Tegneserieskaperen Carlos Gonzalez: Poesi eller kuriosa?

Med sin første bokutgivelse blir den myteomspunne undergrunnstegneren Carlos Gonzalez marginalt mindre marginal.

b
a

Første gang jeg ble oppmerksom på tegneserieskaperen Carlos Gonzalez var da Gabe Fowler på Desert Island Comics i Brooklyn for noen år tilbake rakte meg et nummer av føljetongen Slime Freak, og med et megetsigende blikk forklarte meg at grunnen til at jeg aldri hadde hørt om opphavsmannen var at han var «willfully obscure». Og obskur er ordet: Distribusjonen av de tretten utgavene av Slime Freak har vært så beskjeden og tilfeldig at det er tvilsomt om det i det hele tatt finnes noen der ute som er i besittelse av en komplett samling, og inntil i fjor var det så å si umulig å lete opp pålitelig informasjon om Gonzalez på nettet.

Mystikken og mangelen på forventninger denne utilgjengeligheten ga opphav til var på mange måter den ideelle inngangen til Gonzalez’ bisarre outsider art. Plukker man opp et tilfeldig nummer av Slime Freak blir man umiddelbart slått av de barnaktige strektegningene og de besynderlige figurene som liksom synes å gå i ett med bakgrunnene. Begynner man å lese, skjer det imidlertid også noe annet, for omtrent samtidig som man slår fast at det innfløkte science fiction-plottet ikke henger på greip i tradisjonell forstand, finner man en slags indre rytme og logikk i de absurde tildragelsene.

Med sin første bokutgivelse gikk han fra å være en nærmest mytisk skikkelse til å bli tilkjent en plass mellom kanoniserte outsidere

På et stilistisk plan har Gonzalez mye til felles med Christopher “CF” Forgues (Powr Mastrs) og Patric Kyle (Distance Mover), men der begge disse viser tegn på skolering – og dermed uten problemer lar seg klassifisere som kunstnere – finner man lite som tyder på verken kunstskoleutdanning eller konvensjonelle tegneserieambisjoner i Slime Freak. Kombinert med det faktum at utgivelsene hans var produsert på en kopimaskin, og uten forvarsel dukket opp i utvalgte amerikanske spesialforretninger – for deretter å forbli utilgjengelige for evig og alltid når de ble utsolgt – ga dette opphav til en følelse av å komme i kontakt med en kunstner som befant seg på siden av alle etablerte tradisjoner og strukturer.

Da den ypperlige Portland-baserte tegneseriebutikken Floating World Comics nylig utga en samleutgave av hans nye serie Test Tube, forsvant uunngåelig noe av mystikken som har omhyllet arbeidene til Gonzalez. For med sin første bokutgivelse gikk han fra å være en nærmest mytisk skikkelse til å bli tilkjent en plass mellom kanoniserte outsidere som Henry Darger og Rory Hayes og moderne tegneserieavantgardister som Jonathan Chandler og Stefan Sadler.

Det hele skildres ved hjelp av et visuelt uttrykk som er like deler barnetegning, middelaldermaleri og dataspillgrafikk fra 80-tallet

Det som imidlertid ikke har endret seg er selve tegneseriene. Test Tubes tittel henviser til et barn som blir skapt i et laboratorium av to vitenskapsmenn, som utstyrer henne med en stemme som i kombinasjon med diktene til en av vitenskapsmennene produserer fysiske transformasjoner hos tilhørerne. Planen er å bruke poesien og prøverørsbarnet til å la menneskeheten ta noen sårt tiltrengte syvmilssteg inn i fremtiden, men planen mislykkes, og barnets poesiopplesninger forvandler i stedet publikum til groteske klumper av seig, biologisk masse.

Dette får vi imidlertid først vite i et flashback mot slutten av fortellingen. Boka som sådan handler mest om figurer som går inn i fremmede rom hvor ulike sanseinntrykk og substanser utløser uforklarlige opplevelser. Fysikkens lover oppheves, den ytre verden smelter sammen med den indre, og det hele skildres ved hjelp av et visuelt uttrykk som er like deler barnetegning, middelaldermaleri og dataspillgrafikk fra 80-tallet.

Og, i likhet med så mange andre amerikanske alternativtegneserier de siste femten årene, er det nettopp her appellen ligger, for det man møter når man leser Carlos Gonzalez er ikke først og fremst fortellinger og figurer, men et språk. Ved hjelp av dette personlige og spesifikke språket forsøker han å holde verden på plass, men grammatikken er ikke robust nok, og sakte, men sikkert begynner både mennesker og objekter å miste sin form. Et elastisk språk maner fram en ustabil verden, og hvorvidt resultatet er poesi eller kuriosa avhenger langt på vei av øyet som ser og hva det ser etter.

Aksel Kielland