Kommentar: Damien Hirst-kritikk er forutsigbar og kjedelig

Er det ikke deilig å ha noen hatere å hate.

b
a

EN LITEN «publikumsskiller» dette: Det er mange som liker å hate Damien Hirst, men spør du meg blir ofte mye av kritikken forutsigbar og kjedelig. Utsagn av typen «hånd i hånd med luksusindustrien», «harry» og «pengemaskineri» avskriver effektivt Hirst som en seriøs samtidskunstner.

Store deler av kunstverdenen ligger som kjent til venstre på den politiske aksen. Mer reglen enn unntaket er mange paradoksalt nok låst ideologisk, og klarer sjelden å se verden eller kunst på andre måter enn gjennom «kapitalens øyne», noe som etter mitt skjønn er fattig tekning og begrenser måten å se mennesket og kunst på.

LES OGSÅ: Bør alle eie et Damien Hirst-verk?

Skal man på død og liv snakke om diamantskallen til Hirst i denne konteksten, kan man snarere si at verket stiller betimelige spørsmål nettopp om «verdien» av kapitalen. Det er også en lesning. På den ene siden av bordet har en person blåst av bokstavlig talt hundretalls millioner på et «unyttig» blaff av en weird ide. På den andre siden av bordet blar oppegående folk frem gastronomiske summer for «kjøp» av ideen.

«Daglig skal indianere hylle penisen som om det var en magisk totempæle. Dette fordi penisen … snork, snork, gjesp, zzzzz, etc. etc.

Det at hodeskallen tross alt er en weird ide som i levende live nå står utstilt er også et poeng. Det er helt normal praksis for utøvende samtidskunstnere å operere med såkalte idé-lister. Her noterer kunstnerne til enhver tid alle mulige ideer, fra de gjennomførbare til de ikke gjennomførbare.

Spør du meg, er jeg helt sikker på at mange kunstnere her i landet har skrevet ned ideer som «skulptur og performance-idé: støp en ti meter høy penis i gull og marmor. Ansett hundre indianere i cowboyhatter til å bygge et mikrosamfunn rundt penisen. Penisen er egentlig symbolet på vestlige dekadens, imperialisme og spekulativ kapitalisme. Daglig skal indianere hylle penisen som om det var en magisk totempæle. Dette fordi penisen … snork, snork, gjesp, zzzzz, etc. etc.»

Poenget er at mange kunstnere har utopiske ideer som dette på blokka, som de av økonomiske grunner aldri vil gjennomføre. Men Hirst gjorde det. Han hadde det ikke bare i kjeften eller på blokka. Han lagde den jævla skallen.

Det var sikkert ikke en av hans beste ideer eller verk, men han gjorde det fordi han hadde spenna til å gjennomføre, og det er fett. Noe kunst og kunstnerskap har større underholdningsverdi enn andre. Det burde egentlig ikke bli sett ned på. Underholdning kan, som et hvilket som helst annet fenomen, innholde mye bra rent konseptuelt.

Å konsekvent utelukke det som et kunstnerisk verktøy av «politiske, moralske og estetiske» grunner blir på grensen til pretensiøst. I mine øyne burde flere «seriøse» kunstnere som en tommelfingerregel tenke mer underholdning, ikke mindre. Ser man på ytterpunktene, foretrekker jeg diamantskalle voktet av politi med gunnere any fucking day fremfor nok en snor på gulvet, noe grisete gips-dritt eller en immateriell narsissistisk amatør-performance.

Damien Hirst er et godt eksempel på at jeg hater folkene som hater ham, mer enn jeg hater kunstneren og kunstverket.

Damien Hirst stiller ut på Astrup Fearnley Museet 16.09.2015 – 15.11.2015.