Kommentar: – Hanne Ørstavik takler ikke at transpersoner finnes

– Norske forfatteres motstand mot ordet «hen» vitner om en mangel på respekt for folk som er annerledes, skriver Torgeir Holljen Thon.

b
a

Torgeir Holljen Thon skriver for NATT&DAG

Som et prisverdig tiltak på 8. mars intervjuet NRK en gjeng norske samtidsforfattere om deres forhold til bruken av ordet «hen» – det kjønnsnøytrale pronomenet som noen av oss allerede bruker med den største selvfølge. Responsen varierte fra lunken til negativ, med Hanne Ørstavik som den mest ekstreme: I nærmest ubegripelig uvitenhet fastslår Hanne Ørstavik bastant at «verden er kjønnet i han og hun».

«Hen» kan brukes for å uttrykke kjønnsnøytralitet, for å slippe å skrive «han/hun» eller bare «han eller «hun» i hypotetiske situasjoner, der kjønn ikke spiller noen rolle. «Hen» brukes også av folk som ikke nødvendigvis vil definere seg innenfor tokjønnsnormen – som hverken er «han» eller «hun».

Det er forsåvidt greit å mislike et ord, eller å være skeptisk til innføring av denne typen ord i seg selv. Men det er vanskelig å ikke tolke en persons absolutte motstand mot «hen» som en mangel på respekt for folk som er annerledes fra en selv. Det finnes mennesker som har en annen kjønnsidentitet enn mann eller kvinne. Tydeligvis er det mange som har vanskelig for å akseptere dette.

Om det var noen man skulle forvente at var åpne for erfaringer som skiller seg ut, og som nyanserer eller stiller spørsmålstegn ved de etablerte kategoriene i samfunnet, er det skjønnlitterære forfattere. Derfor er det så skuffende hvordan flere av forfatterne NRK snakker med reagerer.

Hanne Østravik er på ingen måte alene i sin ignoranse. Trude Marstein, som den rene og frie kunstneren hun er, erklærer stolt at hun «skyr politikk og propaganda og budskap» når hun skriver. Det Marstein ikke skjønner, er at det ikke handler om å skrive politiske bøker med budskap, men om å åpne for erfaringer som er andre enn ens egne. Det er selsomt å høre en skjønnlitterær forfatter omtale slike erfaringer som «propaganda». Og det er uredelig å gjemme sine fordommer og sin utilstrekkelighet som forfatter bak store ord om kunstens frihet fra politikk og budskap.

«Hun skal få lov til å mene at hun vil at menn skal være menn og kvinner skal være kvinner. Men det gjør hennes litterære betraktninger om kjønn fullstendig uinteressante.

Dette skjønner Geir Gulliksen, som er langt mer nyansert enn Marstein: «Akkurat nå er ordet [hen] så polemisk ladet at jeg ikke vil føle meg fri når jeg bruker det. Men det finnes andre måter å unngå fordommer rundt kjønn på i skrivingen», mener Gulliksen. Også Maria Kjos Fonn skjønner at det ikke dreier seg om propaganda, og er åpen for å skrive om mennesker med ubestemt eller problematisk eller lekent forhold til egen kjønnsidentitet.

Rune Christiansen derimot, mener «hen» er et uttrykk for overflatiske sammenslåinger, nøytraliseringer eller utviskinger av forskjeller, konflikter og samfunnsmessige skjevheter, som er undergravende mer enn de er kjønnspolitisk avklarende eller kunstnerisk berikende. Det skulle være interessant å høre mer om hva han mener med dette, ettersom det ikke gir noen som helst mening.

Men aller verst er altså Hanne Ørstavik. Hun mener det er «tilsynelatende forenklende å bruke hen, men det er ikke enkelt å være i verden». Dette er noe mennesker som definerer seg som annet enn mann eller kvinne helt sikkert ikke vet fra før. Heldigvis har de Ørstavik som kan fortelle dem at det ikke er enkelt å være i verden! Fullstendig uvitende om sine egne priviligerier får hun seg også til å si at hun ikke tenker på at hun er kvinne når hun er i sitt indre liv: «Jeg bare er». Til slutt erklærer hun at det ikke finnes noe tredje kjønn. At transpersoner og andre kjønnsidentiteter finnes blir tilsynelatende for mye for Ørstavik. Hun skal få lov til å mene at hun vil at menn skal være menn og kvinner skal være kvinner. Men det gjør hennes litterære betraktninger om kjønn fullstendig uinteressante.

Det er ingen som skal tvinge noen til å skrive om spesifikke temaer, eller å bruke ord de ikke har lyst til. Men hvis alle forfattere bare skal skrive ut fra sine egne erfaringer og sin egen livssituasjon – hvis alle skal være Knausgård –  da blir norsk samtidslitteratur enda mer uutholdelig enn den allerede er.