og penger til kriminelle bander som destabiliserer politiske systemer og dreper titusenvis av mennesker årlig. Hundre tusener er på flukt. I Sør-Amerika er volden så brutal at de politiske lederne har fått framskyndet FN-møtet som skal revurdere narkotikakonvensjonen fra 2019 til 2016. De fleste av dem tar til orde for å få på plass regulert produksjon og salg av rusmidler for å få slutt på krigen.

Derfor er det merkelig å lese at lederen for et ungdomsparti som har solidaritet som kjerneverdi konkluderer med at regulering av rusmidler er egoistisk. Her snakker han mot bedre vitende.

Over halvparten av inntektene til verdens kriminelle kommer fra salg av rusmidler.

Selv om Hussaini sier at han tar avstand fra avholdslinjen står han her side om side med avholdsorganisasjonen Actis når han påstår at legalisering ikke er veien å gå. Ordet «legalisering» er nemlig kun en teknisk betegnelse på den juridiske prosessen som finner sted dersom man slutter å straffe mennesker for rusbruk, noe AUF-ledern selv er inne på som et av de store problemene med dagens ruspolitikk. Heller enn å forvilles av legaliseringsbegrepet må vi diskutere hvilke reguleringsformer som er de beste.

Aldersgrenser og utsalgssteder

En hensiktsmessig og klok regulering av rusmidler kunne åpnet opp den store verktøykassen med reguleringstiltak vi kjenner fra måten vi produserer og selger tobakk og alkohol på. En regulering betyr ikke at alle rusmidler skal selges fritt. Forskjellige rusmidler krever forskjellige reguleringsformer. Vi hadde måttet stake ut en egen cannabispolitikk, en egen heroinpolitikk og en egen psykedelikapolitikk, på samme måte som vi i dag har et eget lovverk for tobakk og ett for alkohol. Man kunne innført aldersgrenser og begrenset utsalgsstedene. Erfaringene med et statlig vinmonopol har vist at slike tiltak virker. Forbud gjør det ikke. Som Hussaini selv skriver «er det sånn at de fleste norske ungdommer vet hvor enkelt det er å få tak i rusmidler per idag». Trenden med bestilling av rusmidler over nett tilsier at det trolig bare blir lettere.

En regulering betyr ikke at alle rusmidler skal selges fritt.

Et regulert marked krever selvfølgelig også et lovverk mot reklame og markedsføring. Skatteinntektene fra salget kunne finansiert saklige informasjonskampanjer, forebygging og behandling. Og pengene som blir til overs kan brukes på fellesskapet. Det er god arbeiderpartipolitikk, og langt å fortrekke over å ta av allerede tynne politibudsjetter for å jage gatenarkomane fra åpne plasser og torg.

Cannabis og epler

Vi er enige med AUF-lederen i at de gode løsningene ikke ligger i ytterpunktene av debatten, men framfor å la ignoransen avgjøre hva som utgjør ytterpunkter tillater vi oss å lytte til the Global Commission on Drug Policy.

Som vist av figuren under definerer de det ene ytterpunktet som forbud med straff som virkemiddel. Det andre ytterpunktet er en ruspolitikk der alle rusmidler selges fritt på det åpne markedet, og der markedet styres av kommersielle krefter uten reguleringer. Selv om vi mener at dagens forbud er galt, mener vi ikke at cannabis burde selges ved siden av epler og pærer på RIMI (slik som øl selges i dag i Norge).

Skjermbilde 2015-06-30 kl. 08.16.53Etter flere tiår med Krigen Mot Narkotika (les: Krigen Mot Mennesker), der forbruket av så å si alle rusmidler har økt, vil det være en omfattende jobb å utarbeide en klok reguleringspolitikk. Det er ingen som vet akkurat hvordan en slik politikk bør se ut, men det er hevet over enhver tvil at en eller annen form for regulering vil være en del av løsningen. Ja, en slik politikk innebærer at vi må legalisere salg av rusmidler, men gevinsten vil være enorm målt i skadereduksjon.

AUF-lederen gir i sitt innlegg en klok kjøreregel for ruspolitikken. Den «må ha som mål å redde liv. Det betyr også at vi må være villig til å bruke alle tilgjengelige verktøy som fremmer nettopp dette målet». Vi oppfordrer AUF til å løfte blikket og fortsette med det gode arbeidet de har startet med å stake ut en ruspolitikk verdig det 21. århundret.

Les også: – Synd at norske tenåringer er mer fornuftige enn folkevalgte politikere.