Kunsten å selge: Bør alle eie et Damien Hirst-verk?

Da en halvliter ble dyrere enn et verk av verdens største samtidskunstnere.

b
a

Denne artikkelen stod på trykk første gang i papirutgaven av NATT&DAG november 2012.

Det er bare å erkjenne det med én gang: Du kommer aldri til å sette deg inn i den bilen du planla å leie den sommeren og la den dra deg gjennom det lave landskapet nordvest i Texas. Du kommer aldri til å ta av på U.S. Route 90-highway og sakke farten når et enslig hvit kloss kommer til syne og blir større og større framfor deg, og du kommer heller aldri til å kjøre inn til siden og stige ut av bilen og stille deg opp med armene i kors for å betrakte et av den dansk/norske kunstnerduoen Elmgreen & Dragsets mest berømte verk, den stengte Prada-butikken midt i ødemarka som inneholder en kolleksjon Prada-sko fra høst/vinter 2005. Verket «Prada Marfa», som er det kunstnerne selv kaller pop architectural land art fordi det leker med det visuelle minimalistiske språket, er et av de mest utilgjengelige som finnes.

LES OGSÅ: – Damien Hirst-kritikk er forutsigbar og kjedelig

– All kunst handler om deling, sier Peter S. Meyer, administrerendedirektør ved Stavanger kunstmuseum. Museet er det første i landet til å investere i s[edition], en plattform der du kan kjøpe og samle på digitale kunstverk signert noen av verdens største samtidskunstnere per idag. Kunst som pleide å være fullstendig utilgjengelig for folk flest, kan du nå skaffe deg til odel og eie på internett for det man på godt norsk kaller en slikk og ingenting. «Prada Marfa» er et av dem*. Greit nok at det i akkurat dette tilfellet er snakk om en digital versjon av verket i form av en åtte minutter lang film av bygningen mens dagen gradvis blir til natt, men både du og jeg vet at du aldri kommer til å dra til Texas uansett.

– Jeg vil få flere mennesker til å interessere seg i kunst, sier Harry Blain, en av de to hjernene bak s[edition].

– Det er millioner av mennesker som vet om for eksempel Damien Hirst, men som dessverre ikke har muligheten til å samle på ham. Nå kan de kjøpe et av verkene hans for mindre enn prisen av en Gin Tonic på byen.

Blain minner oss på at folk flest gjerne synes det er fremmed og ubekvemt å gå på et galleri – særlig om man ikke kommer fra en bakgrunn der kunst-verdenen ikke er en naturlig del av hverdagen. Eller at man ikke har hatt tilgang til kunst før.

I fjor var året da markedet for virtuelle varer skjøt opp til en verdi av 2,3 milliarder dollar, bare i Statene. Inntil da hadde omsetningen omtrent bare vært forbeholdt kjøp og salg av Farmville-traktorer på Facebook. I en studie fra Magid Advisors kommer det ikke veldig overraskende fram at vi er mer villige enn noensinne til å legge penga på desktopen. Å kjøpe virtuelle varer online er en mainstream aktivitet i løpet av fjoråret gikk en av fire amerikanske ungdommer mellom 15 og 24 til innkjøp av en digital vare – nesten dobbelt så mye som året før der igjen. Det er med andre ord liten tvil om at kjøpeviljen er der, men hvordan nå ut til dette publikumet? Hvorfor, og ikke minst, hvordan? Vi spurte en av s[edition]-kunstnerne, den tyske filmregissøren Wim Wenders, om det var et mål at kunst skulle være så tilgjengelig som mulig:

– «Så tilgjengelig som mulig» høres feil ut, sier han.– Akkurat som om det bare var et kynisk markedsføringsredskap og ikke noe mer. Det er et helt annet aspekt til s[edition] som, ja, når ut til mennesker utover den generelle kunstinteresserte massen. Det er fullstendig demokratisk, og gjør (det triste) skillet mellom mennesker som elsker kunst (og har råd til å eie det) og de som elsker kunst (men som ikke er velstående nok), mye mindre. Jeg får endelig en mulighet til å dele min kjærlighet for fotografi med den gemene hop, om jeg får lov til å si det så enkelt.

Wenders påpeker at vi alle er vant til å «eie» deler av hverdagen på smartphones, ha tilgang til verdener av informasjon, smaker, preferanser, bilder, filmer og spill – så det å legge til kunst på den paletten, er bare naturlig. Han mener også at kunsten fortsetter å være noe spesielt fordi det er begrensede opplag av hvert verk, men den blir tilgjengelig på samme tid. Det er et helt nytt marked som taler til en ny generasjon, forklarer han, men presiserer:

– Det å stå foran et fem meter høyt bilde er fortsatt en heltannen story enn å se det på en liten monitor.

Er det i det hele tatt noe å tjene på digitale verk? Man kan godt siat det å være en suksessfull kunstner er et tveegget sverd. For, hvis man ser bort i fra at du får et liv med reising, penger og kunst-groupies, betyr det at det er veldig mange av de som elsker arbeidene dine ikke lenger har råd til å kjøpe dem. De aller færreste av oss har muligheten til å bla opp ti, tusen eller millioner av kroner for et kunstverk når man såvidt klarer å skrape sammen husleia hver måned. Den britiske kunstneren Tracey Emin sa en gang at når du som kunstner har nådd et visst nivå, betyr det også at du har tvunget deg selv utav markedet for mange mennesker. Dermed sagt at digital kunst er fremtiden?

– Digital kunst er én fremtid, sier Peter S. Meyer ved Stavangerkunstmuseum.– Det er ikke slik at et medium dør. Det er bare at man legger til et nytt.

Meyer er overbevist om at tradisjonelle kunstformer som malerier og skulpturer fremdeles vil eksistere, og at dette er kontemporær kommunikasjon i kontemporær kunst. Han fortsetter:

– Det er som Marshall McLuhan en gang sa: The medium is the message. Dette sitatet er fortsatt ekstremt relevant.

Så hvorfor gidde å betalefor en jpg-fil? Har dere ikke hørt om screenshotting?

– Vi har tenkt mye på hvordan man skal forhindre at verkene kopieres, sierHarry Blain.

– Hvis du skal selge et verk videre, må du også kunne gi dette verket videre etter at du har betalt for det. Dette skjer gjennom en separat plattform der du kan legge ut verkene du eier for salg. Alle objektene ligger i en egen app. Du kan ikke se dem uten vannmerke uten å ha appen, og dermed kan du hverken screenshotte eller stjele filen. Copyright og eierskap er altså tatt hånd om.

Verkenes verdi er at du får et sertifikat på autentisitet som tillater deg å selge verket videre, forhåpentligvis til en høyere sum når verkene er utsolgte. I tillegg til den økonomiske, ligger det gjerne en personlig verdi i å eie et verk man vet er ekte. Et eksempel: Faren min gikk inn fotballskoa til Tom Lund da han spilte på Lillestrøm i ‘80 og ‘81. Å ha et par tretti år gamle illeluktende Adidas-sko med skruknotter liggende på peishylla, blir liksom ikke helt det samme hvis det kommer fram at Lund aldri brukte dem, men at det var Tarjei som spilte venstreback på andrelaget som hadde svetta i dem et par sesonger.

Kanskje smart-TV’en er s[edition]s store håp. Men selv om hvermansen kan kjøpe seg et kunstverk av en av verdens største kunstnere, er det ikke gitt at hvermansen har en smart-TV installert hjemme, helt ennå. Samsung lanserte nylig en serie med smart-TV’er, der en s[edition]-app er inkludert, og der kan det ligge en business boost. Tanken er at TV-en ikke bare trenger å stå avskrudd som en sort skjerm midt istua, men at den, hvis man legger godvilja til, forvandles til en high tech utstillingsramme. I følge s[edition]-Harry har flere samlere gått til innkjøp av iPads som de henger opp på veggen for å stille ut det digitale verket sitt.

– Se for deg et middagsselskap med masse gjester tilstede, sier Harry.

– Så skrur du på «Prada Marfa»-verket ditt på TV-skjermen. Alle vennene dine, samlet sammen, sant. Se for deg det øyeblikket. Øyeblikk er til for å deles, er de ikke?

* «Prada Marfa» er faktisk ikke blant de verkene du kan kjøpe for en prisen av en pakke med sigg, for verket er s[edition]s absolutt dyreste hittil og koster9086 kroner, men du skjønner greia.

Damien Hirst