3 grunner til at Norge burde ha en rusminister

Rusfeltets stemme må forvaltes bedre, og et godt sted å begynne vil være å utnevne en egen ministerpost for rusfeltet.

b
a

Samtidig som den harde linjen i narkotikapolitikken endelig har blitt upopulær, forblir den politiske viljen til å endre kurs liten. Det finnes riktignok bred politisk enighet om å øke antall behandlingsplasser for rusavhengige, men likevel står fremdeles mange tusen rusavhengige i kø for behandling. I praksis er rusfeltet fremdeles et nedprioritert helsefelt som kjemper om å få tilgang på nok midler, og selv om politikernes intensjoner ser stadig rausere ut, står rusfeltet fortsatt langt nede på lista når helsemilliardene skal fordeles.

Rusfeltets stemme må forvaltes bedre, og et godt sted å begynne vil være å utnevne en egen ministerpost.

Her er 3 grunner til at Norge trenger en egen rusminister:

1. Forslaget er fremmet flere ganger siden 2009

Forslaget om at Norge trenger en egen rusminister stammer tilbake til 2009, da det først ble foreslått av Marit Myklebust, tidligere AP-ordfører i Egersund og daværende leder for Gatehospitalet i Oslo. Myklebust er en tydelig stemme i rusomsorgen, og var også medlem av Stoltenbergutvalget som i 2009 vurderte hvordan de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige kunne få bedre hjelp.

– Vi har flere store problemer i rusfeltet i dag. Vi har altfor liten kapasitet og altfor mye venting, og for liten vilje til å gjøre noe. Vi skulle hatt en egen minister for rusfeltet, da ville det kanskje skje noe, sa Marit Myklebust den gangen.

Behovet for handling fremheves også av andre stemmer som fremmer forslaget om en ny ministerpost for rusfeltet. Dette ble også vektlagt av klinikksjef Kari Lossius ved Stiftelsen Bergensklinikkene, da hun ble intervjuet på TV2 i 20112. Lossius fortalte da om en situasjon med ubrukte plasser, flere tusen rusavhengige i kø, lange ventetider, og private ideelle institusjoner som vil hjelpe rusmisbrukere, men som ikke får avtaler med det offentlige og må legges ned.

Mye har skjedd i politikken siden 2011, men forslaget om rusminister dukker stadig opp igjen. Under lanseringen av tenketanken Føniks i 2014 tok leder Anlov P. Mathiesen til orde for en egen Rus- og psykiatriminister. Senere samme år foreslo Mathiesen at en slik post bør legges til byrådene i store, norske byer.

Mathiesens forslag møtte motstand, bl.a. fra Oslos byrådsleder Stian Berger Røssland som mente det ville være «kunstig å skille rusfeltet fra det øvrige sosialfeltet». Men skillet som etterspørres i denne sammenheng bør heller betegnes som en spesialisering. Rusfeltet trenger å stå på egne ben, og feltets posisjon bør klargjøres om nødvendige tiltak skal kunne implementeres.

2. Rus handler om flere faktorer enn psykiatri

Rus er et sosialvitenskapelig felt, som i praksis preges av klasseperspektiver og sosial fordømmelse.

I dagens politiske ordskifte omtales rusproblematikk hovedsakelig som et helseproblem, men statens behandling av rusbrukere er svært ulik avhengig av hvorvidt de bruker lovlige eller ulovlige rusmidler, og resultatet er en uoversiktlig situasjon for menneskene som søker hjelp. I praksis er det trolig et stort overlapp mellom bruk av alkohol, legemidler og narkotika, et faktum som virker åpenbart siden rundt 90 % av landets voksne befolkning inntar alkohol ved gitte anledninger.

Det er heller ikke bare ulike former for rusbruk som overlapper, men også ulike former for lidelser knyttet til rusproblematikk. Psykiatri er en del av rusfeltet, og rus forblir en del av psykiatrien. Mange med tunge rusproblemer er psykisk syke, men befinner seg i dag omringet av et kontrollverk som tilskriver dem harde straffetiltak for deres narkotikabruk.

Denne straffepraksisen rammer ulikt og skaper store utfordringer, særlig for psykisk syke brukere og deres skjøre tillit til det offentlige hjelpeapparatet. Straff påføres hovedsakelig de som har minst utbytte av denne sanksjonen. At rusfeltet til en viss grad også reguleres av internasjonale rammebetingelser, som FNs narkotikakonvensjoner, er en av mange særtrekk ved feltet.

Fagrådet, Rusfeltets hovedorganisasjon er blant organisasjonene som har uttrykt bekymring for at rusfeltets bevilgninger slukes av behov innen psykisk helsevern. På Statsbudsjettet 2015 ble det satt av 200 millioner til kommunene, som vil gå til rus og psykisk helse, men mulighetene for nedprioritering forblir. Pengene ble ikke øremerket, slik Fagrådet anbefalte, og det vil derfor være en reell fare for at det kommunale tilbudet til rusavhengige blir nedprioritert, og at pengene reelt sett vil gå til andre formål. Dette er også påpekt av Knut Haugsvær, leder for Frelsesarmeens rusomsorg.

3. Helseministerposten strekker ikke til

I 2014 påpekte Legeforeningen at hele rusfeltet trenger en faglig opprustning. Ifølge visepresident Jon Helle er det altfor få spesialister, og for mange ufaglærte som gir spesialisthelsetjenester til ruspasienter. Dette viser behovet for en økt grad av faglig styring.

I forvaltningen faller dagens rusfelt ofte mellom helsepolitikk, sosialpolitikk og justispolitikk. Om det ytres idéer om å reformere rusfeltet, besvares argumentene som regel med at en slik omlegging vil gå ut over (den allerede lave) kvaliteten på tilbudet. Men i realiteten er dette et spørsmål om politisk vilje, og hvorvidt det finnes initiativ til å finansiere ordninger som dekker manglene på feltet.

Bent Høie

HELSEMINISTER: Bent Høie fra Høyre. Foto: Kjetil Ree

Da Bent Høie var leder for Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, støttet han ikke idéen om en egen ministerpost for rusfeltet:

– Jeg forstår veldig godt frustrasjonen over den manglende oppmerksomheten rusfeltet har fra dagens helse- og omsorgsminister, men mener svaret er å få en helse -og omsorgsminister som også i større grad er rusminister, sa Høie den gang.

– Det er få ruspasienter som bare er ruspasienter, de har også ofte psykiske lidelser. Utfordringen ligger i oppsplittelsen av helsetjenestene, som jeg mener ville bli enda større om vi opprettet et nytt departement, mente Høie.

Høies uttalelser legger til igjen grunn at en separasjon av rusfeltet fra det øvrige helsefeltet vil være en problematisk «oppslittelse», men at rusfeltet i dag er preget av debatt mellom mange ulike fagmiljøer sier heller mye om kompleksiteten som stadig blir oversett i budsjettforhandlinger. Satsing og splittelse er ikke nødvendigvis det samme. Fra 2009 til 2011 var det rundt 3000 rusmiddelavhengige som ikke fikk livsviktig helsehjelp innen den fristen som helsevesenet har satt. Slike lovbrudd rammer sjelden andre pasientgrupper.

Helseministerens argumentasjon undergraver som vanlig også problemstillinger knyttet til at illegal rusbruk er en straffbar praksis, og at denne kriminelle pasientgruppens status også er et anliggende for justisdepartementet. Høies retorikk befinner seg likevel noen nivåer over justisminister Anders Anundsens, som i 2013 tok til orde for å legalisere hjemmebrenning fordi det er en «gammel tradisjon». Anundsen mente da at en slik legalisering ikke vil gi økte alkoholproblemer.

I debatten om cannabis snudde han det samme argumentet på hodet. I mai 2014 diskuterte Anundsens cannabis på Dagsnytt 18, da programlederen spurte justisministeren om den prinsipielle forskjell på alkohol og cannabis. Anundsen svarte: «Fordi det ene er narkotika, og det andre er ikke narkotika». Slik avfeies denne problemstillingen, og det hele fremstår som et politisk narrespill. Som Aksel Braanen Sterri påpekte på ND.no i juni trenger en ikke være David Hume for å forstå at det er absurd å henvise til lovens tekst for å forsvare lovens normative grunnlag.

Helseministeren har rett i at psykiske lidelser og problematisk rusbruk er overlappende fenomener, og det har de trolig alltid vært. Før psykiatrien fikk en plass innenfor behandlingsapparatet, var det på 1930-tallet diskusjoner i alkoholistomsorgen om alkoholikere hadde behov for behandling eller disiplin. En diskusjon som ikke er helt ulik dagens debatt om problembrukere av narkotika bør jages eller hjelpes.

Alkoholistomsorgen fikk bedre resultater(i form av færre dødsfall) da kriminaliseringen ble satt til side, og lot helseapparatet stå uhindret i sitt rehabiliterende arbeid. Denne praksisen må utvides, og beste måten å forhindre at rusfeltet vil forbli en kasteball mellom motvillige helsemyndigheter og drakoniske straffelovsbestemmelser, er en egen ministerpost. Rusfeltet trenger en klarere velferdspolitisk profil, og helseministerposten strekker ikke til.