«Succuba er som herpes», mener Horten-bandet Succuba

De kommer alltid tilbake. Nå skal de ikke gi seg ikke før Paul Waaktaar-Savoy gir dem en million kroner.

b
a

DET VAR SOM å tisse gjennom en truse laget av batterisyre og …

Gard «Lille Gard» Eliassen har nettopp spilt sin første konsert på over to år. Nå leter vokalisten og gitaristen etter en presis sammenligning.

– Hva heter sånn man krabber oppå, sånn som gjør vondt?

– Kvinne, kommer det lynraskt fra trommis Svein Egil.

– Ja! Det kjentes ut som å tisse gjennom en kvinne, sier Lille Gard.

Siden Succuba ble startet i Horten på midten av 2000-tallet, har de vært et klassisk wildcard, et band det har vært vanskelig å bli klok på. Hvis man skal ty til [band] og [band] tok [rusmiddel], hadde analsex og fikk [bandet som omtales]-sammenligningen musikkjournalister ofte tyr til, blir det kanskje noe sånt som at Melvins og Butthole Surfers tok alt for mye godteri, hadde analsex og fikk Succuba. Det er tyrolerkjoler og armyboots i fucka forening, unibrows, omvendte Hitler-barter, covring av The Bangles, prompelyder, indianerhyl og så videre og så videre. Et freakshow av et band. Eller bare «støyrock for neandertalere og mongoloide», som de selv beskriver det.

DEBUTALBUMET MED DEN herlig billedlige tittelen No Arms/No Cake ble kjøpt inn av Kulturrådet, minialbumet Chief Pointy Head gjorde dem til Ukas Urørt, tredjeskiva The Amoeba Weeps! – med coverart av den anerkjente tegneserietegneren Dave Cooper – ble gitt ut på Oslo Grammofon. Så gikk det som det ofte gjør med band: det kollapsa. Etter ti år var det over for Succuba. Hvorfor vil ikke Lille Gard kommentere, men det hadde visst noe med fyll og mentalt sammenbrudd å gjøre. Det er lettere å fortelle hvordan de fant sammen igjen.

– Jeg var på fest og havnet i en diskusjon om utdanningspolitikk med Svein Egil, sier Jon Øvstedal, for noen bedre kjent som Deadly Nightshade, tidligere bassist i Årabrot, da vi møter bandet etter comeback-konserten på Revolver under Øyafestivalens klubbdag.

Svein Egil er Svein Egil «Zweizz» Hatlevik, kjent fra avantgardemetal-pionerene i Fleurety og Dødheimsgard, soloprosjektet Zweizz (der han ofte sitter på, eller roper ned i, en do), samt – for ivrige lesere av NATT&DAGs instatirsdag-spalte – som SoMe-kunstner som photoshopper nye varianter av coverne til klassiske black metal-album som Mayhems De Mysteriis Dom Sathanas og Darkthrones A Blaze in the Northern Sky, med referanser til aktuelle hendelser eller bare alt mulig annet som måtte rime på sathanas.

– Senere kom Gard til meg og sa at han var forelska i Svein Egil. Etter det begynte vi å øve sammen, sier Deadly Nightshade.

DETTE VAR STARTEN på «nye Succuba». I sommer ble det sluppet en trespors demo, som viser en helt ny side av bandet. Det er om mulig enda rarere, men desidert mer fengende. Lille Gard kaller det bare for «pop».

– Det er «Steely Dan-grunge», sier Zweizz, gjennomsvett etter å ha spilt sin første konsert som trommis siden 1998.

Egentlig skulle det ikke engang hete Succuba, det skulle hete noe helt nytt, fordi alt var nytt. Men Gard var ikke helt klar for å skrinlegge det gamle bandnavnet fra videregående, som – tross alt – betyr hore på latin.

– Succuba er som herpes, du blir aldri kvitt det. Succuba kommer bestandig til å være der. Og vi blir bare mer og mer irriterende, sier han.

I LIKHET MED samtlige NATT&DAG snakker med etter konserten på Revolver, er trioen positivt overrasket over debuten, men for dem kom det mindre som et sjokk – de har nemlig øvd «hver dag» i månedsvis, ifølge Lille Gard.

– Det har vært mye friksjon. Men den er godlynt, som når man har analsex. Det er vondt, men godt. Nå har vi 30 nye låter, og kommer til å spille inn en skive i høst, sier han.

– Det blir lyden av oss tre som lager lyd i et rom. Vi kommer ikke til å blåse mye penger, men slippe det på enklest mulig vis, for de som er interessert i det vi holder på med, sier Deadly Nightshade.

– Og det vi driver med er poprock. Det er både pop og rock, sier Lille Gard.

– Det vil si pop, konkluderer Nightshade.

– Husker ikke om jeg har sagt det til de andre, men sånn som JEG ser for meg planen fremover, er det å ha en sånn 700 låter, som kan settes sammen til et sett som kan fungere i en hvilken som helst setting, BORTSETT fra Riddu Riddu-festivalen (internasjonal urfolksfestival i Kåfjord i Nord-Troms, journ. anm.), sier Zweizz.

– Nei, vi skal spille på Riddu Riddu. Den største drømmen vår er å varme opp for Iron Maiden. På Riddu Riddu, konkluderer Lille Gard.

LILLE GARDS NERVØSITET i forkant av konserten har ført til det som nå manifesterer seg som en overstadig beruselse. Zweizz kjederøyker iført en «Vikersund – verdens største hoppbakke»-buff. Deadly Nightshade nipper til rødvin.

– Vi lager musikk for proletariatet, sier Lille Gard.

Zweizz bryter ut i en vill latterkrampe. Lille Gard fortsetter.

– … for de som ligger i gjørma, de som har det vondt. De som ikke har vaska trusene sine på tre uker. De lager vi musikk for.

– Vi er de evige underdogs. Det er bare sånn det er. Du blir ikke kvitt Succuba. Ikke snakk om. Vi gir oss ikke før Paul Waaktaar-Savoy gir oss en million kroner. Og det kommer han til å gjøre, fordi han kommer til slutt å forstå, sammen med Morten Harket og han andre fyren med krøllene, at det her er bra, sier Lille Gard.

– Jeg vil egentlig heller ha penger fra Statoil. Det vi aller helst bør gjøre er å spille for sånne døve, oljeskada fugler. De kan vi spille for, sier Zweizz.