Kommentar: – Feminister må tåle å høre at de tar feil

– Når de populærkulturelle representantene for hvit middelklassefeminisme får høre at de tråkker feil, ender det ofte med at man går i forsvarsposisjon, skriver Elise Dybvig.

b
a

Elise Dybvig, masterstudent i film ved University of Cambridge og kulturredaktør i Under Arbeid

Den 24. oktober arrangerte Kvinnefronten Feministisk Frigjøringsfestival, en festival der internasjonal kvinnekamp sto på dagsordenen. Det hele ville sikkert gått rolig for seg, hadde det ikke vært for at navnet til Julie Bindel sto på listen over hovedtalere.

Bindel er en kontroversiell britisk feminist som flere ganger har kommet med svært transfobiske uttalelser.

I et innlegg som sto på trykk i The Guardian i 2004 med tittelen «Gender benders, beware» skrev Bindel at hun ikke har problemer med at menn kvitter seg med kjønnsorganet sitt – men at det likevel ikke gjør dem til kvinner.

«Kvinnefronten konkluderte med at saken var blitt snakket gjennom

Bindel har senere beklaget, for både innholdet og den aggressive tonen. Det var godt nok for Kvinnefronten. Norske transaktivister var tidlig ute med å kritisere invitasjonen, og påpekte at det har vært flere transfobiske utspill fra Bindel siden 2004. Både før, under, og etter arrangementet har det pågått en debatt mellom representanter fra Kvinnefronten, enkeltstående transaktivister, representanter fra Skeiv Ungdom og Skeiv Verden.

På selve dagen for festivalen kritiserte transaktivister Kvinnefrontens håndtering av Bindel-invitasjonen i et innlegg med tittelen «Kvinnefrontens feminisme – ikke for alle». Et par dager senere svarte Kvinnefronten, og i etterkant ble det holdt et møte mellom de to partene. Kvinnefronten konkluderte med at saken var blitt snakket gjennom. Den 8. november ble et nytt innlegg publisert, signert transaktivister og representanter for Skeiv Ungdom og Skeiv Verden, der de skriver at de ikke oppfatter at transpersoners opplevelser og meninger blir tatt seriøst.

«Med sin appellerende innpakning og sitt vage innhold, har også populærfeminismen vist en manglende evne til å kommunisere med kritiske røster

Som regel står kvinnebevegelsen i Norge sammen om saker, og framstår som et ganske så unisont «vi». Debatten i etterkant av Bindels besøk har derimot fått fram spenninger i det feministiske miljøet som ellers holder seg under overflaten, og forsøkene på å komme hverandre i møte ikke har vært særlig vellykkede.

Kvinnefrontens invitasjon av Bindel avslørte en manglende evne i det feministiske miljøet til å kommunisere åpent og tydelig. Debatten stiller også spørsmål ved hvem feminismen skal være for – et spørsmål som har oppstått i flere sammenhenger enn denne.

Ta for eksempel feminismens inntog i populærkulturen Den såkalte populærfeminismen brer om seg – den fronter magasiner og gir kvinnelige skuespillere i Hollywood et rammeverk for å snakke om kjedelige roller og annenrangs betaling. Populærfeminismen får Taylor Swift til å tro at Nicki Minaj er en dårlig taper når hun kritiserer musikkindustriens usynliggjøring av svarte kvinnelige artister.

Med sin appellerende innpakning og sitt vage innhold, har også populærfeminismen vist en manglende evne til å kommunisere med kritiske røster, basert på tanken om at all feminisme er bra feminisme.

«Når de populærkulturelle representantene for hvit middelklassefeminisme får høre at de tråkker feil, ender det ofte med at man går i forsvarsposisjon

Populærfeminsmen kan også ta form av Emma Watson og FNs HeforShe-kampanje: et forsøk på å be menn om å være snille og greie og slik forandre livene til kvinnene sine.

Det er selvfølgelig bra at feminisme har blitt så lett tilgjengelig. Du trenger ikke lenger å tilhøre bestemte aktivistgrupper for å få tilgang til feministiske tanker, da de siste problemstillingene er et tastetrykk unna på sosiale medier.

Når de populærkulturelle representantene for hvit middelklassefeminisme får høre at de tråkker feil, ender det ofte med at man går i forsvarsposisjon. Det samme skjer i feministmiljøet i Norge: minoriteter som tar til orde for problematiske aspekter ved den dominerende tenkemåten blir forklart at de tar feil snarere enn å bli hørt. Dette bunner i den sårbare posisjonen feministisk kritikk allerede har i samfunnet, der uenighet innad i miljøet vil oppleves som å splitte det som skulle være et stort, sterkt fellesskap.

Denne kritikken viser først og fremst hvor viktig det er å ansvarliggjøre feminisme som ekskluderer, og åpner for spørsmål om hvem sine premisser får styre samtalen.

Selv om det kan være sårt å høre at feminismen «din» ekskluderer, må slike tilbakemeldinger til for å gjøre den feministiske kritikken så skarp og virkningsfull som mulig.

Er det noe debatten om Julie Bindel og populærfeminismen har vist, er det nettopp at kvinnebevegelsen er splittet, fordi det ikke bare er kjønn som definerer hvordan et menneske opplever hverdagen. For en feminisme som er blind på egne privilegier og undertrykkende elementer vil ikke kunne bidra til noe annet enn å løfte fram dem som allerede har en sterk posisjon i samfunnet.

Det ligger store ressurser i en feminisme som ikke ser på diskusjoner innad som en avsporing. Norske feministmiljøer må bli flinkere til å akseptere at motstridende perspektiver ikke er trusler mot feminismens eksistens.

Populærfeminismen kan tro den har eierskap på bevegelsen ved å fremme budskapet om at så lenge alle definerer seg som feminist, vil vi oppnå et samfunn der alle har like muligheter. Men det virkelige eierskapet til feminismen ligger hos alle som våger å gi plass til stemmene som har vanskeligere å nå fram enn sin egen, og som tar ansvar for å holde seg oppdatert på terminologi som ikke stenger undertrykte grupper ute. Slikt blir det endringer av.