– Det er ingen som påstår at utroskap legitimerer vold

– Poenget er at man skal ta hensyn til den konteksten der voldshandlingen har skjedd, skriver Kine Irgens.

b
a

Kine Irgens er medarbeider i fengselsgruppa på Juss-Buss

Ingrid Vik Lysne fra JURK bommer på flere plan i sin kronikk om den ferske dommen fra Kristiansand tingrett. Debatten hun reiser er svært viktig. Den handler om hvor vidt omstendighetene rundt en kriminell handling skal spille inn i straffeutmålingen. Derfor er det synd at hun tyr til overdrivelser og billige retoriske grep for å få frem poenget sitt.

For det første er gjengivelsen av faktum i saken sterkt farget av agendaen Vik Lysne har satt seg. Saken er stygg, og at det 18-åringen har gjort er en alvorlig og straffbar handling, er hevet over tvil. Likevel er det snakk om legemsfornærmelser som påførte offeret merker på kroppen, og et mindre kutt i kneet. Å betegne dette som grov vold er å gå for langt.

I tillegg underslås det poenget at 18-åringen faktisk fikk en strengere straff enn det aktor ba om. Aktor ønsket betinget fengsel. Dommeren åpner med å stadfeste at det her har skjedd en handling som kvalifiserer til ubetinget fengselsstraff. Han setter altså et strengere utgangspunkt enn aktor. Det er ut fra dette utgangspunktet han så foretar visse modereringer.

«Det er lett å gjøre som JURK: plassere seg på en pidestall og si at vold er vold

Videre skriver Lysne at det er «skammelig at moralistiske holdninger om utroskap og sinne får anledning til å påvirke en straffeutmåling på denne måten.» 

Det er ingen som påstår at utroskap legitimerer vold. Det er ingen som sier at offeret  «fikk som fortjent» . Heller ikke tingretten. Det tingretten derimot gjør, er å anerkjenne at voldshandlingen ikke har skjedd i et vakuum.

18-åringen har mottatt en telefon fra en venn, som avslørte at kjæresten hadde vært utro i flere måneder. Han fikk deretter oversendt flere bilder og tekstmeldinger som bekreftet dette. Han konfronterte kjæresten og skjelte henne ut. Han forsøkte deretter å forlate leiligheten, men ble holdt igjen av fornærmede, som ønsket å forklare seg. Han har deretter begått en rekke legemsfornærmelser – han har spyttet, dyttet, slått med flat hånd, sparket henne mens de satt ved siden av hverandre i sofaen, og kastet en fjernkontroll på henne.

«Handlingen må sammenlignes med en situasjon der 18-åringen befinner seg i en tilstand av full sinnsro og kontroll

Det er lett å bli opprørt over 18-åringens handlinger. Det er lett å gjøre som JURK: plassere seg på en pidestall og si at vold er vold, det er stygt og avskyelig og galt, og det skal straffes hardt, uansett.

Heldigvis er ikke straffesystemet vårt bygd opp fullt så enkelt.

For vold er ikke en homogen kategori – voldshandlinger er ikke det samme uansett omstendigheter, og skal heller ikke straffes likt. Lovgiver har gitt domstolene mandat til å utmåle straff etter en individuell og konkret vurdering av omstendighetene i hver enkelt sak. Ett av momentene som skal tas hensyn til, er tilstanden som voldsutøveren befant seg i da handlingen skjedde.

18-åringen har blitt dypt opprørt av det han har fått høre. Sinnsstemningen hans har utløst en reaksjon. Denne reaksjonen skal han straffes for – det er helt klart. Men handlingen må sammenlignes med en situasjon der 18-åringen befinner seg i en tilstand av full sinnsro og kontroll. Om han så spaserer inn i stuen og, som lyn fra klar himmel, og slår til kjæresten sin, «i kaldt blod», skal straffen være en annen.

Kort sagt: blind vold skal ikke straffes på samme måte som voldsutøvelse begått i affekt.

Slik jeg leser innlegget fra Lysne, ønsker hun at lovgiver skal gå inn og fjerne domstolenes mulighet til å la berettiget harme påvirke straffeutmålingen ved voldsutøvelse, dersom det er offerets utroskap som er foranledningen.

Å begrense domstolenes rom for skjønn på denne måten, vil være svært uheldig. At domstolene har en vid adgang til bruk av skjønn slik at straffeutmålingen blir mest mulig nyansert, er helt avgjørende i et humanistisk straffesystem som vårt. Det innebærer at alle relevante omstendigheter må tas i betraktning – offerets utroskap inkludert.

Det betyr ikke at utroskap i enhver sammenheng vil føre til at voldsutøver vil få straffenedsettelse på grunn av berettiget harme. Det er ikke slik, som Lysne påstår, at retten «sender et signal om at det er litt mer lov å utøve vold mot en kjæreste som er utro enn en kjæreste som ikke er utro». Poenget er at man skal ta hensyn til den konteksten der krenkelsen har skjedd. Dette må, som i alle andre straffesaker, vurderes konkret.

Noen mennesker begår overgrep når de blir opprørte og sinte av andres handlinger. Andre tar på skylapper og krever harde straffer. Domstolen bør ikke tillate seg noen av delene.