Stor oppstandelse: Intervju med Joachim Trier

Etter skarve to filmer fikk han dyttet på seg et Messias-stempel. Ti år etter Reprise stålsetter Joachim Trier seg for å møte sine disipler med en film som ikke er skutt i Oslo.

b
a

– HAR DU SETT noen gode filmer i det siste?

Det er en utfordring å anlegge en profesjonell fasade overfor Joachim Trier, mannen bak filmen som fikk meg til å gråte bare femten minutter tidligere, men jeg svarer så nøkternt jeg klarer.

Vi befinner oss i Haugesund. Senere samme dag skal publikumet på Den norske filmfestivalen få sitt første møte med Louder Than Bombs, regissert av Trier, og skrevet av ham og hans faste medforfatter Eskil Vogt. I starten av oktober får den norgespremiere.

– Vi har hatt den i Cannes, og snakket med masse folk etter det, men det er likevel det der å slippe en amerikansk film hjemme i Norge og håpe at den resonnerer emosjonelt, på tross av at den ikke er skutt i Oslo denne gangen.

TRIER HAR TATT et langt steg ut av byen som preget de to første filmene hans, Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011). Over åpningssekvensen i sistnevnte, en nostalgisk hyllest til Oslo, lyder en stemme som forteller om den enorme frihetsfølelsen hun kjente i sitt første møte med byen. Men, fortsetter hun, «det var til jeg oppdaget hvor liten Oslo egentlig var».

På samme måte fremstår disse to filmene – hvor kritikerrost de enn er – små sammenlignet med Louder Than Bombs, som er spilt inn i USA, med et stjerneensemble bestående av blant andre Isabelle Huppert, Gabriel Byrne og Jesse Eisenberg. Den er formmessig usedvanlig ambisiøs. Den har blitt solgt til over 100 land. Den var med i hovedkonkurransen i Cannes.​

Allerede etter Reprise ble det nærmest dyttet på deg en status som «frelseren av norsk film». Men hva tenker du selv når du ser tilbake på Reprise i dag?

– Cinemateket arrangerer tiårsjubileum for innspillingen av Reprise nå, så jeg skal se den igjen for første gang. Jeg ser ikke tingene mine om igjen, men jeg bestemte meg for å gjøre det nå. Jeg har et veldig personlig forhold til filmene jeg lager – det er vanskelig for meg å sammenligne dem. Det er som å be folk om å sammenligne barna sine. Den ene har skjeve tenner og den andre litt utstående ører – ingen er perfekte, men du elsker dem for det de er.

Trier påpeker at Reprise ikke fikk noen eksepsjonelt god mottakelse da den kom, selv om den økte kraftig i anseelse i løpet av de påfølgende årene.

– Jeg innser jo at det har vært en positiv greie rundt de to filmene våre, og for hver film jeg lager, vil jeg alltid bli sammenlignet med de tidligere. Det er noe jeg bare må leve med. Og Louder Than Bombs var et ønske om å gjøre noe annet igjen.

Intervjuet fortsetter under bildet.

535A8444web

SAMMEN MED ESKIL VOGT har Trier utformet en uvanlig fortellingsstruktur i Louder Than Bombs. Historien drives av en emosjonell og assosiativ logikk – den glir mellom virkelighet, drømmesekvenser og poetiske avstikkere, dirigert av rollefigurenes tanker og følelser. Jeg innser etter hvert at dette trolig er hovedårsaken til at jeg føler meg så filleristet av filmen. Måten man plasseres inn i rollefigurenes hoder gjør en forsvarsløs mot empatien som manes frem.

Dette er imidlertid ikke første gang Trier og Vogt leker seg med form; også i Reprise hoppet de i tid, og mellom fantasi og virkelighet. Dette ble lagt merke til i USA, og tilbudene kom – noen av disse prosjektene har visstnok blitt realisert, men uten Trier på laget. Av respekt for de andre involverte vil han ikke navngi filmene.​

– Jeg fikk en god del thrillere og dramakomedier, og noen ganger bokadaptasjoner som var litt sånn intellektuelle, men kanskje morsomme – og som de ville at jeg skulle strukturelt eksperimentere med på en morsom måte, for å si det enkelt. Altså å putte «Reprise-krydderet» på det. Jeg følte jo at formen kom fra karakterene, fra et genuint sted.

– Erik og Phillip, de to guttene i Reprise, har en fantasi om en fremtid, og det må fortelles med det tempoet fordi det er sånn hjernene deres funker. Det er ikke bare «å, det vil være funky med en sånn sekvens». Det er ikke nok for meg.

Det endte med at Trier returnerte til Norge og lagde Oslo, 31. august. Steget over dammen har han altså tatt først nå, med Louder Than Bombs.

Kritikerne er litt mer avmålte nå enn de har vært tidligere?

– Det som har skjedd med Louder Than Bombs, er at jeg har gått «into the big leagues», og sluppet den i hovedkonkurransen i Cannes. Alle får blandet mottakelse i Cannes. Norsk presse hang seg opp i at Peter Bradshaw slaktet den i The Guardian. Skuffelsen min der lå i at han ga den to av fem stjerner, mens Lars von Trier pleier han å gi én. Så igjen kommer jeg litt bak Lars von Trier, til og med i slakt.

Siden du leser kritikkene av filmene dine – hvordan føles det?

– Jeg opplevde å bli møtt med nesten unison bejubling med Oslo, 31. august, og mens det foregikk, skjønte jeg at dét var det ikke sikkert at jeg kom til å oppleve igjen. Det er veldig avhengighetsdannende. Så jeg prøver å holde meg på en viss distanse til det, fordi jeg er et følsomt menneske – og det skal jeg være når jeg jobber – og de kan påvirke meg veldig, disse tingene.

DET ER VANSKELIG å oppsummere Louder Than Bombs i korte trekk, men fundamentalt sett dreier den seg rundt en far (Gabriel Byrne) og hans to sønner (Eisenberg og relativt ferske Devin Druid) i New York-området. Noen år etter hennes død forsøker de stadig å forsone seg med tapet av moren (Huppert), en berømt krigsfotograf. De tre mennene evner dårlig å kommunisere, men sterke følelser bobler under overflaten. Filmens tittel er vag, men antyder noe så sterkt og rystende at det overgår farene moren ble utsatt for på jobben. Så er også frasens opprinnelige kontekst, i Elizabeth Smarts diktroman By Grand Central Station I Sat Down and Wept, en temmelig bombastisk følelsesskildring:

«Everything flows like the Mississippi over a devastated earth (…) to burst their shamed eardrums with the roar of proof, louder than bombs or screams or the inside ticking of remorse.​»

Filmen deler også navn med en The Smiths-samleskive fra 80-tallet, men Trier mener selv at det ville være villedende å henge seg for mye opp i Smart eller Smiths. Han håper i stedet at tittelen vil forme en egen betydning for tilskueren, «at den speiler stillheten og det språkløse mellom familiemedlemmene».

– Vi har båret denne filmen så lenge, Eskil og jeg, at jeg har vanskelig for å huske inspirasjonskilder. Jeg vet at den begynte med masse enkeltscener, og at tematikken – om rommet mellom familiemedlemmer, rollene vi ofte blir fanget i i nære relasjoner – kom senere. Den vokste ut av mange små, konkrete fragmenter.

DET SMELLER HARDT i glassbordet foran oss. Min fjerde kaffekopp for dagen fikk en klønete landing. Mens jeg forsikrer meg om at bordet ikke har slått sprekker, prater Trier uanfektet videre, om Byrne og hans «kloke, kontemplative ansikt, hans subtile spillestil». Han har noen sånne formuleringer, som ville vært mer naturlige i tekst enn i tale.

Men noen ganger må man ty til svulstige ordlag for å uttrykke seg presist. Det merker jeg når jeg forsøker å beskrive Devin Druid. Han har tidligere dukket opp i amerikanske TV-serier som Olive Kitteridge og Louie, og i Triers film spiller han Byrnes yngste sønn, 15-år gamle Conrad. Til tross for at han er en fåmælt rollefigur, ender han opp som filmens emosjonelle midtpunkt. Det er en oppgave mange skuespillere trolig ikke hadde vært i stand til utføre. Druid ser imidlertid ut til å gli uanstrengt inn i rollen, takket være en slags x-faktor – jeg forsøker å beskrive den ved å kalle den «en stille intensitet».

– Han er et enormt filmisk skuespillertalent. Med det mener jeg at han trekker deg inn, at det er en hemmelighetsfullhet … Du kalte det en stille intensitet?

Kanskje jeg like gjerne kunne kalt det «tilstedeværelse».

– Ja, det språkløse i ham – i øynene – taler. Det kan høres litt høytsvevende ut, men på film trenger du det. Det er det Anders Danielsen Lie har óg. Han kan sitte stille, han kan se på noe eller tenke på noe, og så blir vi involvert i det. Han drar deg inn i sin prosess av tenkning. Og denne filmen leker jo mye med å komme inn under huden i dette litt språkløse. Spesielt i den yngste broren: Hvem er han, enigmaet inni ham – hva faen er det han går gjennom? Da vi fant Devin, var en av mine største utfordringer med denne filmen løst.​

ET KJAPT SØK på Youtube vil lede deg til noen av Triers første arbeider: Skatevideoer fra det tidlige nittitallets Oslo. Fjeset til en purung Trier dukker opp nå og da. Det er tydelig at behovet for å uttrykke seg gjennom film meldte seg tidlig, og i den sammenheng trekker han en parallell mellom seg selv og Conrad.

– Jeg har alltid forestilt meg at han har et kunstnerhjerte, at han har et annet språk enn det verbalsosiale for å uttrykke sitt indre. Jeg tror det finnes en lengsel i skapende mennesker – og kanskje i alle – etter å finne uttrykksformer som ikke bare er verbale. At vi noen ganger søker andre uttrykksformer for å bli forstått.

Intervjuer fortsetter under videoen.

Det er lett å glemme at Trier var mer enn «bare» filmskaper i sin ungdom. Noe jeg gjør, så jeg spør hvor involvert han var i selve skatingen:

– Jeg var veldig involvert. Jeg var norgesmester to ganger, jeg var nr. 9 i Europa – skateboard var livet mitt. Og det interessante i de filmene er at det faktisk ikke bare er jeg som holder kameraet. Men jeg satte meg ned og klippet det, jeg la på musikken, jeg passet på at vi hadde fått med de beste triksene fra sommeren. Jeg strukturerte det. Men jeg følte også at det var et tydelig samarbeid med guttegjengen. Det var mindre hierarkisk, det var veldig spontant, og noen ganger kan jeg nesten savne det.

HAN OMTALER DET som en «organisk, gjengdynamisk ting» – og trenger kanskje ikke savne det altfor mye. Selv om den nå foregår innen mer ordnede former, er det definitivt en gjengdynamikk som preger Triers filmproduksjon, i og med at han omgir seg med så mange faste samarbeidspartnere. Alle langfilmene har han for eksempel skrevet sammen med Eskil Vogt. I fjor debuterte Vogt selv som regissør med Blind, men inntil da var han langt mindre synlig enn Trier, duoens store stjerne. Har Vogt fått for lite kred?

– Han har sagt til meg at han synes at jeg har trukket ham frem, og jeg håper jeg har gjort det, for jeg er så glad i ham og synes han fortjener det. Jeg gjør det ikke for å være snill. Han er en enormt viktig del av at filmene blir som de blir. Han skriver manusene sammen med meg, han er med på å skape idéene, skape karakterene – alt som er grunnlaget for en film.

Trier passer på å nevne flere viktige bidragsytere: Jakob Ihre og Olivier Bugge Coutté – henholdsvis fotograf og klipper, helt siden Reprise.

– Men Eskil kommer først i prosessen. Men dette får du spørre han om, altså. Synes du det? Vet du om en annen manusforfatter i Skandinavia som er like kjent for sitt samarbeid som Eskil Vogt? Kan du nevne én?

Ikke på stående fot.

– Og det er ikke tilfeldig. Det er fordi Eskil er bra, det er ikke noen annen grunn. Det er utrolig åpenbart at han er en bra fyr.

Når jeg møter Vogt senere samme dag, spøker han om at han er den som egentlig trekker i trådene bak Triers filmer, mens «Joachim bare er en kjekk posterboy». Men han bekrefter også at han har vært storfornøyd med sin rolle.

– Det å være ansiktet til filmen, som gjør alle intervjuene og prøver å se bra ut på bilder – det er jo bare slit, påstår manusforfatteren.

TRIER OG VOGT har vært i samtaler med HBO om å jobbe med ulike tv-produksjoner, og Trier utelukker ikke at det skjer en gang i fremtiden. Inntil videre jobber de med både et amerikansk og et norsk prosjekt. Han håper at de kan sette i gang med sistnevnte allerede neste år, men holder ytterligere detaljer tett til brystet.

Louder Than Bombs står uansett først for tur, og selv om de foreløpige reaksjonene på filmen jevnt over har vært positive, virker det som han stålsetter seg en smule før den verdensomfattende lanseringen.

– Jeg lager en film, det er det jeg kan gjøre. Så må vi se. Så er det ute av mine hender. Og der er vi nå.