Nytt, norsk musikkmagasin: – Fysiske formater er ikke reaksjonære i det hele tatt

– Vi skal først og fremst ut og møte folk, ikke inn i skribentenes forvirrede hoder, sier Bransjevelter-redaktør Erik Johan Egenes.

b
a

Platebutikken Tiger i Oslo, som også huser plateselskapet Fysisk Format, har gitt ut sine «Bransjevelter»-samleplater siden 2009. Nå lanseres magasinet med samme navn.

«Selv om vi er stolte over samleplatene vi har gitt ut med ujevne mellomrom, så føler vi at det har mangla noe. En presentasjon av noe slag. Skrevne ord for å sette musikken i kontekst. 10. februar slipper vi derfor første utgave av magasinet BRANSJEVELTER. Røffly 100 sider, med en samleskive-CD inkludert. Bladet skal komme tre ganger årlig og målet er å dekke et så bredt spekter som mulig av den norske undergrunnen – anno akkurat nå», skriver Tiger på Facebook.

Hvorfor vil dere gi ut musikkmagasin, redaktør Erik Johan Egenes?

– Fordi vi har mye på hjertet! Det er en hel haug med fenomener i norsk kulturlandskap akkurat nå som skriker etter å dokumenteres.

Er ikke fysisk magasin – og ikke minst CD! – litt reaksjonært?

– Nei. Fysiske formater er ikke reaksjonære i det hele tatt. Vi har med varierte kulturuttrykk, som tegneserier og illustrasjoner, og legger mye arbeid i den grafiske utformingen. Alt dette trenger, og fortjener, å kunne oppleves i fysisk format og ikke på en skjerm full av støv og fingeravtrykk. Akkurat som en klassisk fanzine, skal man kunne ha glede av å ta fram Bransjevelteren sin om ett år, to år, ti år. Den skal være et tidsdokument, hvor hypene har blitt testet nøye istedenfor å bli svelget helt ukritisk.

LES OGSÅ: ENO gjennoppstår som musikkårbok

12108014_1038011376221130_8211509120081298716_nNoen hint om hva første utgave skal inneholde?

– Vi skal virkelig fyre av storskytset allerede fra første nummer. Blant kanonene som er ladd finner du et portrettintervju med indielegenden Calvin Johnson og tegneserien «Oslo Råkk Shitty». Vi har vært i kirka og testa akustikken med støyrock. Vi skal på tur inn i landskapet der rus og musikk forenes. Alt dette, pluss masse mer.

Denne «undergrunnen» dere skal dekke – hva er det for noe?

– Den er nisjene som i sum utfordrer det etablerte. Kultur som lever på siden av det aksepterte, internaliserte og overfladiske. Den kan bestå av hva som helst, men den er ofte underkommunisert, og det blir Bransjevelterens ansvar å løfte den fram i lyset. I en tid hvor etablissementet og deres metoder trenger seg stadig nærmere inn på det alternatives område, er det en særdeles viktig jobb.

Hva kommer til å skille Bransjevelter fra for eksempel ENO?

– Alt! Mindre tåkefull essayistikk, mer konkret journalistikk. Reportasjer, spalter og blanda uttrykk som tegneserier og enqueter. Vi skal først og fremst ut og møte folk, ikke inn i skribentenes forvirrede hoder.

Hva er det kjipeste med norsk musikkjournalistikk?

– Retrorunkinga.

Hva er det beste?

– Aktivitetsnivået.

LES OGSÅ: Tigers grunnlegger hedres med minnekonsert

Året går mot slutten  – beste minne fra musikkåret 2015?

– Delt mellom Gravmaskin på Til Dovre Faller og Broken Water på Ingensteds. Begge pløyer ny mark, men med gammal rock ’n’ roll intakt i bunnlinja.

Og verste?

– Hvert lille drypp av mørkeblå kulturpolitikk.

Kan du anbefale noen bransjeveltende låter?

– «Partyfest & Apathy» med The Good The Bad And The Zugly og «Vi har makten» med Vånna Inget.

eje