Kommentar: – Selv ikke LCD Soundsystem kommer til å klare å gjøre comebacket kult

Dette skulle jo ikke skje med oss, James. Det var jo derfor dere ga dere. Det var jo derfor vi sa ha det.

b
a

LCD Soundsystems avskjedsfilm Shut Up and Play the Hits (2012) åpner med slutten. Til lyden av feedback fra en gitar, pakkes scenen etter avskjedskonserten i Madison Square Garden bort. James Murphy tusler rundt i leiligheten sin dagen derpå. Lager kaffe, koser med bikkja. Han er pensjonist nå. På scenen kvelden før har hans tendens til å bli for pratsom og nostalgisk blitt avbrutt av Arcade Fire-vokalist Win Butler, hvis utbrudd har avstedkommet filmens selvironiske tittel: Shut up and play the hits. LCD Soundsystem skulle på død og liv gjøre det til en greie at de ga seg. Derav et siste album, This is Happening (2010), derav en storslått avskjedskonsert (som også ble innspilt og utgitt som album), og derav en film som dokumenterer avskjedskonserten. Summen av alt dette ropte: Se her! Dette er en begivenhet! Dette skjer! Men nå er det slutt. Og jeg, som var fan, kjøpte greia. Nå er noe stort og viktig over, tenkte jeg.

Men det var jo bare kødd. I år, seks år etter at de takket for seg, blir det både nytt album og ny turné. LCD Soundsystem blir et comebackband.

THIS IS HAPPENING

LCD Soundsystems eiendommelige, men samtidig uhyre historiebevisste blanding av dansemusikk, punk og rock eide det sene 00-tallet, og den eide meg. Da This is Happening kom ut, føltes det som om de ga seg på topp, samtidig som de var på vei nedover. This is Happening er mer helstøpt som album enn Sound of Silver (2007), men samtidig fremstår nesten alle låtene som kopier av tilsvarende låter fra forgjengeren. Derfor ga det mening at de ga seg: LCD Soundsystem hadde gjort greia si helt ut, hadde perfeksjonert sin egen stil, og nå var de ferdige.

James Murphy var bare så jævlig kul. En rar, selvironisk, litt barnslig og sentimental musikknørd. Ikke bare var Murphy kul, han prøvde så hardt å være kul. Det var lett å kjenne seg igjen, særlig hvis man befant seg i alderen 17 til 21, som jeg gjorde i bandets gullalder.

LOSING MY EDGE

Men er det egentlig mulig å gjøre comeback som band, og fortsatt være kule? Fansen har blitt eldre. Ingen tar deg seriøst lenger. Bare se på Guns N’ Roses, som skal stå på samme scene som LCD Soundsystem på Coachella senere i år. Eller se på A-ha, som kaller det comeback hver bidige gang bandet slipper nytt album, enda det knapt skjer sjeldnere enn andre band. Og ingen bryr seg når det skjer. Comeback er ikke kult.

Kanskje LCD Soundsystem aldri var kult. Allerede på debutsingelen «Losing My Edge» sa Murphy: «I’m losing my edge, the kids are coming up from behind». «Edgen» var borte fra starten. Den eksisterte muligens først og fremst i Murphys tid som DJ i New York på 90-tallet. Da LCD Soundsystem oppstod var James Murphy allerede for gammel. Men det var Murphys avvæpnende og selvironiske visshet om dette som gjorde LCD Soundsystem relevant gjennom hele 00-tallet, og som gjorde deres beste sanger så gode, fra «Losing My Edge» til «All My Friends». Antageligvis vil han kjøre det samme selvironiske opplegget gjennom comebacket. Når avskjeden var såpass gjennomtenkt og gjennomført, er det ikke usannsynlig at comebacket også blir det.

MOVEMENT

I filmen intervjues Murphy av journalist og forfatter Chuck Klosterman – et intervju som forøvrig er rekonstruert i ettertid, i anledning filmen. På et tidspunkt snakker de om hvorvidt «Losing My Edge» egentlig er morsom eller trist. Trist, sier Murphy. Morsom, sier Klosterman. «Yeah, but there’s funny parts in a funeral», svarer Murphy.

Og kanskje er det også noe morsomt ved gjenoppstandelsen, selv om det tross alt ikke er noe frelse å hente i LCD Soundsystems oppstandelse for oppriktige fans. Det er sikkert morsomt for James Murphy å lage musikk og spille med vennene sine igjen. Men det er ikke så morsomt for meg, når jeg plutselig står der, på Valle Hovin, og har blitt til en 70 år gammel Rolling Stones-fan, en 40 år gammel Guns N’ Roses-fan, og har betalt 1200 kroner for å klamre meg fast til en tapt ungdomstid. Danse med til «Dance Yrself Clean», til «All My Friends», til «Movement», og prøve å se så selvironisk og ung ut som mulig. Men nå er jo ikke dette kult lenger. Nå er ikke jeg kul lenger. Og dette skulle jo ikke skje med oss, James. Det var jo derfor dere ga dere. Det var jo derfor vi sa ha det.