«Love» er årets film om sex. Lar vi oss forføre, eller har samtiden ødelagt oss?

Har vi blitt så opptatte av at sex skal fremstilles som «ekte» og kroppene som «naturlige», at vi ikke lenger tør være ærlige om vår primitive sans for skjønnhet?

b
a

VED FØRSTE ØYEKAST kan kinoaktuelle Love oppleves som i utakt med tiden: en superstilisert film om sex, i en periode der naturlige kropper hylles i media og det etterlyses mindre seksualisering. For regissør Gaspar Noé er imidlertid ikke «naturlig» og «seksualisert» motpoler – i Love filtrerer han realistiske sex-scener gjennom stilisert skjønnhet.

Det norske debattklimaet har lagt beslag på begrepet «naturlig» på en måte som ikke passer en fyrrig, argentinsk filmkunstner som Gaspar Noé. Hans uredde forhold til estetisert, men realistisk seksualitet er befriende. I Love har han valgt seg amatørskuespillere som oppleves som «hverdagslige», men som innehar en distinkt utseendemessig appell, og improviserer i et uttrykk bestående av neonrødt, lyriske klipp og romantisk lyssetting.

Vi liker å tenke på «skjønnhet» og «estetikk» som noe subjektivt, men er det dermed sagt at vi skal slutte å etterstrebe det? Menneskets estetiske sans for det vi synes er vakkert er kanskje banal, men også naturlig og sann. Man trenger ikke verdsette og utvikle denne sansen, men å ikke erkjenne den er like falskt som et sett med provoserende silikonlepper.

LES OGSÅ: Love er en mesterlig banal kjærlighetshistorie badet i snørr, tårer og sperm

Nyåret har tydeligvis blitt tidspunktet der «årets film om sex» lanseres i Norge, jamfør 50 Shades of Grey i fjor og Nymphomaniac året før. Love kommer antakelig ikke til å få like mye oppmerksomhet, for selv om den inneholder flere eksplisitte sex-scener, er den i motsetning til de nevnte mediefavorittene en naiv og romantisk film. Noé har uttalt at han brukte 3D-formatet for å gjøre Love mer intim, og at formålet med de reelle sex-scenene var å skape en følelsesmessig reaksjon hos publikum. Selv omtaler han sin nye film som «sentimental».

«Skillet mellom en profesjonell og erotisk verd-setting av et menneske er ikke alltid så tydelig.

VOYEURISME OG EROTIKK har alltid vært et sentralt attraksjonselement i filmkunsten. Da den legendariske filmkritikeren David Thomson gjestet Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar, snakket han blant annet om hvordan skuespilleres ansikter og kroppsspråk påvirker oss. Han brukte Ine Wilmann i De Nærmeste (2015) som et eksempel; en skuespiller han syntes var vakker, på en måte som – godt eller dårlig – ble forstyrrende for incestdramaet. Thomsons utilslørte beskrivelser av kroppslig tiltrekningskraft er sjeldne i en tid der de fleste mannlige filmkritikere avstår fra å omtale kvinnelige skuespilleres utseende.

Det føles unødvendig å påpeke at dette langt på vei er et klokt valg, da man ellers står i fare for å redusere kvinnelig skuespillerkunst til et spørsmål om hvorvidt personen på lerretet tilfredsstiller et mannlig kritikerblikk. De fleste norske filmvitere kjenner til den hysteriske «rumpefeiden», der særlig Dagbladets anmelder ikke la skjul på sin sjokkartede forakt for Marie Takvams middelaldrende rumpe i Vibeke Løkkebergs Åpenbaringen (1975). Fokuset på aktørenes utseende kan være negativt ikke bare i vurderingen av film, men også i møtet med teater, dans eller konserter.

LES OGSÅ: Intervju med Gaspar Noé

Men når det kommer til en utøvende kunstners personlighet, hvem kan benekte at utseendet spiller en betydelig rolle? Og hvem kan oppnevne seg til dommer over når tiltrekningskraften bikker over til å handle om sex? David Thomson gikk også på tvers av kjønn i sin vurdering av scene- og filmpersonligheters fysiske karisma; nylig avdøde David Bowie var et eksempel, som en person med skiftende identitet, gjerne knyttet til seksuell legning. Han forførte både menn og kvinner, og utfordret eksisterende seksuelle preferanser – både på scenen og i film.

SÆRLIG I FILM risikerer man å redusere selve verket ved å unnlate en omtale av skuespillernes ansikt eller kropp. Film er ikke hørespill eller litteratur, det er mennesker i fysisk bevegelse. Vår opplevelse av film handler om opplevelsen av å se mennesker, og å la oss henføre av den fysiske tilstedeværelsen – ikke bare det som uttales verbalt.

Skulle man for eksempel snakket om den franske regissøren Eric Rohmers filmer uten å nevne skuespillernes sensualitet, som Rohmer hadde et særegent blikk for, hadde de antakelig fremstått som stive språkkurs-videoer. Eller hva med Claire Denis´ ofte brutale filmer? De hadde ikke utløst den samme, emosjonelle ambivalensen uten hennes følsomme evne til å fange skuespillernes fakter. Det er ikke tilfeldig at mange store regissører har innledet forhold til sine skuespillere; skillet mellom en profesjonell og erotisk verdsetting av et menneske er ikke alltid så tydelig i slike sammenhenger.

Mellom Hollywood-polert sex, kynisk porno og filmer som ikke tør nærme seg seksualitet i det hele tatt, kan filmer som Gaspar Noés Love – i sin feilbarlige banalitet – hjelpe oss å erkjenne at vi fortsatt tiltrekkes av menneskelig skjønnhet. Hva det innebærer bør få lov å være opp til hver enkelt.