Raymond Hauger og Michael Rother om katter, krautrock og å ville fjerne seg fra all eksisterende musikk

– Jeg vil anbefale alle som er inspirert av noe til å komme seg videre.

b
a

DA DET NORSKE bandet Beglomeg i sommer ga ut sin debutplate, Eurokrjem, fulgte det med et essay. «Let me tell you about Eurohope» var et forsøk på å forklare en ny sjanger frontfigur Raymond T. Hauger hadde funnet opp. Eurohåp tar utgangspunkt i noe tysk musikk fra 70- og 80-tallet, en type musikk som ifølge Hauger fanger en følelse av «håp og ubetinget kjærlighet».

I essayet presenteres Michael Rother som en av sjangerens gudfedre. Hans solomateriale er «ren kjærlighet i musikalsk form». Før Rothers solokarriere tok til mot slutten av 70-tallet, hadde han rukket å spille i en tidlig versjon av Kraftwerk, laget banebrytende musikk som halvparten av bandet Neu!, gitt ut to album (samt en «lost tape»-innspilling med Brian Eno) med bandet Harmonia og er dermed som pionér å regne innen den ekstremt innflytelsesrike og omdiskuterte sjangeren «Krautrock» (mer om det begrepet senere).

Da Rother ble booket til Oslo Psych Fest i oktober, var det åpenbart at NATT&DAG måtte arrangere et «meeting of the minds».

– Jeg gjorde et intervju for en studentradio i går, og de spurte meg om Eurohåp! Var det ikke det du snakket om da vi møttes i Bergen sist?

Michael Rother Raymond HaugerJo, det stemmer. Det er et uttrykk jeg har funnet på, delvis for å dekonstruere dette helsikes Krautrock-begrepet.
– Haha! Bra!

For det sier ingenting om musikken. Såkalt «Krautrock» inneholder jo så mange typer forskjellig musikk, og blant annet finnes det mange eksempler på det jeg liker å kalle universiell håpsmusikk der.
– Allright. Et håp om at livet skal bli bedre?

Ja, eller at alt skal ordne seg, hvis du skjønner hva jeg mener. Og akkurat det er en følelse jeg ofte får når jeg hører mye av den tyske 70- og 80-tallsmusikken, og især solomaterialet ditt. Det er en utrolig lengsel der som smelter meg fullstendig.
– Ok.

Det er en låt på den siste Pink Floyd-plata, The Endless River, som har den samme vibben. «Anisina». Har du hørt den, eller?
– Hehe. Det lurer jeg på om jeg svarte deg på da vi snakket sammen sist. Jeg bruker ikke mye tid på å høre på kontemporær musikk.

Hehe. Jeg hadde snudd noen kalde da. Aldri hørt på Pink Floyd?
– Det er ikke det at jeg ikke liker dem. Jeg husker at sent på 60- og tidlig på 70-tallet, så var det noen viktige låter som nådde meg, men jeg har aldri vært noen fan. Historien om min utvikling som musiker begynner med at jeg ville styre vekk fra all annen kjent musikk. Det ga ingen mening for meg å lytte til andre band på det tidspunktet, da jeg forsøkte å bevege meg bort fra alt.

«Jeg vil anbefale alle som er inspirert av noe til å komme seg videre.

Akkurat. Kan du fortelle litt om hvorfor dette ble så viktig for deg? Hva dreide det seg om? Glemme Hendrix og sånn?
– Hehe! Jeg elsker Hendrix fortsatt, vet du. Jeg beundrer ham, men jeg er ikke Jimi Hendrix. Og jeg er ikke The Beatles eller hva som helst, Clapton eller …

Når innså du det?
– Det kom med årene. Jeg var tenåring da jeg startet å spille, og kopierte og beundret disse folkene.

Michael Rother Raymond HaugerDet var i gruppa Spirits of Sound, ikke sant?
– Stemmer. Vi startet i ’65 og vi var som slaver. Vi imiterte og forsøkte å ligge så tett opptil våre idolers sound som mulig.

Det er vel et nokså vanlig utgangspunkt?
– Jo, jeg var bare femten år da.

Ikke sant, men kan du huske om det var noe spesielt som skjedde eller om det var noen som sa noe til deg som fikk deg til å forstå at kopiering er fånyttes?
– Nei. Jeg tror det bare vokste seg til gradvis med alle de ideene jeg ble eksponert for sent på sekstitallet. Den politiske scenen og all turbulensen. Vietnam-krigen og borgerettsbevegelsen i USA. Uroen blant studenter i Berlin, hvor det var disse venstreorienterte gruppene som demonstrerte og ble banket opp av de reaksjonære politistyrkene på det tidspunktet. Du vet jo at en fyr ble skutt og drept på gaten i Berlin!

Søren, Michael, jeg må gå på do. Jeg beklager. Vi må holde tråden!
[Raymond går på do]
– Hvor var vi? Jo, du spurte meg om hvordan jeg kom frem til ønsket om å styre vekk fra helter. Når du innser hvordan verden fungerer og hva som er galt og har en mening om det, så utvikler du også en idé om din egen personlighet. Hvem er jeg? Hvorfor tenker jeg dette? Du begynner å tvile og begynner å tenke at, «ok, jeg elsker disse musikerne, jeg elsker The Beatles, alle disse store heltene, Hendrix, men de er jo artister i sin egen rett med sin egen identitet». Inntil da var jeg bare en som plukket opp deres ideer og kanskje prøvde å tilføye noe, men det tilfredstilte meg ikke. Det tilfredsstilte ikke mitt ønske om å utvikle min egen personlighet, ikke bare som menneske, men også som musiker. Jeg tror de sene sekstiårene generelt var en tid og en periode hvor mange musikere verden over og unge folk generelt hadde de samme følelsene om urettferdighet. Vietnam-krigen var spesielt grusom og urettferdig, syntes vi.

Svært godt svart. Wow. Dette fikk deg til å ville skape noe helt nytt?
– Du vet, jeg var jo en av de aller yngste. Det var eldre musikere og kunstnere rundt meg, og du hadde filmskapere som hadde en helt ny tilnærming til det å lage film. Man opplevde forandringer i alt! I Tyskland, i Frankrike …

Ja, Fassbinder og …
– Ja, Fassbinder, Herzog og andre folk som dem. Så jeg tror at ikke bare jeg, men også mange andre musikere delte denne følelsen om at noe er feil med systemet. Det kommer jo an på om du har en slags musikalsk visjon, men tanken om å kritisere Amerika og amerikansk livsstil og politikk fikk mange folk til å kritisere musikken også. Vi innså at det måtte være en slags imperialistisk verden siden hele Tyskland var full av amerikansk og engelsk musikk. Det var ingen ordentlig tysk scene. Vi følte vi måtte legge den engelskspråklige kulturdominansen bak oss. Det er ikke sånn at jeg våknet opp en morgen og tenkte at «jeg vil legge alt dette bak meg», men med små steg kom det sakte til meg og til slutt forsøkte jeg å finne ny musikk, eller et nytt felt innen musikk. Og det var ingen andre musikere rundt som delte min … eller det var andre, men det var ingen jeg visste om da. Så jeg var ganske misfornøyd.

Så du hadde ikke hørt om Florian Schneider og Ralf Hütter før du møtte dem?
– Nei, jeg hadde aldri hørt navnet Kraftwerk. En dag var jeg på en demonstrasjon sammen med en annen gitarist som også jobbet på mentalsykehuset der jeg jobbet, og han fortalte meg at han hadde blitt invitert til et studio for å spille inn noe filmmusikk og lurte på om ikke jeg ville bli med. Jeg tenkte hvorfor ikke og spurte hvem disse folkene var. «Kraftwerk» sa han. Jeg syntes det var et rart navn, men jeg ble med og det viste seg å være riktig beslutning for senere på kvelden var jeg der og jammet med Ralf Hütter og møtte Klaus Dinger og Florian Schneider.

Dæven.
– Ja, Klaus hadde spilt på én av sidene på den første Kraftwerk-skiva så han var allerede en del av den scenen og den gjengen der. Jeg husker godt at han satt der i sofaen med Florian og de lyttet til meg og Ralf som jammet. Jeg tror alle tenkte at her er det noe verdt å vie oppmerksomheten sin til. Så vi utvekslet numre og noen uker senere fikk jeg en telefon fra Florian Schneider. Han fortalte meg at de hadde fått en rekke konserttilbud som følge av skivas lille undergrunnssuksess, og spurte om ikke jeg kunne tenke meg å erstatte Ralf Hütter, som da hadde bestemt seg for å fullføre arkitektutdannelsen sin. Så slik hadde det seg at jeg kom meg inn i scenen, og fra da av går det en strak linje. Jeg spilte med Florian og Klaus i noen måneder og møtte Conny Plank. Vi forsøkte å spille inn den andre Kraftwerk-skiva, men som du vet fikk vi ikke det til.

Ja, dere fikk ikke overført live-feelingen, sant?
– Nei, vi fikk det bare ikke til.

Conny Plank var litt eldre enn dere. Hva har du å si om ham?
– Ja, jeg har alltid vært yngst. Også i Spirits of Sound var jeg yngst. Hehe! Det hadde noen ulemper så klart, men det ble ganske fort klart for meg at Conny Plank var en interessant person å jobbe med.

Ja, og han har jo jobbet med så mye forskjellig. Produsert Killing Joke, Eurythmics og …
– Ja, jeg kjenner ikke musikken. Du blir vel overrasket, men jeg må innrømme at jeg knapt kjenner til noe musikk. Altså, jeg kjenner til navnene, men ikke materialet.

Det går bra! Jeg har lest at du gikk til barnemusikk og eldre tysk folkemusikk for inspirasjon. Stemmer det?
– Nei, det var aldri noen plan om å gjøre noe relatert til folke- eller barnemusikk. Men det var en slags dekonstruksjon av rockeklisjéene og rockeverdenen. Legg alt dette som har tilknytning til amerikansk og britisk popmusikk, blues … legg alt dette bort! Ingen kjappe fingre på gitarhalsen, ingen bluesnoter og alt dette.

Så dette var et helt bevisst steg?
– Ja, dette var veldig viktig. Det var integrert i tanken om å legge alt bak seg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Michael Rother Raymond Hauger

Gitarspillet ditt, Michael. Du bruker lange toner som kan gi lytteren en lengtende følelse og man kan visualisere.
– Jeg visste ikke da, og heller ikke i dag, hva folk opplever når de hører musikken. Det er ikke mulig å sette seg inn i en annen persons sinn og hjerte. Det er jo et av de store mysteriene, ikke sant! Jeg var like overbevist når det gjaldt Neu!s musikk som med Harmonia og med sologreiene mine. Jeg elsket musikken! «Dette er så bra og alle må elske dette fordi jeg elsker det!», men så innså jeg at det funker jo ikke, fordi jeg aner ikke hva andre folk vil høre eller hva de faktisk hører. Når jeg spør venner, eller kjæresten min «Hva hører du her?» så blir jeg overrasket. Det er så uklart for meg. Jeg mener, alle opplever alt forskjellig! Det gjelder jo hele livet.

Ja, persepsjonen råder over alt. Fader og, jeg må på do igjen. Jeg snudde fire varme før vi begynte … Hold tanken!
– Haha!

Beklager dette. Kaffen går rett igjennom her. Når du rigger deg til for å lage musikk, forsøker du å visualisere hva det skal bli?
– Overhodet ikke. Det er bare lyd det jeg hører. Men noen ganger har jeg følelser om rom og bevegelse. Om en rytme er veldig sterk og driver fremover så kan jeg for eksempel forbinde det med å sykle fort eller å være i havet på en stor bølge.

Det er jo visualisering det?
– Ja, kanskje svaret burde vært ja. Men det er ikke slik at jeg setter meg ned og vil oversette følelsen av å være i havet til musikk. Det er musikk først og så vet jeg at dette er en følelse jeg kjenner igjen fra andre deler av livet. Ideen er ikke å oversette musikk til en slags film eller noe du opplever i livet. Med mindre jeg lager lydspor til en film, slik jeg har gjort i senere tid. Da ser jeg scenen, jeg registrerer følelsene og atmosfæren.

«Jeg tilber katter av alle størrelser og jeg elsker de vanlige kattene.

Du har sagt at det nåværende livesettet ditt ikke dreier seg om noen nostalgitripp, men at det er gammel musikk med dine nåværende ideer om musikk. Hva er dine nåværende ideer om musikk?
– Vel, det er ikke en nostalgisk tilnærming. Det er ikke sånn «alt var så mye bedre før og alt er så dårlig nå». Det er ikke slik jeg ser det. Jeg tenker jeg prøver å balansere det gode og det dårlige. De tidlige syttiårene var en veldig viktig periode i mitt liv. Jeg gjorde helt nye oppdagelser og utvekslet ideer med veldig interessante artister. Florian Schneider, Klaus Dinger, Roedelius, Moebius. Og det å utvikle musikalske ideer med disse menneskene formet musikkforståelsen min som jeg så kunne blande med personligheten min, og det førte til slutt til sologreiene.

Ja, er det planer om å spille inn noe nytt?
– Jeg er ikke så tent på å gi ut ny musikk eller å gå gjennom den prosessen med å utvikle noe fra bunn. Det er en veldig lite forfriskende opplevelse. Det er veldig seriøst og hardt arbeid. Og jeg husker at jeg virkelig slet med å spille inn plater. Det er et psykologisk problem. Det å zoome inn på materialet og etter noen uker ikke få sove ordentlig fordi jeg ikke klarer å tenke på noe annet og jeg våkner om natten og tenker på hvordan jeg skal mikse en låt istedet for å sove.

Sinnsro altså.
– Ja, det er én av grunnene. Og livet mitt er nokså travelt. Jeg savner ikke å gi ut musikk.

På tampen her. Jeg må få spørre deg om Frank Duval. Han kjenner du vel?
– Jeg beklager. Jeg kjenner ham ikke! Lagde han filmmusikk?

Hæ? Ja, han laget musikken til Derrick.
– Å, han ja! Den fyren? Kanskje jeg burde følge med.

Jeg er bare nysgjerrig. Dere har mye til felles. Men skit i det. Når Neu!-platene ble offisielt reutgitt kom det jo en bråte med musikere og band som hevdet at Neu! var en stor inspirasjonskilde. Men, Michael, vil du ikke si at det er misforstått hvis denne inspirasjonen kun består i å kopiere apache-beaten over endeløse drunerunker ut i ingenmannshælsiket? Det gikk kjapt inflasjon, synes du ikke? Å skulle være inspirert av Neu! skulle vel innebære mer idealistiske forsøk, altså finne på noe NYTT?
– Jo, hehe, det er det jeg ville sagt også. Jeg liker ikke å være en krass kritiker, men hvis jeg skal være ærlig: hvis du vil dele denne idealistiske tanken må du gjerne ta Neu! som et utgangspunkt, men forsøk å gjøre det annerledes. Dét er å være inspirert av Neu! Men ikke alle er ment å være innovatører. Det har så mye å gjøre med hvilken tid man lever i, og hva som foregår av forandringer i verden. Det jeg opplevde da jeg startet var en meget spesiell periode. Det er vrient for meg å forestille for meg hvordan jeg ville reagert om jeg var en ung person i dag. Om jeg ville hatt det samme ønsket om å styre vekk fra alt som skjedde rundt meg, om jeg ville spilt på et helt nytt, moderne instrument eller spilt noe som ingen vil høre på. Jeg vil anbefale alle som er inspirert av noe til å komme seg videre.

Bra sitat. Nå vil jeg snakke litt om katter. Du har sagt at tredjealbumet ditt Katzenmusik er inspirert av forholdet ditt til og din fascinasjonen for katter. Hva er det med katter? Er det bare at de er så gode, søte og kosete og sånn?
– Jeg beundrer de og jeg har hatt mange katter. Et tilfeldig syn av en katt får meg alltid til å smile. Jeg er maktesløs overfor de. Jeg rekker ikke å tenke engang før jeg smiler. Jeg tilbeder katter av alle størrelser og jeg elsker de vanlige kattene. Ikke slike rasekatter, men helt typiske, vanlige katter. Skulle ønske jeg var en.