Ketsjup & Sennep på Hendrix Ibsen: – Dårlig navn, bra vareheis

Hvem skulle trodd at Oslos første kaffebar med fokus på mikrobrygget øl, vinyl og ordspill OGSÅ har fokus på boning og heiser?

b
a

– Er det her ja! Jeg har jo hørt om Valhall!

Ketsjup styrte en sølvgrå tandemsykkel som passerte et nybygd parkeringshus og forsvant ned i en skyggefull dal.

– Vulkan heter det. Valhall? Du blander sammen Vulkan og det der, svarte Sennep fra baksetet og pekte på Mathallen.

Sykkelen stoppet utenfor kveldens destinasjon: Hendrix Ibsen, som i følge seg selv er «Oslos første kaffebar som også har fokus på mikrobrygget øl og vinyl». Det var derfor ikke veldig sjokkerende at skiltet utenfor lokalet sa «Bob Dylan på nordnorsk kl. 20».

Den nordnorske Dylan-duoen lokket fra scenen, men Ketsjup & Sennep strente straks strakt høyre i retning toalettene: Ketsjup hadde akkurat spist en dårlig kebab til frokost, og måtte sjekke om han hadde bæsja på seg. Det hadde han ikke, og de to tok omsider plass i trappa bakerst i lokalet. På veggen trakk stedets logo oppmerksomheten deres mot seg: Henrik Ibsen, bare med svart afro.

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep på Brewdog: – Dyrt øl, vondt vann.

LARS LILLO-LAHLUM

– Det er jo ikke fifty fifty i det hele tatt, det er mye mer Ibsen enn Hendrix. Henrik Ixen, burde det hett, sa Sennep.
– Ja. Eller Jimmy Henrik, sa Ketsjup.
– Nei, ikke det, sa Sennep.
– Eller Lars Saabye Kristiansen? foreslo Ketsjup.
– Kristiansen som i Kjartan Kristiansen i Dum Dum Boys? spurte Sennep.
– Ja, svarte Ketsjup.
– Mhm. Eller Lars Lillo-Lahlum, sa Sennep.
– Lars… Vaular, sa Ketsjup. En blanding av Lars Saabye Christensen og Lars Vaular.
– Eller Tom Stalsberg. En blanding av Happy-Tom i Turboneger og Tom Stalsberg i Dagbladet, fortsatte han.

Hverken Ketsjup eller Sennep hadde mer å si om temaet, og det ble stille et øyeblikk. De kjøpte en vanlig øl til en vanlig pris, og så seg litt rundt.

– Dette stedet minner meg om leiligheten jeg bodde i da jeg var i Legoland, sa Sennep.
– Bodde du i Legoland? spurte Ketsjup interessert.
– Ikke i Legoland, men i den danske byen Kolding. Stilen er lik, sa Sennep. Hadde han hatt et estetisk begrepsapparat kunne han funnet på å kalle den hytte-minimalistisk. Samtidig var resten av bygget – alt rundt baren – utvilsomt et slags kontor.

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep på Bislett Kebab: – Kebab uten løk, med løk.

BONING AV GRUS

– Ikke at jeg noen sinne har hatt jobb, men å være her føles som å være på jobb. At man er i kjelleren på en jobb, sa Ketsjup.
– Du er jo på jobb, Ketsjup! Men jeg skjønner hva du mener. Det er noe med gulvet. Veldig bone-vennlig.
– Ja, veldig. Hva er det de har gjort, a? Tatt sement, litt korn eller grus og så har de …Hva er det de har gjort for å få det så blankt, a?
– De har vel bona, da?
– Man boner ikke vekk grus uten videre, sa Ketsjup bestemt.

I etasjen over, som var synlig fra Ketsjup & Senneps plass i trappeoppgangen bakerst i lokalet, gjorde noen papptallerkener jobben som kunst på veggene. Tallerkenene omkranset en stor alarm av noe slag (sannsynligvis en innbruddsalarm). Guttene så på med forvirret beundring i det en rekke indianere vasket papptallerkenkunsten.

– Da har man sett alt, sa Ketsjup rolig.

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep på Freddy Fuego: – God mat, vond drikke.

NTD A1000

Sennep begynte å bli rastløs, og gikk for å se seg litt rundt. Rundt hjørnet under trappa fant han en heis. Ikke en hvilken som helst heis, det kunne se ut som en topp moderne vareheis. En NTD A1000. Han stormet tilbake til Ketsjup.

– Ketsjup, de har en diger, toppmoderne vareheis rundt hjørnet her! Kom!

Ombord i heisen var det bare gulvet og en halv vegg der styreknappene var festet som bevegde seg sammen med passasjerene oppover, hvilket betydde at de resterende to og en halve veggene bevegde seg – eller rettere sagt IKKE beveget seg, men så ut som de beveget seg nettopp fordi heisen var det eneste som faktisk bevegde seg.

Heisen var laget på den måten at den bare beveget seg når man holdt inne knappen, noe som åpnet muligheten for at man kunne stoppe midt mellom to etasjer, og kanskje til og med gå inn i et rart og uoppdaget kontorlandskap, sånn som i filmen Being John Malkovich. Det var imidlertid en annen referanse som meldte seg til tjeneste for guttene: Blues Brothers.

– Vi er mellom etasje to og tre, we got a full tank of gas, half a pack of cigarettes, it’s dark … and we’re wearing sunglasses. Hit it, sa Ketsjup og presset styreknappen i bånn.

Siden heisen ikke hadde tak, begynte taket i enden av heis-sjakten å nærme seg med faretruende hastighet.

– Stopper den ikke av seg selv når taket er for nære? spurte Ketsjup nervøst.
– Herregud, det hadde vært en utrolig uverdig måte å dø på!
– Å dø i en vareheis på et sted som heter Hendrix Ibsen til tonene av Dylan på nordnorsk.

LES OGSÅ: Ketsjup & Sennep på Peloton – En kombinert bar, kafé og sykkelverksted.