Advokatfullmektig Hedda Baumann Heier mener Audun Mortensens bok «Samleren» er et plagiat

Audun Mortensens argumentasjon holder ikke, mener advokatfullmektig Hedda Baumann Heier.

b
a

Hedda Baumann Heier er advokatfullmektig i Teknologi og media-avdelingen hos Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig.

I et intervju publisert på nettsidene til NATT&DAG for et par dager siden innrømmer forfatteren Audun Mortensen at hans siste bok Samleren er en oversettelse av The Burnt Orange Heresy, skrevet av amerikanske Charles Willeford i 1971.

Mortensen vedgår å ha brukt Google Translate og retusjert «minst mulig», men han mener likevel at dette er greit fordi verket benyttes i en kunstnerisk sammenheng der plagieringen er «estetisk interessant» – i motsetning til rennommésnylting.

I opphavsretten er utgangspunktet at det kreves samtykke fra opphavsmannen når man låner noe fra andres litterære eller kunstneriske verk. En gang iblant dukker det likevel opp saker der det er helt på det rene at noen har kopiert andres verk uten samtykke og der dette er gjort nettopp med det formål å kopiere. Samleren er et godt eksempel på dette. Sett fra et rettslig ståsted er Mortensens argumentasjon neppe holdbar.

«Det morsomme her er eventuelt at et samlet korps av litteraturanmeldere tilsynelatende lot seg lure

Det som vurderes ved spørsmål om opphavsrettskrenkelser er om de identitetsbærende elementene i originalen går igjen i den påståtte kopien på en slik måte at de to verkene gir den samme estetiske opplevelsen. For Mortensens del er dette ganske åpenbart ettersom scene for scene er gjengitt tilnærmet ordrett i norsk oversettelse.

Det er ikke noe særlig unntak fra denne hovedregelen for bruk i kunstnerisk sammenheng. Det som kunne vært diskutert er om verket faller inn under kategorien for parodier og travestier. Slike verk anses som selvstendige verk som kan utnyttes uten samtykke fra den tidligere opphavsmannen, selv om originalverket er gjenkjennelig – det er jo nettopp gjenkjenneligheten som tross alt er poenget med en parodi.

Vilkårene for at noe skal kunne sies å falle inn under denne kategorien for selvstendige verk er for det første at verket må inneholde gjenkjennelige elementer fra et annet verk, men likevel være merkbart annerledes enn det første verket. For det andre må parodien være et uttrykk for humor eller latterliggjørelse. Når det gjelder Samleren er originalverket klart gjenkjennelig, men er det fremstilt merkbart annerledes på en måte som er morsom? Neppe. Det morsomme her er eventuelt at et samlet korps av litteraturanmeldere tilsynelatende lot seg lure, men denne morsomheten knytter seg ikke først og fremst til Mortensens bearbeidelse av originalverket, snarere tvert imot. Dette medfører derfor at Mortensen etter mitt syn ikke passerer den store lakmustesten, nemlig om bruken av originalverket er innenfor hva som må anses å være et uttrykk for en rimelig balanse mellom rettighetshavernes og rettighetsbrukernes interesser.

Til syvende og sist bunner det i at opphavsmenn skal ha betalt for bruken av verkene deres ellers blir det vanskelig å leve av kreative yrker.