Kommentar: Skal du delta i rusdebatten, må du finne deg i å fremvise vandelsattest

Journalisters spørsmål om debattantenes eget forhold til rusmidler bidrar til å holde rusdebatten treg, lavmælt og ineffektiv.

b
a

Jon Olsen er NATT&DAGs ruskommentator.

Den norske rusdebatten kan endelig kalles etablert, selv om lite skjer politisk. Nylig ble en rekke samfunnsdebattanter spurt av skribent Sturla Haugsgjerd på Facebook om hvorfor det ikke skrives mer om den norske ruspolitikkens åpenbare problemer.

Svarene Haugsgjerd fikk gir et interessant innblikk i norske debattanters forhold til rusdebatten, en debatt som har vært vanskelig og treg siden sin spede begynnelse på midten av 60-tallet. Mimir Kristjansson bemerket at liberale rusholdninger nå er så etablerte i debatten, at slikt ikke lenger er kontroversielt nok, og at en derfor ikke gidder. Dette er et interessant poeng, men hvis rusdebattene har blitt etablerte, hvorfor påvirkes ikke politikken i større grad? I tilbakemeldingene ble det også uttrykt at rus som tema er for skammelig til å skryte av egen praksis. Her er det på tide å påpeke en uheldig tendens blant norske journalister: Enhver aktør som snakker om rusmidler, må regne med å bli spurt ut om sitt eget personlige forhold til rus. Men, er dette formålstjenlig for debatten?

Les også: – Er hasjsalg verre enn drap og overgrep?

Spørsmålet «Har du selv prøvd narkotika?» er en felle. Ikke bare er premisset en juridisk illegal handling, men den er også skambelagt. Hvis narkotikabruk var ansett for å være en sosialt nøytral aktivitet, ville spørsmålet vært ufarlig å besvare. Dessverre er det grunn til å tro at det da ikke ville ha blitt stilt i det hele tatt. Tendensen fremstår som en ufin rollefordeling fra journalistenes side. På spørsmålet vil nei-folket stolt rope ut sitt svar, og alle andre ta et øyeblikk for å formulere seg best mulig. Denne fellen av et spørsmål har fint lite å si for argumentasjonen, og er derfor komplett unødvendig å stille, hvis målet er gode argumenter.

Les også: – Å snakke om hasj er politisk selvmord, men hjemmebrenning er herlig folkelig

Rus ser ut til å være et tema som ikke lar seg diskutere rent teoretisk, men som tilsynelatende krever en granskning av meningsbærerens intensjoner og erfaringer. I artikkelen der journalisten.no gjennomgikk Haugsgjerds utspørring, er denne problemstillingen som vanlig sentral. Her serveres velkjente forespørsler om debattantene selv har «hatt kontakt med illegale stoffer», noe Hausgjerd aldri spurte om i sin tråd. Om noen avstår fra å svare, som Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri, forbigås ikke dette i stillhet. Nei; «Sterri vil ikke svare på spørsmålet om han selv har testet dop». I samme sak forteller Anders Giæver om da han ble arrestert for hasjrøyking i 1978, noe han endelig tør å fortelle om etter å ha fryktet stigmatisering i årevis. Kommentator i Nordlys Egon Holstad sier det er en plikt å skrive om ruspolitikken, og legger til; «Jeg har ikke en gang røyket hasj. Så jeg er ganske home free der.»

Les også: Mexicos høyesterett mener cannabisforbudet er grunnlovsstridig. Når skjer det samme i Norge?

Det er noe usedvanlig ved moralfilteret som påføres alle offentlige uttalelser om rus, et filter så gjennomtrengende at selvstendige meningsbærere stilles til veggs før deres mening vurderes. Denne problematiske tendensen er unik for rusdebatten. Rusbruk er en form for adferd som er både utbredt og sosialt stigmatisert. I debatter om andre slike syndige samfunnsfenomener, som f.eks. seksualitet eller voldsutøvelse, blir ikke egenerfaring satt som et premiss for debattantens rolle. At narkotikabruk er totalforbudt og assosiert med nød og fattigdom bidrar heller ikke positivt. Rusdebatten er fremdeles uforholdsmessig stigmatisert, og spørsmål om debattantenes eget forhold til rusmidler underbygger en trend som bidrar til å holde denne debatten treg, lavmælt og ineffektiv.

Les også: – Fengselsstraff er et svik mot samfunnet

Ingen bør ønske seg en rusdebatt der alle aktørene er avholdsfolk, like lite som vi bør ønske oss en debatt der narkotikabruk er et krav for deltagelse. Ivrige journalister bør være forsiktige med anklagende retorikk, særlig i spørsmål om illegale aktiviteter. Da Teri Krebs var på Trygdekontoret og fikk spørsmål om egen erfaring, svarte hun nøytralt på spørsmålet. Verken ja eller nei. Dette er et forbilledlig eksempel, siden det åpner for en mer nøytral vurdering av hennes bidrag til debatten.

Min oppfordring til alle som får dette spørsmålet blir å svare så nøytralt om mulig. Gode så vel som dårlige erfaringer fra våre liv bør ikke definere våre roller i en samfunnsdebatt som i utgangspunktet skulle være åpen og inkluderende.