– For Aftenposten er det overraskende at man kan være popstjerne og god låtskriver på samme tid

Den nedlatende tonen kunne knapt vært tydeligere i Aftenpostens anmeldelse av Ryan Adams coverversjon av «1989», skriver Torgeir Holljen Thon.

b
a

Torgeir Holljen Thon (født 1989) skriver for NATT&DAG.

I fjor ga Taylor Swift ut et popalbum av en annen verden. Plata het 1989. For noen uker siden ble det kjent at den såre og melankolske (men på scenen vittige) gitarmannen Ryan Adams skulle covre ikke bare én eller to sanger, men hele jævla plata.

Jeg digger Ryan Adams, jeg DIGGER Taylor Swift, og tenkte: Så kult! Jeg tenkte: dette er en kjærlighetserklæring fra en stor låtskriver til en annen, og det skal bli morsomt å høre disse sangene i en helt annen sammenheng. Bare god stemning, tenkte jeg. Det samme tenkte jeg da jeg hørte plata. En forglemmelig, men morsom kuriositet.

I en betimelig tekst på the New Statesman skriver Anna Leszkiewicz om hvordan prosjektet har blitt mottatt. Flere anmeldere foretrekker Adams’ versjon fremfor Swifts original, og Leszkiewicz påpeker at mange av dem faktisk går så langt som å mansplaine Swifts egne sanger til henne.

Det var først da jeg leste Svein Andersens anmeldelse av albumet i  Aftenposten, at jeg skjønte at det beste – altså verste – eksempelet på denne nedlatende praksisen var å finne her hjemme i Norge.

I ingressen skriver Svein Andersen: «Taylor Swift er både en av verdens største popstjerner og en gudbenådet låtskriver». Dette anføres som et innforstått paradoks: Ja, det er faktisk mulig å være både popstjerne og god låtskriver. Men hvorfor er dette overraskende?

Svein Andersen skriver om Taylor Swifts overgang fra country- til popstjerne: «Countrymusikkens yngling var nå kledd opp, sminket og ferdig med sitt artistiske hamskifte. I en slik setting er det fort gjort å miste av syne kvaliteten på hennes sanger i den sterkt strukturerte og superkommersielle popproduksjonen de er ikledd».

For det første: «kledd opp og sminket»? Kunne misogynien vært tydeligere? Swift fremstilles som en kommersiell dukke, noe som er alt annet enn sant. Ja, hun spiller på utseendet og sex, men det er aldri tvil om at det er hennes valg, og at hun er fullstendig klar over hva hun gjør.

For det andre: Hvorfor gjør den hyperkommersielle pop-settingen at man fort mister syne av kvaliteten i sangene? Den eneste forklaringen  er at man er underliggende partisk på vegne av rock, med tilhørende fordommer mot popmusikk: sanger kan være gode, men ikke i pop-drakt.

«Der teamet rundt Swift gir sangene en stramhet og rytmisk lekenhet, tar Adams sangene tilbake til et stillere og enklere rom,» skriver Andersen. Ved å på nedlatende vis omtale «teamet rundt Swift» forsøker han å frata Swift kontrollen over sitt eget produkt, en kontroll hun åpenbart har.

Det er dessuten uvisst hvorfor dette «stillere og enklere rommet» nødvendigvis gjør sangene bedre. Men det er tydelig at Svein Andersen har en musikalsk idealtype: Den såre mannen alene med gitaren. Det er først når sanger veies mot dette idealet at deres styrke (eller svakhet) avsløres. Og i Taylor Swifts tilfelle viser det seg (heldigvis! og sjokkerende nok!) at sangene har det som trengs. Takk Gud for at Ryan Adams kom og viste oss dette!

Andersen avslutter med å konstatere at Swift selv har «vist stor begeistring for hva han har gjort med hennes sanger. Noe annet ville vært uforståelig». Det er enda godt at du skjønner at Adams gjør sangene dine bedre enn deg, Taylor.

LES OGSÅ: Isdronningen Farao: – Mange late journalister putter meg i nordisk sangerinne-kategorien