BREAKING NEWS;) Audun Mortensens siste bok var ny kopi

NRK hadde «enorm tillit til Mortensen som insider på kunstscenen» og Morgenbladet mente han var «hjemme i eget språk», men den siste boka til kollasjkunstner/forfatter Audun Mortensen var resirkulert den også.

b
a

Foto: Victoria Durnak

Flamme forlag-posterboy Audun Mortensen har tidligere gjort seg bemerket med konseptuelle utgivelser, og fikk spesielt mye oppmerksomhet da han ga ut boka Roman i 2010, som så viste seg å være Vladimir Nabokovs Lolita (i Odd Bang-Hansens norske oversettelse) baklengs og med endrede navn. Kløktig!    

Nå viser det seg at også spilloppmakerens tiende bok, Samleren, «en pageturner som blottstiller kunstverdenens indre logikk med kløkt, nerve og språklig overskudd» ifølge forlaget, er en resirkulasjon av en eldre tekst. Boka kom ut høsten 2015, og har fått anmeldelser i Morgenbladet, Klassekampen, NRK, Adresseavisen og Universitas, uten at noen av anmelderne har nevnt at den er en kopi.  

Knut Hoem i NRK hadde «enorm tillit til Mortensen som insider på kunstscenen», mens Stein Roll i Adresseavisa mente at «forfatteren leker glatt med krimsjangeren». Maria Horvei i Klassekampen var imidlertid inne på noe da hun sammenliknet boka med Roman og skrev at «Samleren er mindre av ein readymade (sjølv om kjensla av å bli servert ein kopi stundom melder seg)».

Det er riktignok ikke så rart at ingen har vært nærmere enn det, for mens Nabokovs Lolita bør være kjent for alle bokanmeldere, har Mortensen denne gangen kopiert den relativt obskure krimkunst-romanen The Burnt Orange Heresy fra 1971, skrevet av amerikanske Charles Willeford («The Unlikely Father of Miami Crime Fiction», ifølge The Atlantic).

Foruten å ha oversatt boken til norsk, har Mortensen plassert den i en norsk kontekst og endret fortellerens synsvinkel fra første- til tredjeperson. Han har også flettet inn enkelte Knausgård-partier, ifølge Morgenbladets Gaute Brochmann, som ellers skriver at Mortensen er «hjemme i sitt eget språk» i en anmeldelse 12. februar.

– Etter oversettelse via Google Translate retusjerte jeg minst mulig, men tilstrekkelig for at boka kunne «fungere» som en romanaktig roman, sier forfatteren selv.

Hva var selve hensikten ved å ta et ferdigskrevet verk og gi det ut på nytt?

– Jeg tenker at materialet for en forfatter er all tekst som er tilgjengelig, så å gjenutgi noe ferdigskrevet er en ganske generell arbeidsmetode, og akkurat i dette tilfellet var det forholdet mellom kildetekstens tema og avsenderens manglende utføringsevne som interesserte meg. Originalitets- og autensitetsbegrepene forble kun «ingredienser» i nok en generisk utført «art world novel» der forfatteren selv unnlot å trekke konsekvensen av sitt eget prosjekt, det vil si, tematisere sin egen rolle som presumptivt original og autentisk innholdsprodusent og «stemme». Generelt kan jeg like tanken på å være den første til å repetere noe. Boka er også en konsekvens av at jeg samler på en masse idiosynkratisk tekstlig informasjon, deriblant «ferdigskrevne verker», og før eller seinere vil det jeg samler på gjenspeiles i bøkene mine.

Hva tenker du om andre samtidsforfattere som skriver bøkene sine selv?

Flinkt, flittig og forsiktig …

Liker du egentlig originalverket?  

– Jeg har egentlig ingen litterære synspunkter om originalverket bortsett fra at det utmerket seg som kildetekst for en ny utgivelse, som altså springer ut av observasjonen om at forfatteren leverte et «halvferdig» verk ved å ekskludere seg selv og forfatterrollen fra denne «originalitetsdiskursen» som han interessant nok fant det formålstjenlig å dramatisere i en litt bisarr noir-fortelling.

Hvorfor er denne boken interessant nå?

– Fordi den lar seg lese på to radikalt ulike måter: Før og etter dette intervjuet.

Du mener at dette verket ikke er et plagiat, hvorfor?

– I en kunstnerisk sammenheng tematiseres og praktiseres nettopp plagiering med et mer estetisk interessant og legitimt utbytte enn i for eksempel journalistikken, så det virker mer relevant å se på hvordan og hvorfor det plagieres enn å bare konstatere hvorvidt noe er plagiat eller ikke. Uttrykket plagiat brukes om den ufortjente renommé-gevinsten man kan høste ved å utgi andres arbeid som sitt eget, og det kan vel knapt sies å være hovedambisjonen i dette tilfellet, som muligens, rent konseptuelt, ligner mer på MasterChef-oppgaven om å gjøre en fastfoodrett «elevated».

Bendik Wold, Audun Mortensens redaktør og avtroppende forlagssjef i Flamme forlag var ikke klar over at boken var resirkulert etter første møte om den med forfatteren.    

– Audun sendte ikke med en leseranvisning første gang jeg fikk manuset, men jeg mistenkte straks at han ikke hadde diktet opp hele plottet selv, på bakgrunn av det øvrige forfatterskapet hans. Alle de foregående verkene til Audun låner og refererer i ulik grad til andre verk. 

– Vi må huske at dagens originalitetsdiskurs er et ganske nytt fenomen. Fram til 1750-tallet var imitasjon et klart formulert ideal i kunsten; kunstnerisk praksis handlet om kopiering, oversettelse og små forbedringer av foreliggende materiale. Hensikten med dette verket var blant annet å skape litterær debatt, og vise at en roman kan være noe mer enn en plottdrevet fortelling hvor forfatterens jobb er å «finne på». 

Usikker på om du finner Samleren som verk interessant nok til å kjøpe den eller låne den en stund på biblioteket? Her er en liten smakebit på konseptet:

Kapittel 1, The Burnt Orange Heresy:

Two hours ago the Railway Expressman delivered the crated, newly published International Encyclopedia of Fine Arts to my Palm Beach apartment.

Samleren:

For et par timer siden leverte postbudet en pakke med Encyclopædia Britannica of Fine Arts til en ettromsleilighet på nedre Skillebekk.

Kapittel 2, The Burnt Orange Heresy:

Gloria Bentham didn’t know a damned thing about art, but that singularity did not prevent her from becoming a successful dealer and gallery owner in Palm Beach. To hold her own, and a little more, where there were thirty full-time galleries open during the season, was no more than a minor achievement, although the burgeoning art movement in recent years has made it possible to sell almost any artifact for some kind of sum.

Samleren:

Vilde Krog visste ingenting om kunst, men det hindret henne ikke fra å bli en vellykket kunsthandler og gallerist i Oslo. Å drive eget galleri blant tjue mer eller mindre seriøse gallerier, var ingen liten prestasjon, selv om den stigende kunstinteressen de siste åra hadde gjort det mulig å selge nesten hvilken som helst gjenstand for et anselig beløp.

am

– Hehe.