– Apparatjik gjør til enhver tid kun det vi får beskjed om av the Eye-On Committee. Beskjeden denne gang var å gjøre historien om Julia Pastrana mer kjent. I de fleste parallell-univers blir Pastrana feriet som den fantastiske artisten hun var, mens her hos oss er historien mer ukjent. Vi valgte å samarbeide med Void fordi vi alle springer ut fra samme sted: The Void. Slik sett forsøker vi å knytte bånd mellom tid og rom, med en uttalt ambisjon om å oppheve grensene mellom alle de 17 dimensjonene.
For oss virker det som Apparatjik befinner seg et sted mellom pop- og finkultur, og at prosjektet har like mye et kunst-prefiks som et band-prefiks. Stemmer det, eller er dere mest interessert i å spelle mussikk og så kommer resten av seg selv?
– Prefiks, schmefiks. Vi spiller og danser, vi nynner og valser. Midt mellom det du kaller kunst og det andre kaller populærkultur er det mange rom som har den suverent beste innredningen. Sånn sett er vi et slags intergalaktisk home make-over team.
Dere blir kalt et «multidisiplinært og fleksibelt kollektiv» på Festspillenes hjemmesider. Liker du det, eller foretrekker du «supergruppe»?
– Vi liker i utgangspunktet alt som er supert. Ordet kollektiv derimot antyder mye skitne glass og tallerkener på kjøkkenbenken, dårlig hygiene på felles bad og interessante samtaler ut i de små timer. Ved nærmere ettertanke er også dette en korrekt beskrivelse av oss. Vi er i tillegg fleksible som bulgarske trapez-artister, og relativt disiplinerte – i alle fall når det gjelder multi-syltetøy.
Hva er din drømmesupergruppe?
– En gruppesuppe er i utgangspunktet en interessant idé, selvom det leder tankene hen mot de mer lumre deler av nabolaget. Apparatjik drømmer i unison, men som alle høflige mennesker velger vi å glemme de aller fleste drømmene våre. Så for å svare kort og konsist: Det husker jeg rett og slett ikke.
Er det en stadig kunstnerisk kamp innad i bandet om å være suprest i supergruppen? Med så (relativt) forskjellige utgangspunkt kan det kanskje være vanskelig å enes om én musikalsk retning?
– I en storfamilie er det mulig å la være å diskriminere medlemmer ved å ikke rangere superlativer. Super er et drivstoff for gamle sportsbiler, men fremtiden vil vise om ikke det finnes bedre løsninger – for eksempel duper eller hyper. Vi er nok relativt hypre. Vi er iallefall i en situasjon der vi alle til enhver tid prioriterer alt. Sett utenfra kan dette muligens synes slitsomt eller upraktisk, i det minste relativt tidkrevende, men for oss er tid en elastisk strikk, og når vi har noe tid til overs er vi flinke til å sette det på konto, slik at vi kan ta ut ved behov.
Da dere lanserte Square Peg in A Round Hole i 2011 kom den som en iPad-applikasjon og ble gitt bort som en del at treplantingsprosjektet agreeneryouniverse. Er sammenfallingen av lanseringen av Festspillene-konserten og din nye rolle som styreleder også en kløktig lanseringsjippo?
– Beskjeden fra the Eye-On Committee var å ta jobben som styreleder. En umiddelbart mindre forståelig melding gikk på at jeg i den anledning burde svømme over Vågsbunnen med publikum tilstede for å klare å samle folket til en kulturell revolusjon. Dette kan nok henge sammen med at vår google-multiverse-translator oversetter styreleder med ‘formann’. Selv skiller jeg klart mellom rollene som formann Magno og det å operere som et av tusenbenet Apparatjiks ekstremiteter.
Har du noen andre favoritter fra årets Festspillene i Bergen?
– De er alle våre favoritter. Favoritt er også en sjelden bergart.
Til slutt et kunst-o-lemma: Veving (som du har drevet med i kunstsammenheng) eller musikk (som du har drevet med i kunstsammenheng)?
– Vev er en sammenfletting av noe med noe annet. Det er i grunnen musikk også. Slik sett er det det samme for oss hva det blir.
Mange av våre medlemmer og støttespillere har i lengre tid jobbet med verdensveven, og så mye kan jeg trygt si: Det begynner å bli en ganske romslig poncho!