Stem! Disse er nominert til NATT&DAGs Årets litteratur 2015

Gi din stemme til NATT&DAGs Årets beste litteratur-pris!

b
a

lundfjEline Lund Fjæren
Klokken og sengen
Vi skulle gjerne latt være å nominere Eline Lund Fjæren til Årets bok igjen, etter at hun vant prisen for debuten Ung jente, voksen mann i 2013. Hadde hun bare sluttet å skrive så bra bøker! I likhet med debutromanen er nærhet, sårbarhet, det kroppslige og det uutholdelige ved egen eksistens noe av det Lund Fjæren berører i Klokken og sengen. Hun har en sterk bevissthet rundt sin egen kropp og kroppen i samspill med omgivelsene rundt henne. Kroppen preges av det stadig mer fremtredende forfallet og kroppens avfall tar stor plass i historien: hårrester i dusjen, eksem, oppkast og blod. Jeg-personer flytter til Bergen for å starte et nytt liv. Men boken blir snart en slags omvendt dannelsesroman hvor kroppen søker seg ned: helt ned i dypet og inn i seg selv. Bokstavelig talt: Inn i ettromsleiligheten. Hovedpersonen stenger seg til slutt inne og slutter å ta telefonen. Mister håret, mister rutinene og er til slutt i ferd med å miste seg selv. Språket er fritt for overflødige ord og beskrivelser. Hun bruker ofte korte setninger, noen ganger bare ett ord, for å plassere handling og tid. Vi beveger oss kjapt frem og tilbake i fortid og nåtid, Oslo og Bergen, ulike gater og steder, kropper og stemmer. På samme måte som hovedpersonens kropp alltid ligger foran hjernen, ligger selve teksten et hestehode foran leseren: «Det var synet av kroppen som tilpasser seg stedet, den bølgende, hurtige bevegelsen, som satte en støkk i meg, og slik er det med oss: Kroppen og jeg, hun er alltid foran, uten å være klar over det, nesten gjennomsiktig, hjernen må bare slepe seg etter, akseptere og holde seg på plass». Til tider er både hun og teksten så langt unna og nesten ubegripelig, alt skjer fort og uten at hun eller leseren egentlig har kontroll. Klokken og sengen er krevende å lese, men her er det ment som et kompliment.

 

mazdakMazdak Shafieian
Det urgamle materialet
Mazdak Shafieian er norsk litteraturs eldste 35-åring. Få, om noen, norske forfattere, i hvert fall blant de som tross alt kan kalles unge, er like bevisst den litterære og filosofiske tradisjonen. Etter to diktsamlinger kom den etterlengtede essaysamlingen Det urgamle materialet i år, og skuffet ikke. For Shafieian er kartleggingen av skriftens forbindelser gjennom århundrene en livsnødvendighet, og ingen steder er dette så sentralt som i essaysjangeren. Essayet blir «emblemet for en tenkemåte som ikke bare betrakter historien som en bok uten paginering, men som også forstår skriftkulturen som en serie bøker i konstant fare for å forvandles til andre bøker». Shafieian skaper sin egen litterære kanon, der samtidige norske forfattere – Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde – plasseres side om side med den glemte danske forfatteren Elsa Gress og sentrale iranske forfattere: Sadegh Hedajat, Ahmad Shamlo og Mahmoud Dowlatabadi. Shafieian skriver essays om essayister, et tilsynelatende snevert forehavende. Men det er nettopp her den historiske bevisstheten er sterkest. Det er her «refleksjonen over fortiden slår ned som et lyn i et kritisk øyeblikk», som Shafieian siterer Walter Benjamin. Fienden er den «borgerlig radikale», som Shafieian i et intervju med oss kalte en «ambassadør for alt som er godt, og ‘vet’ hva som er bra og hva som er umenneskelig. Han er flink til å snakke om nazismen som noe barbarisk slik det var, og om de andre tingene som det er «kjekt» og riktig å snakke om. Det er kjekt å kritisere et tidsskrift for at det ikke er så mange «kvinnelige» skribenter. På samme måte som det lyder kjekt å fordømme holocaust og forsvare «minoritetene» i samfunnet vårt i dag. Men evnen til å finne koordinatene for historiens sjelevirus og dens vandrende spøkelser i vår tid er han blottet for. Fortiden for den borgerlig radikale er en serie hendelser slik de var». Å være lærd er Mazdak Shafieians fremste dyd. Leser du tekstene hans kommer du et godt stykke på vei.

 

hegaziIda Hegazi Høyer
Fortellingen om øde
Det er ikke hva boka handler om som gjør Ida Hegazi Høyers Fortellingen om øde så bra. Den handler om mennesker på en øde øy, et robinsonsk motiv vi kjenner fra, vel Robinson Crusoe. Det er måten det gjøres på. Her er ingen inderlig og pompøs utforsking av ensomhet. Menneskets patetiske og ubetydelige tilværelse i møtet med den overveldende, brutale og likegyldige naturen fremstilles akkurat så morsomt som det burde. Carlo Ritter er en desillusjonert tannlege som bestemmer seg for å trekke seg tilbake fra menneskene, og leve resten av sitt liv i ensomhet, i «harmløshet og harmoni, naken og på grønnsaker, og i pakt med andre skapninger». Øya omtales i boka som «hun»: «Hun hadde fulgt med på ham, og fulgte med ham ennå. Han var den første nakne, og av alle dem hun hadde sett, definitivt den dummeste». Det tar ikke lang tid før Carlo angrer på det skjebnesvangre livsvalget: «Da maurene ga seg til å bite ham, begynte han å banne. Da fuglene ga seg til å kretse rundt ham, begynte han å gråte. Og da fuglene viste seg ikke å være fugler likevel, da ba han til Gud. Kjære Gud, hikstet Carlo, la meg bare overleve denne første natten. Og slik, som et hvinende førtiårs foster, kollapset han til slutt». I lengselen etter menneskelig kontakt begynner han å skrive rapporter fra oppholdet, som på mirakuløst vis finner veien tilbake til sivilisasjonen. Dette skaper nysgjerrighet, og plutselig har Carlo selskap på øya. Menneskenes mislykkede opphold på øya fungerer som et sterkt forsvar for byer, sivilisasjon og industri. Og de som sier at norsk litteratur ikke er morsom, burde kanskje lese mer. I hvert fall burde de lese mer Ida Hegazi Høyer.

 

Stem på din favoritt her!

Litteratur_2