Tegneserien Mould Map #4 forsøker å sette dagsorden

Tegneserieskapere har sluttet å prøve å sette dagsorden. Mould Map #4 er unntaket som bekrefter regelen.

b
a

DET ER LENGE SIDEN dagsaktualitet var tegneseriemediets styrke. Når det kommer til trender og samfunnsutvikling, er tegneserier ofte håpløst utdaterte eller uforklarlig framsynte, og ettersom bransjen har innsett at den mangler evnen til å sette dagsorden, har den langt på vei trukket seg tilbake til sin egen lille boble. Alle som har sett Doctor Doom gråte for ofrene etter 11. september ser klokheten i dette, men isolasjonismen innebærer også at den kunstnerisk ambisiøse delen av feltet sjelden forsøker seg på noen virkelig betydningsfull og forpliktende dialog med samtiden.

Mould Map #4 er unntaket. Etter to overdimensjonerte og interessante utgaver av antologien i 2010 og 2011, lanserte redaktørene Leon Sadler og Hugh Frost i fjor Mould Map #3, i kjølvannet av en nervepirrende Kickstarter-kampanje. De maktet å tape nærmere 50 000 kroner på det crowdfundede prosjektet, men endte like fullt opp med den beste og mest vitale vestlige tegneserieantologien siden Kramers Ergot #5 i 2004.

«Temaet er at noe er råttent i Europa, og når man først har valgt dét, har man mye å velge mellom.

Halvannet år senere foreligger det nye nummeret av Mould Map, og denne gangen er det ikke en folkefinansieringsplatform i sikte – heldigvis. I likhet med foregående utgave, er Mould Map #4 utformet som et glassert magasin, men der #3 var preget av en pastellfarget, hyperaktiv og kanskje/kanskje-ikke ironisk motebladestetikk, fremstår det nye nummeret nærmest som en tegneserieversjon av Vagant på sitt mest esoteriske.

TEMAET FOR Mould Map #4 er at noe er råttent i Europa, og når man først har valgt dét temaet, har man mye å velge mellom. Under tittelen EuroZone SpeZial retter bidragsytere som Stathis Tsemberlidis, Roope Eronen, Gilbert & George, Gabriel Corbera, Patrick Crotty og Hanna K fokus mot den pre-apokalyptiske handelsavtalen TTIP, det absurde forhandlingsinstrumentet ISDS og den generelle fornemmelsen av at kontinentet er i ferd med å overmannes av sitt eget fascistiske muskelminne.

De dominerende fargene i MM4 er svart, hvitt og en bronsetone som sender tankene til mynter med lav verdi. Og ved siden av EUs rastløse byråkratiske krigføring – omtalt av Ingo Niermann som «a peaceful third world war» – er lav verdi en av antologiens røde tråder. I et Europa preget av mistenksomhet, maktmisbruk og en overvintret kolonialistisk impuls kontinentet har vendt innover mot seg selv, er ikke individet bare lite verdt, men også underlagt et språk som bare altfor gjerne lar enkeltmennesket forsvinne blant abstrakte problemstillinger og målsetninger.

DET MEST INTERESSANTE med Mould Map #4 er hvordan redaktørene knytter seg til publikasjoner og tradisjoner utenfor tegneseriefeltet. Amerikanske antologier som Study Group og Secret Prison har de siste årene stått for en nivåheving hva gjelder prosaartikler i tegneseriemagasiner, men der disse hovedsakelig er opptatt av tegneseriehistorie, angriper MM4 problemstillinger man vanligvis støter på i litteraturen og samtidskunsten.

Foruten en artikkel om det radikale italienske 80-tallstegneseriebladet Frigidaire, byr Sadler og Frost på tekster om det britiske 70-tallskunstnerkollektivet Action Space og den tyske skriftserien Solution Series. Det er tydelig at Mould Map ønsker å posisjonere seg i et historisk landskap preget av radikal grasrotaktivisme, men det er ikke før man sitter med bladet i hendene at man innser hvor mye man har savnet en tegneseriepublikasjon som dette.

​MOULD MAP #4 er tynnere og inneholder prosentvis mindre tegneserier enn forgjengeren, og tegneseriene som har fått plass er sinte, usammenhengende og forvirrende. Men om man betrakter artiklene, intervjuene, vitsetegningene, tegneseriene og tablåene under ett, innser man at Sadler og Frost har skapt noe som er langt mer enn summen av sine bestanddeler. Og ved å sette sammen en antagonistisk, intellektuell og høyst relevant antologi som dette, påpeker de samtidig hvor uambisiøse og sørgelig ordinære brorparten av vestlige «grafiske romaner» og andre «tegneserier for voksne» faktisk er.