MetaMorfin: 8 anbefalinger fra Trondheimsfestivalen Meta.Morf

Noen høydepunkter fra det ENORME programmet.

b
a

HAL'S EYE

2001: A Space Odyssey

Introdusert av Douglas Trumbull

NOVA kino, 20:20, fredag 11. mars

Cello, trompet, slagverk…domt, domt, domt, domt… BANG! For en intro, for en fanfare! Få klassiske verk er mer kjent enn Richard Strauss senromantiske perle, Also Sprach Zarathustra. Men hva er egentlig denne ikoniske musikken uten de minst like ikoniske bildene den akkompagnerer i Stanley Kubricks klassiker 2001: A Space Odyssey fra 1969? 2001 slo ned som en komet fra det ytre rom da den kom, med visuelle effekter tilsynelatende fra en annen tid (året 2001, for eksempel) og selv om mesteren Kubrick rettmessig har blitt og fortsetter å være genierklært for dette visuelle mesterverket, finnes det flere genier som fortjener en del av ærekaka. Filmen hadde aldri blitt så utenomjordisk hadde det ikke vært for spesialeffekt-rådgiveren Douglas Trumbull, en forbanna legende som står bak de visuelle effektene i filmer som Close Encounters of the Third Kind, Star Trek: The Motion Picture og Tree of Life, i tillegg til hovedverket 2001. På Meta.Morf (og Kosmorama) kan du oppleve filmen igjen, introdusert av Trumbull og etterfulgt (dagen etter) med et 90 minutters foredrag av samme mann. Trompet!

Orbital Mechanics Simulator

Adrift – Exploring the hidden world of space junk

Cath Le Couteur og Nick Ryanz

Det er noe tragikomisk, nesten søtt over dette prosjektet. Vi mennesker har etter tusenvis av år klart å lage en hyperkompleks kreasjon som Den internasjonale romstasjonen (ISS). Men likevel, langt der oppe, som her nede på vårt eget kjøkken, klarer vi å rote bort og miste en så banal gjenstand som en slikkepotte! Denne slikkepotten og bokstavlig talt en halv million andre ting kategorisert under det groovy ordet romsøppel, står sentralt i prosjektet til kunstnerduoen. For det er tilsynelatende ikke bare her på jorden vi forsøpler, i rommet er vi også griser: Mer enn 500.000 biter romsøppel mellom 1-10 cm i størrelse, og mer enn 20.000 større enn 10 cm, er nå å spore i bane rundt Jorden, til fare for satellitter og romskip! Prosjektet vil med hjelp av en slags holograminstallasjon av moder jord vise frem en stor andel av bitene både tredimensjonalt og i sanntid.

Lena-Skrabs-Photo-1-by-Johannes-Gehrmann-e1453056578415

Free The Moon

Lena Skrabs

Se for deg en dag i år 2178. Du er på vei hjem fra jobb, du er sulten og tar deg noe å spise på en amerikansk restaurantkjede. Mens du sitter der og titter ut ser du amerikanske fartøy kjøre forbi med lasten full av viktige og verdifulle mineraler vi mennesker sårt trenger i det Herrens år 2178. Ok, sånn er verden blitt tenker du kanskje nå? Den gamle cowboyen og supermakten ruler fortsatt planeten vår. Men den triste tvisten er denne: Du sitter ikke på jorden og opplever dette, du sitter på månen! Hvor trist er ikke det? Ikke det at USA i seg selv er så forferdelig, mange med dem er og kan være like forferdelig gitt den samme overlegne makt – men hvor trist er ikke ideen om at vi fortsatt bedriver kynisk og egoistisk kolonisering, og attpåtil på en annen planet? Dette er hva Lena Skrabs vil til livs med sitt Free The Moon-prosjekt. Hun vil hindre at noen få har monopol og sitter på rettighetene til månen og universet vårt. Som en symbolsk gest prøver hun å finansiere en tur til månen hvor målet er å knabbe til seg alle de amerikanske flaggene som fortsatt står der (hun trenger baaare 10 millioner euro). Og med rette kan man si, for faktum er at det amerikanske senatet og Kongressen i 2015 godkjente et lovforslag som erklærer verdensrommet en del av den amerikanske administrasjonen! Obama undertegnet altså et dokument som gir USA ubegrensede rettigheter til gruvedrift og retten til å dele ut gruvelisenser i verdensrommet. Sprøtt!

metamorfslettMoon Drawings,

Golan Levin

Mer månegøy! Har du noen gang tenkt på hvor moro det hadde vært å lure et annet menneske som lever i fremtiden? Nå har du faktisk muligheten! Dette prosjektet inviterer hvermannsen (og kanskje også Pegida-Hermansen?) til å lage en tegning som i sin tur vil bli etset på en såkalt safir-disk. I løpet av 2016 vil den lande trygt på månen i form av en skulptur og bli der til en eller annen nørd finner og åpner den. Disken er av et type materiale som i teorien skal holde i hele ti millioner år. Kødder ikke! Det eneste fremtidsmennesket trenger av utstyr for å lese det av, er et usselt mikroskop, noe vi (kanskje feilaktig?) antar at de har. Så hva skal du tegne da, Marty McFly? Hva oppsummerer tiden vi lever i og hva du er? Spør du oss foreslår vi en stor penis dekorert i hakekors! For hva er vel mer 2016 enn morsomme og ironiske lulz? Hva vil de tro om oss? Og bryr vi oss egentlig? Hva har de noen gang gjort for oss, disse fremtidsmenneskene? Garantert pretensiøse rasshøl hele gjengen. The jokes are on them!

4-mgc-doku-085

The Moon Goose Analouge

Agnes Meyer Brandis

Dum som en gås er det uttrykk som heter. Men er gåsa egentlig så dum? Vel, etter å ha gått dette prosjektet etter i sømmene er svaret nei. For kan en gjeng med helsprø gås som trener til et opphold på månen kalles dumme? Selv om dette prosjektet foregår mer i poesiens verden enn i vitenskapens, er det likevel noe imponerende og bedårende ved det. Det tar utgangspunkt i en bok fra 1600-tallet, skrevet av en viss F. Godwin. I boken flyr hovedpersonen til månen i en vogn trukket av gjess. Lik de faktiske astronautene her på jorden, trener kunstneren gjessene til å forberede seg til en reise og opphold på månen. Det gjør hun ved blant annet å lære gjessene å fly og ta de med på ekspedisjoner til områder som simulerer forholdene på månen. Til utstillingen har kunstneren utviklet et slags kontrollrom hvor publikum kan observere og samhandle med dokumentasjonen av prosjektet. Her vil man finne instruksjonsvideoer, fotavtrykk til gjessen, bilder, eggeskall og mye annet poetisk-vitenskapelig gøy. Bare fuck hvor du er fra, skrik (g)jessheim!

_sjc8733

Biosphere / Miwa Matreyek

Dokkehuset, 11. mars, kl. 19:00

Biosphere, eller Geir Jenssen som han egentlig heter, går for å være en av Norges mest anerkjente elektroniske musikere. Han har holdt det gående i feltet før mange av dagens navn enda ikke var født. Den første kassetten ble allerede gitt ut i 1984! Selv om han har et par raffe klubbhits på baken, blant annet den utrolig fete Novelty Waves (også brukt i en nesten like fet Levis-reklame i 1995), og har deltatt i hakket mer kommersielle prosjekter som bandet Bel Canto, er det ambient-musikk folk flest forbinder ham med. Man kan nesten si tromsøværingen ene og alene har fått oppkalt en slags sjanger etter seg: arctic ambient. Geir har rykte på seg for å improvisere, men på samme tid ha et svært godt øre for detaljer under konsertene sine. Med seg på Meta.Morf har han den internasjonalt anerkjente animatøren og multimedia-artisten Miwa Matryek. Hun vil projisere sin egen silhuett i samrøre med animasjoner. Resultatet ligger i grenselandet mellom teater, film og video. Dette blir garantert bra, borderline spirituelt!

settlement camera 16HR A

Mars One – Humans on Mars in 2027

Bas Lansdorp

Kosmorama, 12. mars

Kanskje det mest irriterende aspektet med nyheter om teknologiske fremskritt er at de alltid er satt ti, tjue år frem i tid. Hvor mange ganger har du ikke tenkt «wow, fett, kan man spille tennis på Pluto om bare ti år!» for deretter å bli megaskuffet når kontrabeskjeden kommer et par år senere: Sorry, lei for det, men prosjektet blir dessverre utsatt et par tiår til. Sånn føler vi det er med Mars også. Skulle vi ikke liksom vært der allerede, a? Og hva skjer med månen? Den ligger der synlig og nesten venter på oss, ikke lengre enn et psykedelisk curling-kostetak unna. Hvorfor sitter vi ikke på kule klubber og pimper drugs og drinker der allerede? Hvorfor holder dere oss for dritkjip narr, luremuser? Men tilbake til sak. En av de som tilsynelatende har kommet lengst i å frakte mennesker til Mars, er nederlenderen Bas Lansdorp og hans selskap Mars One. De skal først gjøre en test uten mennesker i 2020 og så en med mennesker i 2027. Se, der har vi det igjen! 11 år frem i tid liksom! Men håkei, selv om vi er skeptiske, er det ingen grunn til å ikke få med seg dette foredraget. Du skal ikke se helt bort i fra Herr Lansdorp kan ha rett denne gang. Har han det, lover vi å spise alt vi har på oss av futuriske hatter og andre plagg i 2027. Ti glow sticks i hjertet!

1970 Visiona poster

Indre Visjoner og det ytre rom

Verner Panton, interiør, 1970

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, 18. mars – 1. mai. 

Man kan si mye rart om tiårene med den kalde krigen, men at det skortet på raffe atomordspill i media, nei, det kan ingen ta fra dem! Selv ikke restaurantanmeldelsene slapp unna. Atomalderens restaurant! skal overskriften ha vært til en artikkel om den nystartede Astoria Restaurant i Trondheim, rundt år 1960. Restaurantens interiør var laget av den anerkjente og toneangivende danske møbelformgiveren og interiørarkitekten Verner Panton. Verner var kjent for sine futuristiske former, psykedeliske mønstre og fargesterke møbler i plast. Vi snakker full blown 60-talls-bonanza! Tross hyllest i både norsk og utenlandsk presse, ble aldri restauranten noen suksess, dessverre. Men med hjelp av Meta.Morf og kurator Thomas Flor, kan heldigvis byen i en stakket stund få oppleve Pantons magi igjen. De tar nemlig sikte på å presentere deler av det spektakulære hovedverket Living Landscape, fra 1970. Det er en helsprø og sexy hippedrøm av et sittelandskap. Verner brukte sin tekstile fargepalett til å oppheve grensene mellom gulv, tak og vegger, med et ganske så vilt resultat.