En samtale eller intervju med et «enmanns kraftsentrum i norsk litteratur»

Mazdak Shafieian har skrevet essaysamling. Å trykke intervjuet i sin muntlige form kommer ikke på tale.

b
a

– Kjære Hedda, takk for ny versjon. Jeg har endret alt radikalt.

Meldingen tikker inn kort tid etter at intervjuet er sendt til sitatsjekk. Å organisere forfattere blir av og til sammenlignet med å skulle «gjete katter», og å intervjue dem kan av og til oppleves som noe lignende. Mazdak Shafieian er poet, redaktør og over gjennomsnittlig velartikulert enten det er over et kafébord eller mellom to permer. Å trykke intervjuet i sin muntlige form kommer allikevel ikke på tale.

– Det er slik jeg alltid pleier å gjøre. Poenget med muntlige samtaler er å lage et fundament for samtalen. På et betydningsnivå er like fullt ingenting endret i det hele tatt. Jeg har bare omformulert meg.

Shafieian beskrives kanskje ikke uten grunn som et «enmanns kraftsentrum i norsk litteratur» av sin redaktør. Siden debuten med diktsamlingen Dyregravsmørke i 2006 har han vært en markant og aktiv skikkelse i norske litteraturmiljøer, blant annet som redaktør for skriftserien Au petit garage og tidsskriftet Teologi, og som redaksjonsmedlem i Vinduet. NATT&DAG treffer ham rett før lansering av essaysamlinga Det urgamle materialet, en utgivelse det har vært knyttet store forventninger til, etter å ha vært på trappene og blitt utsatt flere ganger. Ord som «endelig» og «etterlengtet» er blitt tatt i bruk.

Essayene i Det urgamle materialet kretser rundt sju forfatterskap, først og fremst fra det 20. århundre. Blant dem finner man danske Elsa Gress (1919-88), store iranske forfatterskikkelser som Sadegh Hedajat (1903-51) og Mahmoud Dowlatabadi (f. 1940), i tillegg til norske samtidsforfattere som Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde.

Du skriver at du vil «undersøke arvens udødelighet i samtidslitteraturen». Hva legger du i det?

– Det er en kritikk av en viss type kritikervirksomhet, hvor kanon betraktes som noe stivnet og arkivert, og som noe fortidig som samtidslitteraturen skal leses opp mot. Jeg er selv mer opptatt av den jeanpaulske skolen [Jean Paul (1763-1825), tysk forfatter, journ. anm.], hvor humanismens og litteraturens vesen tenkes og forstås som en kjede av brevutvekslinger gjennom generasjoner og på tvers av tidens kronologiske løp. Litteraturhistorien for meg er en bok uten paginering. Det er dens bevegelse som er interessant for meg, fortidens gjenklang i nåtiden og omvendt.

– Legendariske Poul Henningsen har en fantastisk doktrine som jeg er veldig svak for. Han sier «vi er historie». Vi er levende bærere av den såkalt døde fortiden. Vi har hele arven på våre skuldre. Vi er historien.

På godt og vondt?

– Den historiske arven vi snakker om er ikke bare noe humanistisk, men også barbarisk, noe både Elsa Gress og Mahmoud Dowlatabadi er svært opptatte av. Vi bærer alle like mye på barbariske tankefrø som på de dypt humanistiske. En intellektuell som Gress – en av de skarpeste jeg har lest – graver i fortiden i et forsøk på å finne ut hva som gikk galt, og avkode det hun kaller «historiens sjelevirus». Hva er det som forårsaker historiens ofte tragiske gjentagelsestvang? Gress prøver å avkode koordinatene for denne gjentagelsestvangen, samtidig som hun selv, med sin umåtelige lærdhet, gjendyrker de humanistiske tankefrøene hun har arvet fra sine fortidige.

Du nevner ofte disse koordinatene, som du selv også søker å avkode. Hva sikter du til?

– Med koordinater mener jeg det som strukturerer vår måte å tenke på, og i boka problematiserer jeg særlig fastmonterte identitetsmodeller. Selv tenker jeg mest på de rigide mønstre som den tradisjonelle venstresiden så utmerket godt sørger for å bevare slik de er. Venstresidens begrep om det multikulturelle er noe av det mest miserable og konservative jeg vet om. De skal være talerør for «minoritetene», samtidig som disse grupperingene de skal forsvare ikke et eneste øyeblikk opphører å være underlagt det «opphav» de tvinges til å være underlagt. Spørsmålet er ikke hvordan vi tar stilling til den ene og den andre «grupperingen».

– Husk at når analytikeren hører på analysandens og pasientens historie, har han lært alt fra begynnelsen av timen å være obs på én ting: Å ikke la seg rive med i møte med pasientens begreper og tankemodell. Vi gjør dessverre det motsatte. Vi opererer med pasientens begreper. Så lenge man ikke gjør et forsøk på å slette disse fastmonterte identitetsmodellene, kommer pasientens traumatiske erfaringer alltid tilbake, men bare i nytt kostyme.

Du er ikke så glad i «forbilder» – «lister over anbefalte bøker» og den slags. I stedet snakker du om «erindringskunst», kan du si litt mer om hva du legger i det?

– Jeg har ingenting imot «forbilder», tvert imot. Jeg har mange forbilder selv, alle de jeg skriver om er mine forbilder, spørsmålet blir bare hvordan jeg forholder meg til dem. Man må ha en aksjonistisk relasjon til forbildene sine, så de ikke skal betraktes som «arkiverte» og forbigåtte. For meg er det interessante det jeg kaller litteraturens stier og hvordan de forgrener seg i dag. Våre akademiske institusjoner ser Joyce, men de ser ikke Svein Jarvoll. De har flere forfattere fra opplysningstiden på pensum, men kjenner ikke til opplysningsmennesket Elsa Gress. De har med andre ord «lært» det viktige slik det var, men ikke klart å sette fingeren på og oppdage det vesentlige i vår tid. Når intellektuelle som Gisle Selnes og Henning Hagerup er så viktige for meg, er det blant annet fordi de begge er «aktivistiske» tenkere, og fantastiske lesere av vår tid uten at fortiden eller klassikere behandles som «fortidige» hos dem.

Hvordan oppdaget du Elsa Gress, egentlig? Jeg er blant dem som aldri har hørt om henne.

– Jeg registrerte for mange år siden navnet hennes hos Henning [Hagerup], hvor hun kort ble nevnt i essayet «Det gamle Europa». Og da Henning og jeg skulle ha en samtale om hans essayistikk i Vinduet, var jeg innom biblioteket og lånte hennes Fuglefri og fremmed. Og da ble jeg overveldet av hvor enorm hun var. Etter det brukte jeg et år på å gå gjennom hele forfatterskapet.

Hvis du skulle hatt med en annen kvinnelig forfatter, hvem ville det vært?

– Jeg er usikker på om jeg forstår hva en «kvinnelig forfatter» er. Da må vi også snakke om «mannlige forfattere», «muslimske forfattere», «handikap-forfattere», «homoseksuelle forfattere», et cetera. Men jo, jeg kunne kanskje ha skrevet om Ann Jäderlund, iranske Forough Farrokhzad som jeg skrev et mindre bra essay om i Vinduet for ti år siden, eller om Tone Hødnebø, som jeg setter stor pris på. Anne Helene Guddal er også en jeg setter høyt; ikke bare som poet. Hun er en av de mest lærde i min generasjon, som skriver svært reflektert essayistikk.

Over til noe litt annet: Samtidsessaystikken i Norge i dag. Hva synes du, og er det noen sider ved den du er kritisk til?

– Det skrives mye fantastisk essayistikk i Norge i dag, hos yngre så vel som hos eldre. En del banaliteter og manglende historiebevissthet blant noen yngre essayister, stiller jeg meg likefullt skeptisk til. De har et sånt naivistisk prosjekt, inndeler historien i enkeltepoker, for så å si at vi nå er liksom ferdige med den ene og andre epoken. Det var en av dem som for ikke altfor lenge siden kritiserte Mircea Cartarescu for å skrive det tjuende århundrets litteratur på ny. Men nå er det en annen epoke vi lever i, mente han, og derfor må vi skrive det tjueførste århundrets litteratur.

– Jeg opplever ikke bare den slags «essayistikk» som svært ungdommelig og reaksjonær. Når jeg til tider kaller den norske offentligheten for en vits, er det blant annet fordi det er sjokkerende at den slags i det hele tatt blir tatt på alvor. Tenker man så naivt og reaksjonært, så måtte vi legge hele åndshistorien ned, og for eksempel å forkaste hele Agambens tenkning fordi han skriver Benjamin og Heidegger på ny. Det er uhyggelig å konfronteres med den slags menerier.

Epokeinndeling kan vel også være et verktøy, for eksempel for å skape debatt?

– Da blir det debatter av det, og mye mat til media og avisene, men ingen tenkning.

En annen ting som kommer fram i essaysamlinga er en viss kritikk av den såkalt «borgerlig radikale»…

– Den borgerlig radikale er ambassadør for alt som er godt, og «vet» hva som er bra og hva som er umenneskelig. Han er flink til å snakke om nazismen som noe barbarisk slik det var, og om de andre tingene som det er «kjekt» og riktig å snakke om. Det er kjekt å kritisere et tidsskrift for at det ikke er så mange «kvinnelige» skribenter. På samme måte som det lyder kjekt å fordømme holocaust og forsvare «minoritetene» i samfunnet vårt i dag. Men evnen til å finne koordinatene for historiens sjelevirus og dens vandrende spøkelser i vår tid er han blottet for. Fortiden for den borgerlig radikale er en serie hendelser slik de var. Men refleksjonen over fortiden som skal slå ned som et lyn i et kritisk øyeblikk, som Benjamin kaller det et sted, dét mangler han.

Mazdak Shafieians Det urgamle materialet utkom på Gyldendal i mai.