Kommentar: – Er det bare skadene fra rusbruken som skal forebygges, eller er det bruken i seg selv?

– Vårt behov for rus er like naturlig som det er problematisk. Det er besettelser og avhengighet vi vil unngå, skriver Jon Olsen.

b
a

 

Jon Olsen er NATT&DAGs ruskommentator.

 

Regjeringens nye opptrappingsplan for rusfeltet har «forebygge rusavhengighet» som ett av tre innsatsområder. Organisasjoner som Actis bruker begrepet utelukkende som et gode, der all forebygging av rus generelt presenteres som viktig. Om organisasjonene også gikk inn for et alkoholforbud ville dette være en konsekvent holdning, men slik er det ikke.

En nærmere gjennomgang av Helsedirektoratets tanker rundt forebygging på deres nettside Forebygging.no viser at rusforebygging for dem handler om forebygging av rusmiddelrelaterte skader og problemer.

Dette er et godt mål, og hvis «problemer» her forstås som skader samsvarer dette med begrepet skadereduksjon, som stadig oftere trekkes frem i den norske forvaltningen. Skadereduserende tiltak er i all hovedsak tiltak som legger moral til side for slik å redusere helseskader, som for eksempel sprøyteutdeling og sprøyterom.

«Rusmisbruk bør bekjempes, men forskjellen mellom bruk og misbruk er fremdeles uklar

Skadereduksjon har vært en del av den offentlige satsningen på rusfeltet siden 2002, da Bondeviks andre regjering befestet at de ville satse på en såkalt dobbelstrategi: «både forebygging og kontroll, og behandling og rehabilitering». Siden den gang har skadereduksjon og forebygging vært i et motsetningsforhold.

I følge Astrid Skretting, tidligere forskningsleder ved SIRUS (nå underlagt Folkehelseinstituttet), har debatten om skadereduksjon vært provoserende for mange, fordi den er blitt knyttet til debatten om legalisering av narkotika. Skretting understreker derfor at skadereduksjonsbegrepet ikke inngår i noen bestemt ideologisk retning, men «har sin forankring i en helsemessig tilnærming til rusmiddelmisbrukere som personer med store helsemessige problemer».

«Er det bare skadene fra rusbruken som skal forebygges, eller er det bruken i seg selv?

​I nyere tid har forebyggingsbegrepet fremstått som et slags «skadereduksjons»-begrep for aktører som ønsker å uttrykke sin misnøye mot rus. Men er det bare skadene fra rusbruken som skal forebygges, eller er det bruken i seg selv? Rusmisbruk bør bekjempes, men forskjellen mellom bruk og misbruk er fremdeles uklar, og avhenger sterkt av de sosiale forholdene i brukerens liv og omgivelser. For enkelte rusmidler blir all bruk ansett som misbruk, uavhengig av praksisen.

Retorikken om rus som et onde trekkes til tider så langt at menneskets iboende behov for å ruse seg omtales som et uønsket fenomen. Men dette behovet er en drivkraft som er like naturlig som den er problematisk, og bør sees i sammenheng med våre felles behov for sanseforandring.

«Noen mennesker ser for eksempel ut til å ha høye rusbehov enn andre. Er dette syke folk – eller kreative?

Mennesker lider om vi blir fanget i statiske omgivelser. Det er dette som gjør at ingen liker seg spesielt godt på politiets glattceller, og som gjør dem dertil egnet som et slags disiplinærtiltak. Våre sanser er vårt vindu til verden, et vindu som krever vedlikehold. Bruk av rusmidler kan både få deg fanget i og frigjort fra livets ensformighet. Dette er utfordrende, men å benekte at det finnes positive effekter av rusbruk bidrar til en dyptgående misforståelse mellom rusbrukere og det øvrige samfunn.

En slik misforståelse videreføres av den språklige føringen knyttet til at den enkeltes rusbehov er noe som bør og kan forebygges. Men vi bør ikke begynne å se stygt på de treningsnarkomane av den grunn. Tvert imot bør slike behov forstås i langt større grad. Noen mennesker ser for eksempel ut til å ha høye rusbehov enn andre. Er dette syke folk – eller kreative?

Andre har tilsvarende lave rusbehov; tilhører disse en medisinsk elite, eller er de bare kjedelige? Dette er bare et par eksempler på spørsmål som aldri blir stilt hvis rus utelukkende betraktes som et onde, slik samfunnet lenge anså andre naturlige drifter, som for eksempel seksualitet. Da lærte vi ingenting.

«​Selv om bordeller er illegale, er bransjen kjent for å være eldre enn landet selv.

En slik historisk parallell blir synlig om vi ser på den tradisjonelle måten informasjonen om rus har blitt servert, for eksempel til ungdom. Selv om det lenge har vært kjent at bildene av rus og avhengighet er nyanserte, presenteres rus som et onde man utelukkende må passe seg for og helst bør avstå fra.

Strategien fremstår trolig som det eneste alternativet, og ofte leies rusmisbrukere inn for å levere det ensidige budskapet. Men dette blir for enkelt. Man kunne like gjerne leid inn en nonne til å ta seg av seksualundervisningen.

«Det er ikke galt å ville skyte litt

Ensidigheten viser at avholds-tankegang har kuppet måteholdets plass på denne arenaen, i et samfunn som er nyansert på de fleste andre områder. Det finnes, i varierende grad, institusjoner i samfunnet der mennesker kan få utløp for våre ulekre og tidvis mørke behov.

​Selv om bordeller er illegale, er bransjen kjent for å være eldre enn landet selv. Vår romantiske dragning mot vold kan mettes med kampsport eller dataspill. Våpen har selvsagt også en viktig funksjon i jakt, men landet har heldigvis også skytebaner som kan benyttes av entusiaster som søker en rekreasjonell opplevelse.

Det er ikke galt å ville skyte litt. Dette fordi det ikke er noe galt med fenomenet i seg selv, men i likhet med alt annet som kan misbrukes, har også rus en fornøyelig side som kan nytes med omhu. Det er besettelser og avhengighet vi vil unngå.

Forebygging på rusfeltet bør ikke handle om å forebygge borgernes rusbehov, men om å forebygge avhengighet, skader, urene stoffer, vold, vinningskriminalitet og sosiale problemer. Dette er alle problemer som forverres av generaliseringene på rusfeltet, som opprettholdes i språket gjennom det nyanseløse totalforbudet. La oss heller forebygge tom retorikk i forvaltningen.