Norsk film trenger mer ukontrollert sinne, snørr og tårer

Det er nesten paradoksalt hvor mange følelsesutbrudd som kommer fra filmmiljøet i forbindelse med regjeringens nedprioritering av filmkultur, med tanke på hvor mange halvhjertede, impotente og «lavmælte» filmer som lages her i landet.

b
a

Sveinung Wålengen
Kinosjef i Ås, frilans filmkritiker og kommentator i NATT&DAG

Filmdebatten er mer oppblusset enn på lenge, og handler om noe så grunnleggende som å redde livet til norsk filmkultur. Festivaler og cinematek er truet som følge av manglende statsstøtte. Det vil sannsynligvis bli laget færre filmer enn før, og presset om varme seddeltellere blir større fra Thorhild Widvey og Kulturdepartementet. Det positive er at krisen gir en god anledning til å snakke ubeskjedent og stort om betydningen av kunst i Norge – i dette tilfellet nærmere bestemt filmkunsten.

Det er nødvendig å stille spørsmålet: hvorfor er film viktig?

DET ER FORT gjort at filmbransjen blir navlebeskuende i situasjonen man står overfor nå, der man kritiserer fra et perspektiv som først og fremst tilhører bransjen selv. For en utenforstående og helt vanlig kinogjenger kan kronikkene kanskje fremstå som skrekkslagne rop for å sikre egen inntekt, eller som argumenter for smale kulturtilbud som angår de færreste.

Det er da det er nødvendig å stille spørsmålet: hvorfor er film viktig? Som filmelsker har jeg sikkert tjue ulike svar, og mye handler om at film er mer enn underholdning – eller at underholdning har en enorm verdi i seg selv. Én ting er hva film kan lære bort, både om oss selv og andre mennesker, men film kan også være følelsesmessig utleverende, på en måte som river oss inn i sitt univers og slipper oss renset ut i virkeligheten igjen.

Vi nordmenn er kanskje et innesluttet og nøkternt folkeslag, men vi blir jo forbanna og lei oss vi også.

SLIKE FILMER savner jeg i Norge. Det er nesten paradoksalt hvor mange følelsesutbrudd som kommer fra filmmiljøet i forbindelse med regjeringens nedprioritering av filmkultur, med tanke på hvor mange halvhjertede, impotente og «lavmælte» filmer som lages her i landet. Når så jeg sist en norsk film jeg opplevde som noe som måtte lages? En personlig film om desperate mennesker som skriker, gråter og kjefter? Vi nordmenn er kanskje et innesluttet og nøkternt folkeslag, men vi blir jo forbanna og lei oss vi også – det er ikke noe franskmenn har monopol på. Den største årsaken til at de franskspråklige filmene Mamma (Dolan, 2014) og Cannes-vinneren Blå er den varmeste fargen (Kechiche, 2013) griper så sterkt, er at det er godt å se mennesker fulle av snørr og tårer, ukontrollert sinne og oppslukende kjærlighet. Slikt finnes jo også i den norske virkeligheten!

Det er en bekreftelse på at det er ok å være fylt av noe stort, som det er unaturlig å undertrykke.

TAKLER VI ikke å se sånt når det har sitt utspring i vårt eget samfunn? Synes vi det er flaut? Opplever vi det som noe animert, ikke som noe virkelig? Det er i tilfelle en feilvurdering, for jo: selvfølgelig eksisterer det! Siden jeg er et menneske som kan bli så sint at jeg nesten ikke klarer å puste, eller kan bli så oppslukt av noen at jeg legger nøkkelknippet i kjøleskapet, liker jeg også å se andre oppføre seg tilsvarende på film. Ikke bare er det snakk om den viktige gjenkjennelsesfaktoren, men det er en bekreftelse på at det er ok å være fylt av noe stort, som det er unaturlig å undertrykke.

I FORRIGE UTGAVE av Ny Tid (3-9. juni) skrev filmkritiker Endre Eidsaa Larsen om den norske filmskaperen Anja Breien (Hustruer-trilogien; Arven), som nylig ble hedret med et seminar på Nasjonalbiblioteket i anledning sin 75-årsdag. Larsen refererer til Breiens film Mine søsken, goddag: en film om Arne Bendik Sjurs grafikk (1974), der billedkunstner Sjur selv uttaler at «det er menneskelig å skrike», men at det «ikke er noe vi gjør i samfunnet vårt». Det er ikke akseptert, det er nærmest ikke lov å skrike. Larsen mener at Breiens filmer har «et kritisk blikk på frihetsberøvende samfunnssystemer, og en subjektivitet som forsøker ‘å få tak i seg selv’». Under seminaret på Nasjonalbiblioteket ble denne påstanden begrunnet gjennom flere gode foredrag, og Breiens evne og modighet til å utforske vår innskrenkede frihet føltes fortsatt aktuell – og dessverre, kan man si, enestående.

Kan vi ikke snart få se noen mennesker som ikke klarer å legge lokk på seg?

OFTE SER man mennesker i norsk film undertrykke sine akutte følelser, sine sanselige opplevelser, sine emosjonelle behov. Like ofte får filmene skryt for å ha dyrket slike portretter – som i 1001 gram (Hamer, 2014) eller Mot naturen (Giæver, 2014). Det er selvfølgelig betimelig, da disse tilstandsbeskrivelsene er treffende for mange mennesker – ikke bare nordmenn – men de blir også unnskyldninger som forteller oss at det er helt greit å bare holde ting for seg selv. Kan vi ikke snart få se noen mennesker som ikke klarer å legge lokk på seg? Filmer som er nettopp en tilstand, mer enn en a-til-å-fortelling, der agendaen ikke nødvendigvis er å fortelle en «ferdig historie», men å uttrykke én eller flere følelser? I Iram Haqs Jeg er din (2013) var det tilløp gjennom den famlende hovedrollefiguren Mina, og i Elsk meg (Myren, 2014) glimt av abrupt frustrasjon og utilslørt bekreftelsesbehov i et ungt forhold. Men det er sjelden at noen slår i veggen eller gråter ukontrollert i norsk film. Sjelden at noen roper og skriker – at de er masete og uhåndterlige.

Om vi forsvarer oss med at vi for det meste er innadvendte her i landet, blir det bare et eksempel på at vi trenger flere filmer som beroliger oss med at det er lov å skrike og slå seg til blods.

KANSKJE SYNES norske filmskapere at det ligger fjernt fra dem å portrettere slike mennesker. Kanskje synes de det er ukomfortabelt eller vanskelig. Eller kanskje handler det om at publikum ikke orker det. Under Cannes-festivalen fikk den franske filmskaperen Maiwënns anmassende forholdsportrett Mon roi hard medfart av mange kritikere, som opplevde den ektefølte skildringen av et destruktivt forhold som konstruert og enerverende. Mens Mon roi gjennom sin presise, men kaotiske skildring gir et smart og konstruktivt eksempel på et lidenskapelig forhold dømt til å mislykkes, forsøker kritikerne altså å sparke beina under det de ikke forstår – eller vil forstå – at har rot i noe virkelig.

MON ROI og mottagelsen av den blir et eksempel på at de filmatiske følelsesutbruddene ikke bare undertrykkes her i Norge. Det er ikke snakk om et «middelhavslandstemperament» som ikke finnes i vår befolkning; det er universelle følelser. Om vi forsvarer oss med at vi for det meste er innadvendte her i landet, blir det bare et eksempel på at vi trenger flere filmer som beroliger oss med at det er lov å skrike og slå seg til blods.

Les også: N&D i Cannes: – Uforståelig at to timer fuglekvitring omtales som vilt underholdende