– Kritikken av APs anmeldelse av Ryan Adams 1989-cover er et håpløst forsøk på å gjenskape engelske medier

– Når N&Ds Thon kritiserer Aftenpostens anmeldelse klipper og limer han sammen meninger som ikke er der i utgangspunktet, skriver Asbjørn Ottesen Steinskog.

b
a

Kommentar: Asbjørn Ottesen Steinskog, @assios 

Ryan Adams covrer Taylor Swifts «1989». Svein Andersen (Aftenposten) skriver en anmeldelse av den. Torgeir Holljen Thon (NATT&DAG) bestemte seg for å kritisere anmeldelsen.

Ikke bare ett eller to avsnitt, men hele jævla anmeldelsen.

Det er ikke ofte jeg leser en kritikk av en anmeldelse av en coverversjon av et album. Dessverre fikk den meg til å sette Redbull-en i sangstrupen, så her kommer noe dere ikke har lest før, nemlig en kritikk av en kritikk av en anmeldelse av en cover av et album.

Slik lyder tittelen til Thons Cover­Album­Anmeldelse­Kritikk (CAAK):

«For Aftenposten er det overraskende at man kan være popstjerne og god låtskriver på samme tid.»

Og slik lyder Andersens uttalelse som Thons tittel er bygget på:

«Taylor Swift er både en av verdens største popstjerner og en gudbenådet låtskriver.»

Min første tanke var at Thon er en mester på å lese mellom linjene, men ettersom hele tittelen er bygget på denne ene linjen, er det ikke så mye å lese mellom. Ja, Andersen nevner riktignok ordet «overraskende» senere i anmeldelsen, men det er i en helt annen kontekst. Thon mener at Andersens utsagn er anført som et inneforstått paradoks.

Min teori er at Andersen skriver at Taylor Swift er popstjerne OG en god låtskriver, fordi hun ER nettopp det, og at det ikke er gitt at en popstjerne skriver sine egne låter, hverken for menn eller kvinner.

Det er flere eksempler på at utsagn blir tatt helt ut av kontekst, hvor Thon klipper og limer sammen meninger hos Andersen som ikke nødvendigvis er der i utgangspunktet. For eksempel journalistsplainer Thon: «Det er dessuten uvisst hvorfor dette «stillere og enklere rommet» nødvendigvis gjør sangene bedre,» til tross for at Andersen aldri sier eller hinter til at Adams’ versjon er bedre enn originalen.

Thon nevner rettmessig at det finnes noen andre eksempler på mansplaining. Men så tar han fart og skriver, «Det var først da jeg leste Svein Andersens anmeldelse av albumet i Aftenposten, at jeg skjønte at det beste – altså verste – eksempelet på denne nedlatende praksisen var å finne her hjemme i Norge.»

For meg virker det som Thon har funnet inspirasjon fra engelske medier hvor nedlatende praksis faktisk eksisterer, og i et håpløst forsøk prøvd å gjenskape en lignende greie i norsk kontekst. Og før jeg blir stemplet som en fyr som har «den såre mannen alene med gitaren» som idealtype, må jeg selfsplaine at Ryan Adams’ «1989»­-covring er rimelig døll sammenlignet med det mesterverket originalplata er.

Les også: Smalltalk med plateaktuelle Dråpe