Irgens svarer: – Lysne prøver å ri to hester

– Lysne har heldigvis en direkte feil forståelse av reglene, skriver Kine Irgens om voldsdommen fra Kristiansand tingrett.

b
a

Kine Irgens, medarbeider i fengselsgruppa på Juss-Buss

I det siste innlegget fra Ingrid Vik Lysne og JURK, blir det hevdet at jeg på en uprofesjonell måte tillegger JURK meninger om straffeutmåling som de ikke har, og at jeg misforstår hva bestemmelsen om berettiget harme innebærer.

For å ta det første først: i sitt opprinnelige innlegg skriver Lysne blant annet følgende: «At en voldsutsatt har vært utro bør ikke under noen omstendighet gjøre at en voldsutøver slipper billigere [les: mildere] unna». Konklusjonen hennes er derfor at «…vold bør straffes som den alvorlige straffbare handlingen det er, uavhengig av den voldsutsattes forhold på si.»

Les også: – Det er ingen som påstår at utroskap legitimerer vold

Jeg kan ikke se hvordan det er uprofesjonelt å påpeke at dette vil begrense domstolens adgang til å utvise skjønn under straffeutmålingen. Det er jo nøyaktig det Lysne tar til orde for. At konsekvensen av dette kan være strengere straff for voldsutøver er ganske opplagt.

«Å kalle dette «moralistiske holdninger om utroskap og sinne» er likevel å gå for langt.

Lysne fortsetter med å hevde at jeg forveksler generelle prinsipper for straffutmåling med den særskilte bestemmelsen om berettiget harme. Det gjør jeg ikke. Jeg er ganske enkelt uenig, både i hennes rettslige og rettspolitiske synspunkter.

Les også: – Å være utro er kanskje dårlig gjort, men det er lov

Lysne og JURK fremhever i begge innleggene sine at reglene om berettiget harme innebærer at en «voldsutøver kan få mindre i straff hvis vedkommende hadde god grunn til å være voldelig» og at vurderingen er knyttet til om den fornærmede er «skyld» i volden han eller hun blir utsatt for».

Dette er heldigvis en direkte feil forståelse av reglene. Verken Johs. Andenæs eller rettspraksis støtter opp om denne tolkningen. Offeret er ikke skyld i volden.

Derimot ser man at det i rettspraksis om § 56 b legges en viss vekt på en vurdering av om offeret er skyld i harmen. Den eventuelle harmen kan være en formildende omstendighet, som kan gi grunnlag for straffnedsettelse.

I den sentrale dommen om berettiget harme på grunn av utroskap (Rt. 1984 s. 744), der en ung kvinne drepte kjærestens elskerinne, foretar man ingen vurdering av om utroskapen gjør at elskerinnen er skyld i drapet.

«Fornærmede kan være skyld i harmen. Skylden for volden ligger hos tiltalte alene

I stedet vurderer man hvilken reaksjon utroskapen har frembragt hos tiltalte. Dette innebærer riktignok en indirekte vurdering av om handlingen – her utroskapen – var av en slik art at den er egnet til å fremprovosere affekt. Slike vurderinger er ikke uvanlige i jussen.

Å kalle dette «moralistiske holdninger om utroskap og sinne» er likevel å gå for langt. Å si at det plasserer skylden for volden hos offeret, er å dra det enda lengre.

Konklusjonen i dommen fra 1984 var at tiltaltes affekt var berettiget – det forelå en subjektiv omstendighet hos tiltalte – slik at det derfor var mindre grunnlag for å bebreide tiltalte enn om hun ikke hadde handlet i affekt.

Slik må man også lese dommen fra Kristiansand tingrett. Retten sier ikke, som Lysne flere steder hevder, at en utro kjæreste er skyld i volden han eller hun blir utsatt for. Retten behandler alle relevante forhold i forkant av voldsutøvelsen, også hvordan fornærmede har handlet, når de vurderer hvordan tiltalte har reagert. Harmen som har oppstått hos tiltalte danner grunnlag for å bebreide ham mindre enn om han ikke hadde handlet i slik affekt.

Kort oppsummert: fornærmede kan være skyld i harmen. Skylden for volden ligger hos tiltalte alene.

I sitt siste avsnitt kan det synes som at Lysne er enig i at tiltaltes harme over utroskapen var berettiget – men at dette likevel ikke bør være en formildende omstendighet i straffutmålingen.

Hvordan dette harmonerer med erklæringen i første avsnitt – «Det er klart at en straffutmåling skal være konkret og individuell og at alle omstendighetene rundt en straffbar handling derfor kan ha relevans» – fremstår for meg som høyst uklart. Her må Lysne og Jurk velge hvilken hest de skal ri.