– Tanken på at mine foreldre vil trenge min hjelp, skremmer meg

87 prosent av unge velgere mener at eldreomsorg bør prioriteres. Har vi blitt redde for hva som vil skje med våre foreldre, eller er det våre egne liv som gamle som skremmer?

b
a

Sveinung Wålengen (født 1985) skriver om film i NATT&DAG

En kveld for en ukes tid siden sto jeg under en gatelykt på fergeleiet i Moss, og bladde i septemberutgaven av N&D mens jeg ventet på ferga. Jeg skulle hjem til foreldrene mine noen dager. Da jeg kom til kommentaren «Ungdommens valg» ble jeg tankefull. Der kunne jeg lese at 87 prosent av velgerne mellom 18 og 30 år mener eldreomsorg bør prioriteres, ifølge en etterspurt Norstat-undersøkelse.

Man skulle tro at de yngste velgerne var mest opptatt av seg selv og sin livssituasjon.

Som det konstateres i kommentaren: er ikke resultatet litt oppsiktsvekkende? At unge mennesker mellom 18 og 30 synes eldreomsorg bør prioriteres?

I forkant av kommunestyre- og fylkestingsvalget har de politiske partiene kappes om å kunne tilby velgerne den mest formålstjenlige eldreomsorgen. Ingen er vel uenig i at det er viktig å ta vare på de eldre – særlig ikke politikerne selv, som gjerne fremstiller seg og sitt parti som en slags eldresenterets Jesus.

Å dra «hjem» noen dager oppleves fortsatt som et viktig avbrekk – en midlertidig avstand til egen hverdag, på trygg grunn.

Likevel må resultatet fra undersøkelsen sies av å være overraskende. Man skulle tro at de yngste velgerne var mest opptatt av seg selv og sin livssituasjon. Det er de sikkert også, men samtidig står altså eldreomsorg høyt på prioriteringslisten. Hva kan være årsaken?

An autumn afternoon

Mens jeg har beveget meg oppover i 20-årene, som nå som ved et trylleslag er borte for alltid, har forholdet til mine foreldrene endret seg. Jeg har blitt eldre og mer selvstendig, men i likhet med mange andre på min egen alder er livssituasjonen min vesentlig mindre oversiktlig og fastlagt enn det som er tilfelle for mine foreldre. Å dra «hjem» noen dager oppleves fortsatt som et viktig avbrekk – en midlertidig avstand til egen hverdag, på trygg grunn.

Hvordan vil det arte seg når foreldrene mine blir ordentlig gamle? Tanken på at de i økende grad vil trenge min hjelp, ikke omvendt, skremmer meg.

Pensjonssparepropagandaen er angstfremkallende; hvordan skal det gå med oss som aldri fikk spart en krone?

Det vil bli en smertelig stadfesting av at jeg ikke lenger bare velger å stå på egne bein, men at jeg er nødt. Og et ubehagelig bevis på at også min familie, meg selv inkludert, blir merkbart eldre. Hvor lenge er det til? 10 år? 20 år? Mange av de unge som ble spurt i undersøkelsen tenkte sikkert på sine egne foreldre – det ville i alle fall jeg ha gjort.

An autumn afternoon (1)

Mens jeg i korte perioder har oppholdt meg i barndomshjemmet mitt i sommer, har jeg sett noen filmer av den japanske filmskaperen Yasujiro Ozu. Flere av filmene handler om avhengighetsforholdet mellom voksne og eldre barn, og hvor vanskelig en løsrivelse kan være for begge parter. To filmer, Sent om våren (Banshun, 1949) og En ettermiddag om høsten (Sanma no aji, 1962), har det samme omdreiningspunktet: det emosjonelle dramaet som oppstår mellom en aldrende far og hans hjemmeværende datter, når samfunnsstrukturen legger press på giftemål og tilhørende etablering.

De gamle Ozu-filmene er oppsiktsvekkende relevante. Overgangen fra barn til ung voksen er ikke like rituell i dagens Norge som i datidens Japan, men unge voksne lever i en langt mer flytende tilstand i dag.

Skaper det et sterkere ønske om offentlig tilretteleggelse for foreldregenerasjonen, slik at vi slipper å ta ansvar, og for oss selv når vi blir gamle?

Fra mars til juni i år ble 8000 flere nordmenn arbeidsledige, og i løpet av hele 2015 har det blitt 31 000 flere. Ledigheten i Norge ble i juni målt til totalt 124 000 mennesker, med størst økning blant personer under 25 år. Arbeidsledigheten er dermed på 4,5 prosent – ikke et dramatisk tall med tanke på mange andre land, men ledigheten har altså økt markant, særlig blant unge.

Kanskje er ikke resultatet fra velgerundersøkelsen så rart, nettopp i lys av den økende arbeidsledigheten. I vår aldersgruppe finner vi frilansere, deltidsansatte og midlertidig ansatte som lærere, servitører, bartendere, journalister, helse- og sosialarbeidere. Muligens har dette utviklet en økt bevissthet om hvor avhengige vi er av våre foreldre, også blant de yngste i den aktuelle aldersgruppen. Pensjonssparepropagandaen er angstfremkallende; hvordan skal det gå med oss som aldri fikk spart en krone?

Jeg kjenner flere som bor eller har bodd hjemme i en lengre periode, fordi de ikke har råd til å kjøpe leilighet eller sparer.

Et betydelig antall unge i aldersgruppen 18-30 er nok i alle tilfeller takknemlige for den tryggheten som deres foreldre representerer, både økonomisk og sosialt. Jeg kjenner flere som bor eller har bodd hjemme i en lengre periode, fordi de ikke har råd til å kjøpe leilighet eller sparer. Nå må også flere flytte hjem igjen fordi de har mistet jobben.

Et stort antall får økonomisk støtte fra sin familie til å kjøpe bolig; i en slik situasjon er det vanskelig å bære nag, selv om man skulle mene at det var foreldregenerasjonen som dro opp stigen etter seg på boligmarkedet.

Uten å legge altfor stor vekt på den enkeltstående velgerundersøkelsen: Hva legger dagens generasjon med unge voksne i avhengighetsforholdet til sine foreldre, og hva det vil innebære når de – og senere vi – blir gamle? Det er ubehagelige tanker man helst vil skyve fra seg, men kanskje tvinger de seg på nå, i høyere grad enn på lenge.