Anbefalinger: Det beste på årets Ultimafestival

En guide til den største og beste mønstringen for samtidsmusikk i Norge.

b
a

Ultimafestivalen starter i dag. Bra! Kanskje du har tenkt deg en tur for å sjekke hva som skjer frem mot 19. september, men så er problemet at du hverken er en fet og informert person eller en prematur kulturtante. Null stress! Vi er en blanding av begge. Her er (noe) av det du burde sjekke ut:

DOUBLE VISION / AMNESIA SCANNER 

Skjermbilde 2015-09-10 kl. 15.32.5011. september, Parkteatret
Double Vision er kanskje Ultimafestivalens største audiovisuelle rosin i pølsa, med et så megalomant lasershow i Rimowa-kofferten til å gi selv de mest besette av oss bakoversveis. Bak Double Vision finner man den tyske komponisten og techno-produsenten Atom™ (med det übertyske navnet Uwe Schmidt) og den australske videokunstneren Robin Fox. Sammen har de dekonstuert popmusikk, kvernet det gjennom techno-møllen og penslet det med Fox’ nærmest vitenskapelige tilnærming til titanisk lyssetting. Mykki Blanco-produsenten og hi-tech-musikeren Amnesia Scanner, som er nok et mystisk tilskudd til den uransakelige sci-fi-futuristisk-elektronisk musikk-scenen (puh!), gjør også en eksklusiv opptreden.

MATMOS + ENSEMBLE

12. september, Vulkan Arena
Det er intet annet enn en TV-opera signert kompinisten Robert Ashley som foreligger når Matmos og deres ensemble inntar Ultimafestivalen. Tradisjonell opera er det riktignok
ikke (for den som hadde benket seg for denslags), da den angivelig komiske operaen dreier seg rundt bankran, cocktailbarer, geriatrisk kjærlighet og ungdomsbryllup. Blant annet. Operaen har blitt omtalt som en av de definitive tekst/lyd-komposisjonene fra slutten av det tyvende århundret, og om ikke det er innsalg, vet ikke vi! Matmos, som trolig ikke har løftet navnet fra Néstlés siste kolleksjon innen barnemat, er den San Fransisco-baserte duoen Drew Daniel og M.C Schmidt. De har tidligere samarbeidet med blant annet Björk og er viden kjent for sin noe utradisjonelle tilnærming til lydeksperimentering.

CAMILLE NORMENT TRIO / DAVID TOOP

13. september, OCA

Skjermbilde 2015-09-10 kl. 15.33.07«La oss se… hvor startet det hele? Det er vanskelig å si, men så lenge jeg kan huske har jeg hatt en interesse for musikk». Blar du om til neste side i avisen du nå holder, kan du lese vårt intervju av Ultima-aktuelle Camille Norment, multikunstneren som også stilte ut på den nordiske paviljongen under årets Veneziabiennale. Hun begynte sitt samarbeid med David Toop på café OTO i London i fjor, og samarbeidet deres resulterte i en performance under biennalen. På Ultima er det det uutgrunnelige havdypet som skal til pers, med en lydperformance som forhåpentligvis inkluderer de fantastisk rare instrumentene Norment etterhvert har blitt kjent for å stå bak.

ULTIMA-BOKEN

Ultimas 25-års dag markeres med en jubileumsantologi, som tar for seg festivalens langstrakte karriere. Eller som redaktøren av boken angivelig skal ha formulert det: «25 år med irriterende musikk». Boken tar et dypdykk i det ekstensive arkivet, og inneholder en oversikt over gamle festivalplakater, program, artikler, intervjuer, tekster, profiler og selvsagt bred dekning av Arne Nordheim.

ULTIMAFESTIVALENS ÅPNINGSKONSERT

10. september, Oslo Konserthus

Åpningskonserter er alltid stas, og en passende anledning til å sette festivalens startskudd med en behørig dose pomp, prakt og svulstig selvforherligelse (slik Festspillene i Bergen er eksperter på). Når Ultima dessuten feirer 25 år som byen og landets (og Nordens!) største samtidsmusikkfestival, er åpningskonserten virkelig en lakmustest for de kommende dagenes proppfulle program. Til åpningen kommer Oslo-Filharmonien for å fremføre Olivier Messiaens moderne klassiker «Turangalîla-symfonien». Det blir både hemningsløst og berusende, skal vi tro Ultima. Og det er jo akkurat det vi er ute etter.

SMÅ GRÅ / KIM HIORTHØY: KJEMI

12. og 13. september, Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo.

På Ultima kvesser multikunstner Kim Hiorthøy kniver med atter nye samarbeidspartnere. For, foruten sitt virke som omslagsdesigner for bysbarn fra forfatter Erlend Loe til rockebandet Motorpsycho og sine karriere som billedkunstner og musiker, har Hiorthøy i det siste også begitt seg ut på koreografiens jaktmarker. I forestillingen «Kjemi» samarbeider han med de fire vokalistene (Nina Mortvedt, Benedikte Kruse, Ingebjørg Loe Bjørnstad, Mai Elise Solberg) i scenekunstensemblet Små Grå. Resultatet er en konsertaktig affære signert det nye femkløveret i fullt firsprang. Eller «armer, bein, Kim, stemme og scene», som er Små Grås egen korte oppsummering.

KURT SCHWITTERS DAG

13. september, Henie Onstad Kunstsenter

130915_Kurt Scwitters_foto_Arne SandvollSøndag holdes hellig på sitt eget vis under festivalen, og på Henie Onstad står dagen i billedkunstner Kurt Schwitters tegn. Hans mangefasetterte og lett sprikende karriere har gjort at den tyske dadaisten (som var studiekamerat med George Grosz på kunstakademiet i Dresden) har ytet innflytelse i et vell av (kunst)retninger, noe som da også gjenspeiles i programmet på Høvikodden: Bandet Building Instrument, bestående av den fabelaktige vokalisten og menneskelige loopmaskinen Mari Kvien Brunvoll, trommis Øyvind Hegg-Lunde og tangentspiller Åsmund Weltzien, skal urfremføre bestillingsverket «SCHWITTERS»; det blir åpning av det splitter nye Kurt Schwitters-rommet, som teller omtrent 30 kunstverk; (improvisasjons)musiker Agnes Hvizdalek skal fremføre deler av Schwitters’ lyddikt. Blant annet.

ULTIMAFESTIVALENS AVSLUTNINGSKONSERT

19. september, Oslo Domkirke

asfFesten er over/det er mer kake igjen, etc. Avslutningskonserten kombinerer høyt og lavt og sammenstiller på symptomatisk vis spacedisco og ambrosiansk lovsang, slik seg hør og bør skal man med rette kunne kalle seg en ekte samtidsmusikkfestival. Disco- og minimalhouse-predikant André Bratten samler krefter med komponist og fiolinist Ole-Henrik Moe og skal fremføre sitt skreddersydde verk for årets festivals svanesang. Dette (antagelig) i kontrast til Oslo Domkor og Ensemble Allegria sin fremføring av den estiske kirkemusikkomponisten Arvo Pärts opus magnum «Te Deum», et stykke sakral minimalisme med kor, strykere, piano og vindharpe i førersetet. Hummer og kanari, altså (eller hva det heter)

MERK: Denne artikkelen er en del av et festivalbilag sponset av Ultimafestivalen. NATT&DAG har for øvrig hatt full redaksjonell frihet.