Patricia Lockwood: – Diktet er litteraturens nattklubb

Cum cum cum cum cum cum cum. Patricia Lockwood kom helt fra hovedkontoret til Weird Twitter for å besøke litteraturfestivalen Kapittel.

b
a

JEG SPURTE ALLE sammen, hele rommet, og folk begynte å se veldig bekymret ut. Så sa jeg «sperm?» og da var de sånn aha.

Patricia Lockwood er noe overraskende blitt invitert til litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger, hvor hun kvelden i forveien leste et humoristisk essay ingen lo av fordi de tilsynelatende ikke forsto ordet «cum».

– Jeg sier cum tusen ganger i det essayet, jeg bare repeterer det igjen og igjen. Jeg følte at jeg var fanget i helvete, bare en endeløs repetisjon av at jeg sier ordet cum for uforstående blikk.

Hun passer ikke helt inn på Kapittel, en festival hvor Kjell Elvis ble hentet inn da headliner Karl Ove Knausgård avlyste, og hvor Erlend Loe deltar i paneldiskusjon om The Wire mens dette intervjuet pågår. Diktene hennes er som surrealistisk seksuelle, semantisk selvbevisste eventyr, og mest kjent er hun kanskje som absurdtwitrer. Eller for det mørkere diktet «Rape Joke», som må være det første moderne diktet som har gått viralt.

Mer hjemme følte hun seg etter opplesningen, da hun og forfatteren Teju Cole fant den eneste nattklubben i Stavanger som spilte hip hop.

– Folk danser veldig spesielt her! Mye snurring, som i swingdans. Jeg ba om å bli snurret.

Alt man hører om utelivet i Stavanger handler om folk som slår folk i trynet.
– Ok, men når det kommer til klubber vil man jo være i en hvor det føles som om noen kanskje kommer til å bli slått i trynet. Man vil ikke være i en klubb hvor det er sånn at ingen noensinne kommer til å bli slått i trynet. Man vil være der hvor det er skikkelig kok, masse dansing og det er en mulighet for at noen blir slått i trynet etterpå.

«Noen kommer til å skrive et helt rått essay om Weird Twitter en dag.

Ja, en følelse av energi.
– Ja, en følelse av muligheter. Det er det man vil ha i en klubb.

Akkurat som i et dikt.
– Nettopp! Man vil spasere på en knivsegg. Diktet er litteraturens nattklubb.

Og Weird Twitter er gjengen i hjørnet som danser swing til hip hop.
– Hva er deres forståelse av Weird Twitter her i Norge?

Folk følger med, Norge har til og med sin egen versjon, et slags lokalkontor.
– Et lokalkontor!

Folk gjør i hvert fall ting som ligner litt på … Jeg vet ikke hvem dine favoritter er, graeyalien, eller …
– graeyalien! Props til guden! Og dril, han er veldig mystisk, vi vet ikke hvem det er. Noen så ham i en Tinychat en gang, men det er det. Liker dere horse_ebooks og sånt? Dette er veldig interessant, jeg må få navnet på et par kontoer.

De er jo på norsk alle sammen.
– Det går bra, jeg kan oversette dem, så ville de bare blitt enda weirdere. Det sto litt om noen av festivalarrangementene i en avis her om dagen og vi måtte bruke en veldig simpel internettoversetter, for det sto noe om meg der. Og så vidt vi kunne se kalte de meg en «fresh lady»? Det kan ikke stemme? Kanskje? Det er den beste beskrivelsen jeg har fått.

(Det viser seg at dette var Fredrik Wandrup som kalte Patricia Lockwood en «frisk dame» i Dagbladet.)

– Men jeg tror ikke så mange vet hva den estetikken kom av. Mye av det kom fra Something Awful-forumene, fra en liten gjeng humorgeni-gutter, mange av dem var gutter. Det er interessant å tenke på hvorfor estetikken som kom fra Something Awful var mer progressiv enn det som kom fra noe sånt som Reddit-kulturen eller noe sånt, for det var mye dritt der. Men mange av folkene som kom derfra var mye mer progressive. Det var flere kvinner og mer mangfold, så jeg tror kanskje det ble mer interessant og hadde bredere appell på grunn av det.​

– Jeg anser Katie Notopoulos (redaktør i BuzzFeed) for å være en lærd på dette feltet. Det er noen folk som har fulgt med på dette her. Jeg var aldri på FYAD-forumene eller noe sånt, jeg bare plukket det opp underveis. Men noen kommer til å skrive et helt rått essay om dette en dag, for det er ganske komplekst og viser fremveksten av en veldig absurd, surrealistisk, lukket bevegelse, full av internvitser som så ble gruppens vitser og gikk ut i en bredere sfære.

I Norge får Weird-Twitter-folk jobb i avisen, og så har de nesten konkurranser seg imellom om å få så mange internvitser som mulig på trykk.
– Det gjør vi i USA også! Jeg har faktisk personlig fått inn «chicken tendys» i en matdagbok for magasinet Grub Street. Hva er internvitsene i norsk Weird Twitter?

Mange av dem er veldig semantiske, norske vitser. En del idiomer som gjøres narr av eller rekontekstualiseres, en del eufemismer, spesifikke skrivefeil. Mye av det samme som på engelsk, egentlig.
– Ja, vi elsker skrivefeil! Og hvorfor ser noen skrivefeil morsommere ut enn andre? Det er rart, det er veldig tekstuelt. På en måte har det mye til felles med konkret poesi og L=A=N=G=U=A=G=E-poesi, det er noe veldig intuitivt ved det. Noen ting bare ser morsommere ut når de er stavet feil på en spesiell måte, og ofte er folk enige om hvilke som ser morsomst ut, uten at de vet hvorfor.

Det er sant, det kan være veldig visuelt.
– Ja. Og det fungerer som et rent språkinstinkt. Som går ganske dypt, det vet vi, det kan være i små babyer. Vi har en veldig sterk, iboende, grammatisk sans. Kanskje det er derfor staving kan være mer absurd, fordi staving stort sett er arbitrært. Det hadde vært veldig interessant å vite om humor funker på samme måte i forskjellige språk, hva likhetene er. Og om stort sett alle dekonstruerer idiomer og staver ting feil, eller om det bare skjedde fordi den opprinnelige inspirasjonskilden så sånn ut?​

Vi trenger en lingvist til å skrive dette essayet.
– Ja. Dette ble dypt. Det ble nettopp mad dypt her inne.

IMG_3975