– Et land fylt med nyrike idioter som mangler empati

Norge sett fra en selverklært PK-svenskes perspektiv.

b
a

Annika Sander (f.1987) er født i Eksjö i Sverige, og er for tiden bosatt i Oslo hvor hun studerer tekst – og skribent ved Westerdals.

Jeg er svensk og bor i Norge. Det innebærer at jeg så godt som daglig får Astrid Lindgren-referanser slengt etter meg. Når folk spør hvor i Sverige jeg kommer fra svarer jeg alltid «Samme som Emil», fordi jeg vet at det sier mer enn en prikk på et avlangt kart. Når jeg forteller at jeg har vokst opp i skogen sier de «Som Ronja?», og når jeg sier at jeg er feminist sier de «Det har du vel fra Pippi?»

Pippi er så direkte nedarvet i oss at vi har et innebygd moralsk kompass når det kommer til hva som er rett og galt.

Pippi er selvfølgelig et forbilde. Hun har lært oss svensker viktige ting, som at det er ok ikke å være som alle andre, og at jenter kan være like sterke som gutter. Pippi er så direkte nedarvet i oss at vi har et innebygd moralsk kompass når det kommer til hva som er rett og galt. Dette kompasset bruker vi flittig når vi navigerer gjennom alle diskusjoner som på noen måte angår temaer som kjønn, seksuell legning eller etnisitet. Det er dette kompasset som gjør oss svensker PK – politisk korrekte.

I tillegg til stadig å bli forbundet med diverse karakterer fra Astrid Lindgren-universet får jeg like ofte høre at jeg er politisk korrekt og at det er typisk svensk.

Forestillingen av svensker som politisk korrekte hviler på at nordmenn ikke er det i like stor grad.

For i tillegg til stadig å bli forbundet med diverse karakterer fra Astrid Lindgren-universet får jeg like ofte høre at jeg er politisk korrekt og at det er typisk svensk.

Det er mer akseptert å snakke åpent om fordommer i Norge. Å generalisere og bruke tilnavn om mennesker med mørk hud – som resten av verden sluttet med for tiår siden.

Jeg har prøvd å overbevise en venn om at legen min er polakk, ettersom det tydeligvis er en altfor rar tanke at noen fra polen skal kunne jobbe med andre ting enn renhold, eller i byggsektoren.

Politisk ukorrekthet gjør meg ubekvem og leder ofte til at jeg lirer av meg en drepende kommentar som effektivt kveler alle muligheter for videre diskusjon. Jeg forstår at det får meg til å fremstå som en selvhøytidelig besserwisser, en slitsom representant for moralpolitiet, men jeg kan ikke la være. Jeg har flere ganger havnet i heftige diskusjoner med nordmenn som ikke har noe respekt for romfolk, mens jeg ser dem som de mest utsatte menneskene i hela Europa. Jeg har prøvd å overbevise en venn om at legen min er polakk, ettersom det tydeligvis er en altfor rar tanke at noen fra polen skal kunne jobbe med andre ting enn renhold, eller i byggsektoren. Og når jeg så godt som daglig får høre at noe er «typisk jenter» eller «typisk gutter», svarer jeg med et grunnkurs i kjønn og likestilling.

Det har blitt umulig å diskutere fordi motsetningene mellom venstre- og høyresiden er større en noensinne.

I Norge har ett fremmedfiendtlig parti blitt ønsket velkommen i regjering, mens vi i Sverige vegrer oss voldsomt for å snakke med det tilsvarende paritet – Sverigedemokraterna.

Likevel: Når mine svenske venner spør meg hvorfor Norge, som har så mye penger, ikke tar imot flere flyktninger, svarer jeg at det er et land fylt med nyrike idioter som mangler empati.

Selv om intensjonen i den typisk svenske politiske korrektheten er god kan den ha bidratt til at situasjonen i Sverige i dag ser ut som den gjør. Det har blitt umulig å diskutere fordi motsetningene mellom venstre- og høyresiden er større en noensinne. Samtalen mellom radikale og konservative leder ingen vei, og i følge de siste målingene er Sverigedemokratene på vei til å bli Sveriges største parti.

Vi gjorde akkurat som de ville. Gikk til angrep, lot være å lytte og rev ned dritten.

Jag synes det er bra å vegre seg for å danne regjering med Sverigedemokraterna. Et innvandringsfiendtlig parti i regjering ville vært ødeleggende. Ikke minst på et tidspunkt som dette, med den massive flyktningestrømmen til Europa. Men vi må likevel finne en måte å snakke med Sverigedemokraterna på. Når SD for noen uker siden tapetserte en t-banestasjon i Stockholm med rasistisk reklame lot reaksjonene fra PK-mafiaen ikke vente på seg. Det er bra, men ikke når det bare fører til at SD får enda flere stemmer. Vi gjorde akkurat som de ville. Gikk til angrep, lot være å lytte og rev ned dritten.

Pippi er verdens beste forbilde, men kanskje blir vi svensker i vår streben etter å være som Pippi i stedet bare mer og mer like hennes verste fiender – politikonstablene Kling og Klang.

Moralpoliti som gjør alt for å arrestere de vi anser for å ta feil, men som mislykkes gang på gang, ettersom vi dømmer andre alt for fort og bruker et språk som ikke ganger noen.

Kanskje hadde det beste vært en blanding av den norske og den svenske tilnærmingen. Et klima der verken gjennomsnittsfyren eller PK-radikaleren dømmer noen for fort. Kanskje hadde det gjort mennesker mindre redde og kanskje hadde vi da kunnet hjelpe de som trenger vår hjelp.

Kanskje har vi mer å tjene på å la oss inspirere av diplomatiet og roen hos Pippis beste venner – Tommy og Annika.

Les svar på denne kronikken: – Spørsmålet er kvifor svensker omgir seg med nyrike, kvardagsrasistiske blærer