Et åpent brev fra Instagram-profilen @brutal_barista

Vi ba den populære Instagram-profilen @brutal_barista om å fortelle historien bak kaffebønnene som utgjør den doble espressoen som er livet hans.

b
a

Sourcer (utt sårser; eng. av source ‘kilde’) person som legger stolthet i konsumvareanskaffelse, en som leter seg gjennom alle skallene til han eller hun finner noe med innhold, noe genuint, fortrinnsvis økologisk, med fokus på historie.

Hvordan klarer menneskene på Waynes Coffee eller Starbucks å være så uvitende at de tror de opplever noe annet enn et tomt skall av en genuin kulturell opplevelse? Hvordan ble alt slik? Hvordan gikk det så galt for de fleste, og hvorfor må jeg føle meg så forbanna fremmedgjort i denne verden?

Jeg smakte min første kopp kaffe da jeg var 17 år, og likte det faktisk ikke. Det var som om kroppen min ikke var klar for det, og når jeg ser tilbake den dag i dag, er jeg glad for at jeg ikke begynte så tidlig. Min daværende kjæreste, lillesøsteren til bestevennen min, drakk latte med kanel. Hadde jeg begynt DER, hadde jeg sikkert vært ødelagt for livet. Nei, mitt eventyr med det sorte gullet begynte faktisk på ordentlig først da jeg flyttet til Oslo som 21-åring. Dobbel Cortado, Enkel Latte, Americano. Hva betød alt sammen? Jeg prøvde meg først på selve djevelen, americanoen, for mitt unyanserte smaksapparat forstod ikke enda at det var klin umulig å lage en god versjon av dette fucka produktet.

«På en fest i regi av Kreativt Forum en aften i 2012, ble jeg tilbudt kokain.

Tørst på forståelse av kultur, som jeg alltid har vært, begynte jeg å undersøke på egenhånd. Jeg følte at kaffe var viktig om det var noe jeg skulle nyte ofte, og hørte rykter om Tim Wendelboe. Og ryktene var sanne: Kaffe skal ikke smake beskt og bittert, det skal smake fruktig, nesten som en kopp te. Etterhvert begynte jeg å forstå verdien av hjemmebrygg. Jeg anskaffet både v60 og en Baratza Preciso, og livet var som en perfekt runde med cupping.

Teksten fortsetter under Instagram-bildet.

Min vei til å bli en sourcer var lang, men fallet skjedde fort. På en fest i regi av Kreativt Forum en aften i 2012, ble jeg tilbudt kokain. «Det er som ti kaffekopper på én gang», sa han. Det hørtes for godt ut til å si nei. Vi satt oss på huk inne på et av toalettene, danderte fire tynne striper med et ANTI-visittkort og inhalerte det hvite pulveret med en sammenrullet kvittering fra Hunting Lodge. Jeg kjente ikke stort av den første stripen, en utvannet traktekaffe fra Bugges kunne ha gitt meg mer piff, men etter den andre linjen merket jeg plutselig en lun varme og betydelig oppsatt hørsel. Noen på utsiden av toalettet snakket om Nespresso-maskinen de hadde på kontoret, og halvveis på grunn av hvem jeg er, og halvveis på grunn av det peruanske pulveret jeg hadde konsumert, brå-åpnet jeg døren og spyttet denne personen i fjeset. Det var to blonde jenter fra TRY reklamebyrå som hadde pratet, og hun jeg hadde bespyttet begynte å gråte. Jeg forstod umiddelbart at jeg ikke skulle prøve kokain igjen, men det jeg ikke hadde forutsett var at dette lille utbruddet skulle komme til å koste meg jobben, som assistent til en grafisk designer i D2. Hvis kokain er som ti kopper kaffe på én gang, er det som ti helt lættis americanoer fra Espresso House.

Teksten fortsetter under Instagram-bildet.

Nå bor jeg hos moren min og pendler til Oslo. Det er et mareritt. Selv nå, etter at jeg har bodd hjemme i to år, forstår hun ikke en dritt. Det er som om hjernen hennes har nådd maks kapasitet. Helt seriøst, hvordan er det mulig å ikke forstå hvordan aeropressen fungerer etter å ha vist henne Tim Wendelboes instruksjonsvideo sikkert tjue ganger? Nei, Mamma, vannet skal ikke oppi der, du skal bruke reverse-method, din tilbakestående fitte.

Å tre tilbake i oppvekstens smakløse fengsel betyr å konstant bli minnet på hvor man kommer fra, noe som gjør det vanskelig å bære en nyere og mer nyansert identitet. Jeg er ikke en pingle uten skjegg lenger, jeg hører ikke på Coldplay lenger, og jeg drikker ikke fuckings traktekaffe lenger. «Håndbrygg heter det, Mamma. Finca Tamana heter det, Mamma. Nei, Mamma, jeg har ikke lyst til å hilse på den nye kjæresten din, han ser ut som en retardert bilmekaniker».

Som dere forstår lever jeg i en desperat situasjon. Jobbene som matcher min gode smak er møysommelig kuraterte i disse senkapitalistiske usikkerhetstider. De beste magasinene har flere designere enn de kan lønne, og Tim svarer ikke på meldingene mine.

Jeg tenkte i en lengre periode at løsningen ville være å finne en kjæreste, en som inspirerer meg, en som tar vare på meg, fortrinnsvis en med egen leilighet i nærheten av Tim-Sala-Bim eller Supreme. Men hvor lett er det å finne en jente man faktisk liker, en man klarer å ha en nyansert samtale med? Jeg har et signert eksemplar av førsteutgaven av Brygg Magasin, noe som jeg helt nonchalant nevner i ny og ne på disse uutholdelige Tinder-datene, og ikke bare blir de ikke imponert eller interessert, én av de sa at, sitat, «det er litt nørd» at det finnes et magasin dedikert til skandinavisk sourcing. Men de kan gjerne sitte og snakke entusiastisk om deres dopavhengige bestevenninne som har fast DJ-kveld på Blå, om hvor lættis det var på Joe and the Juice-festen, eller hvordan en eller annen it-boy ga dem en mention på Instagram.

Hvor er dere, jenter med øye for bønner med historie, jenter med sofistikert smaksapparat? Hvorfor er jeg forbannet av min velutviklede smak? Når skal verden ta meg igjen?

Brutal Barista, 2015

Se mer kafferelatert på Instagram-kontoen til @brutal_barista

Brutal Barista