Anmeldelse: Thomas Seltzers «Natta, Norge»

Thomas Seltzers nye program er mildere i form og kritikk enn Trygdekontoret, men har heldigvis beholdt det skarpe blikket på norsk kultur.

 

b
a

5Som i Trygdekontoret handler det også i Natta, Norge om å snorkle i den til dels mørke overflaten av norsk kultur, selv om tonen her er lettere. Rundbordsformen er byttet ut med reportasje i Norge Rundt-stil, men Seltzers skarpe blikk på det norske folk er beholdt. I den nye programlederrollen må han klare seg mer på egen hånd, men den første av de seks episodene vitner om et interessant register av «mennesker med en historie» som vil hjelpe ham frem.

Noe av styrken i Trygdekontoret lå i den lett fordøyelige innpakningen

Vi møter folk fra Finnmark som forteller om hvilken plass begrepet ganding (å kaste en forbannelse over folk) har i deres samfunn i dag, (eks-)skuespiller og livsstilscoach Jarl Goli og en mann med en sterk hund. Uavhengig av den lealøse temaknaggen «krefter» er programmet litt merkelig strukturert, med sine tre ganske korte innslag, separert av helfigur-Seltzers introduksjoner i studio. Kunne programmet vært lengre? Da hadde man fått anledning til å gå mer i dybden, men samtidig ville kanskje Seltzer og teamet gått ut over sine bredder. Noe av styrken i Trygdekontoret lå i den lett fordøyelige innpakningen, som satte ting på dagsorden før det ble opp til publikum å fortsette debatten.

En stor stein og et laksehode

Innslaget Finnmark er bygget opp på en måte som får landsdelen til å fremstå som fjernt fra folk flest – noe den faktisk er. Seltzer lurer på hva han må gjøre for ikke selv å bli gandet, og får beskjed fra lokalbefolkningen om at han ikke må latterliggjøre dem. Det lykkes han med; han lar overtroiske mennesker få komme til orde, i det som byr på mye humor, men aldri ovenfra og ned. Historikeren Aage Solbakk er definitivt litt tåpelig når han påpeker likheten mellom en stor stein og et laksehode, før han kjenner på steinens kraft. Men programmets nyktre rammer, uten de store audiovisuelle virkemidlene, skaper likevel en respekt for både ham og de andre i nord.

Det finnes en kvakksalvet bro mellom overtroen fra Finnmark og østlandsk coach-kultur

Da er det vondere å se på Jarl Goli i neste innslag, som viser klare tegn på stormannsgalskap og en feilinnstilt narsissisme. Det er umulig å ikke kommentere Portveien 2-Golis personlighet, som er den han livnærer seg av i dag, gjennom arbeidet som motivasjonscoach. Foredraget hans på Fetsund er triste greier, med håndskrevne informasjonsplakater og en smal gruppe tilhørere i kurvstoler. Det finnes en kvakksalvet bro mellom overtroen fra Finnmark og østlandsk coach-kultur, men mens gandingen er et flere hundre år gammelt fenomen, er coachingen et moderne eksempel på hvordan mennesker med for stort selvbilde skor seg på andres ulykke.

Nesten i overkant «norge rundtsk»

Heller ikke i møte med Goli går det utover respekten, men her er Seltzer heldigvis langt mer kritisk. Det blir han nødt til når det er han selv som skal få hjelp, men ender opp med ikke å forstå Golis tåkeprat om å «finne svaret sjæl» og at «det å holde en pause i tre sekunder er noe alle skal trene på hver dag». Det er godt å høre den tidligere skuespilleren omsider innrømme at han savner yrket, i en rørende sekvens på en benk der han fjerner litt av masken og endelig viser noe av sitt sanne jeg. Her kommer han også med utsagnet om at det er mye sannhet bak enkelte floskler; en påstand om sitt nåværende yrke som vi må gi ham rett i.

Siste innslag er langt mer koselig, om en veldig sterk hund og den sympatiske eieren hans. Det er også kortere enn de to andre og blir nesten i overkant «norge rundtsk». Men innslaget avslutter første program på en avbalansert måte, og peker mot en programserie som kan vokse seg større og mer innflytelsesrik underveis.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter Thomas Seltzer

Thomas Seltzer