Norske kvinner selger dop etter feministisk businessmodell

– Det er mindre vold jo høyere du kommer i hierarkiet, sier sosiolog Heidi Grundetjern. Hun har intervjuet 32 kvinnelige narkodealere i Oslo-området.

b
a

Narkodealing er ikke bransjen der likestilling mellom kjønnene står sterkest, tenker du kanskje. Men kvinnelige dealere gjør det overraskende bra, skal vi tro Heidi Grundetjern. Hun har forsket på kvinnelige narkodealere.

Hvor har du funnet disse dealerdamene?

– Jeg har gjort de fleste intervjuene i fengsel. Av 32 kvinner var 30 under soning. De aller fleste både bor og dealer i Oslo-området.

Er det noen feminin – eller feministisk! – måte å deale på?

– Jeg har funnet fire grupper, eller fire strategier, der én er ganske eksplisitt feministisk, og den er dessuten ny, sammenliknet med tidligere forskning fra USA. Det er den jeg kaller en feminin businessmodell. Det er kvinner som trekker på en forskjells-feminisme, altså at det er iboende forskjeller mellom kvinner og menn. De mener at de selger narkotika på en annerledes og bedre måte enn menn. Dette er suksessrike dealere, og de eldste i studiet, mellom 40 og 50 år gamle. Det typiske var at de hadde levd konvensjonelle liv og hatt vanlige jobber før de begynte å selge narkotika. De har begynt å selge ganske sent i livet, og tatt med seg den konvensjonelle kulturen de hadde erfaring med, inn i narkoøkonomien. Strategien deres går ut på å være omgjengelig og omsorgsfull, for eksempel er de sterkt imot vold og vil heller løse konflikter med dialog, noe de mente de var bedre til, i kraft av å være kvinner. Den strategien tror jeg er mulig fordi de lever i den skandinaviske konteksten, med likestillingsidealer som de tar for gitt, og derfor aksepterte de ikke det kjønnshierarkiet de møtte i narkoøkonomien. Det er mulig at det i USA er mindre rom for en sånn måte å deale på.

Hvordan takler mennene dette da?

– Kvinnene selv sa at mange kunder foretrakk deres tilnærming, fordi det ikke var trusler eller vold i bildet, og de mente at denne tilnærmingen hadde vært veien til suksess for dem.

Hva slags bakgrunn har de kvinnelige dealerne?

– To tredeler begynte å bruke og deale før de hadde fylt 20 år. Og de fleste hadde opplevd mye vanskelig i barndommen – foreldrene som var kriminelle eller rusmisbrukere, seksuelt eller fysisk misbruk, fattigdom, inn og ut av ulike fosterhjem. De fleste kom fra familier med lav sosioøkonomisk status.

Også de kvinnelige business-dealerne høyere opp i hierarkiet?

– Ja, det var gjennomgående.

Så du traff ingen som kom fra gjennomsnittlig bakgrunn, og på kynisk vis fant ut at de skulle deale drugs for penger i voksen alder?

– De som brukte den feminine business-strategien brukte amfetamin, og hadde typisk begynt med dette for å få mer energi i hverdagen. Så kombinerte de dette i en periode med vanlig jobb, men etter hvert gikk det over i kun dealing. Så det begynner med at de finansiere eget bruk, men fortsetter når de får mer og mer suksess og penger. Gruppen som lå på topp i hierarkiet var mest fleksible i hvordan de spilte på kjønn i dealingen sin. De gikk inn i salgsnettverk hvor det ellers bare var menn. De kunne samarbeide med en mann på samme nivå, og være likeverdige partnere. De kunne raskt skifte mellom maskulinitet, femininitet og en generell businessforståelse. De la vekt på nødvendigheten av å se an situasjonen, og gjøre det som trengtes. En av disse dealerne forklarte for eksempel hvordan hun hadde et rykte på seg for å være tøff, voldelig og en av gutta, og hvordan dette var nødvendig for å bli akseptert blant menn og unngå å bli robbet – ryktet var viktigst. Samtidig mente hun at hun ikke hadde kunnet klatret så høyt i hierarkiet hvis ikke hun hadde vært kvinne. Hun kunne spille på et feminint utseende for å få menn til å hjelpe henne med tjenester og for å knytte viktige kontakter, samt unngå oppmerksomhet fra politiet. Samtidig hadde hun en generell businessforståelse, og mente at hun like gjerne kunne ha klart seg som selger av lovlige produkter. Denne businessforståelsen kunne bidra til å nedtone betydningen av kjønn. 

Ser du noen paralleller mellom det å være kvinne høyt oppe i narkobransjen, og i for eksempel næringslivet?

– Jeg tror nok det er mye overlapping med erfaringene til kvinner i mannsdominerte bransjer generelt, også for eksempel militæret. Kjønn blir ekstra viktig, og vanskelig å ikke forholde seg til. Men i narkobransjen tror jeg det blir enda mer eksplisitt, på grunn av det maskuline idealet som gjelder der, med vold og trusler.

Blir kvinnelige dealere utsatt for mer vold enn menn?

– De aller fleste jeg intervjuet hadde opplevd det på et eller annet tidspunkt. Selv om kvinner nok er mer utsatt for vold tror jeg nok trusselen er viktigere enn selve volden.  Man blir også utsatt for mindre vold, jo høyere opp i hierarkiet man er.

Så det er ikke sånn at menn bruker vold som maktmiddel for å holde disse mer ambisiøse kvinnene nede?

– Nei, inntrykket er nok heller at det er mindre vold jo høyere du kommer, og at kvinnene på toppen nyter respekt i miljøet, i motsetning til de som er lavt i hierarkiet, som er utsatt for vold. De mest suksessrike i mitt studie er de som klarer å være fleksible, som kan bytte mellom fremtoninger, og være en av gutta når det trengs, ved å for eksempel true med vold.

Er det bedre å være kvinnelig enn mannlig narkodealer, tror du?

– Kvinner opplever jo flere strukturelle problemer. Det betyr ikke at det er enkelt å være mann i miljøet heller, og menn må også forholde seg til kjønn i denne økonomien. Men overtallet av menn strukturerer hele feltet, og definerer spillereglene. Så det å være kvinne er helt klart vanskeligere. I tillegg kommer det ekstra stigmaet fra det konvensjonelle samfunnet, fordi de bryter med forventningene til hva det vil si å være kvinne, spesielt for de som også er mødre. Det å være kvinnelig kriminell bryter mer med normene enn det gjør for menn.

De fleste du har snakket med sitter i fengsel. Hvordan tror du det går når de kommer ut?

– De aller fleste jeg intervjuet fortalte at de ønsket å komme seg ut av narkoøkonomien. Alle understreket at dette var veldig vanskelig, og de hadde som regel forsøkt tidligere. Men hva de oppgav som vanskeligst med å slutte varierte mellom de som var posisjonert lavt i hierarkiet og de som var suksessrike dealere. For de som dealet på lavt nivå var det som regel narkoavhengigheten som stod i veien for å komme seg ut av miljøet. Dealingen var kun et nødvendig onde for å finanseiere egen avhengighet. Men for de som var høyere oppe handlet dealingen om penger, status og spenning. Disse oppgav som regel også at de hadde kontroll over egen narkobruk.​