Kommentar: – At rusbrukere endelig slipper til, er grunn til håp

Global narkotikapolitikk har altfor lenge blitt formet for brukerne, ikke med dem. Men 2016 kan bli et vendepunkt.

b
a

Jon Olsen er NATT&DAGs ruskommentator.

Ordtaket «Nothing About Us Without Us» har tradisjonelt vært brukt av ulike grupper som føler seg overkjørt i politiske prosesser. I forkant av det pågående, internasjonale FN-toppmøtet om narkotika (UNGASS) er begrepet aktualisert på ny, drevet frem av en koalisjon av rusbrukere som krever å bli hørt.

Ærlige og veltalende brukere som norske Sturla Haugsgjerd (bildet) i Foreningen for human narkotikapolitikk (og tidligere NATT&DAG) har – på både nasjonal og internasjonal arena – klart å sette ansikt på en gruppe som utrolig nok har blitt utelukket fra denne samtalen tidligere.

Samtidig har spesielt Haugsgjerd vært påpasselig med å insistere på et viktig poeng: Fordømmelsen rusbrukere møter, rammer hardere for mennesker med lavere ressurser enn ham selv.

«I Mexico, Afghanistan, Bergen og Oslo dør mennesker daglig som direkte eller indirekte konsekvens av en forbudspolitikk formet ovenfra, som nå kanskje, med snegletempo, er i ferd med å miste sin status som selvfølgelighet.

Dette er en sannhet som vedvarer, for selv om ressurssterke Haugsgjerd får skryten han fortjener, er det fremdeles like vanskelig som før å være misbruker på gateplan. Trolig har noe av den sosiale fordømmelsen mot rusbrukere blitt mindre utbredt de siste årene, men det skulle heller ikke så mye til.

Les også: Spørsmål og svar om UNGASS 2016

Endringene skjer gradvis. I det offentlige Norge er rus stadig et tabu, og aktører som vil snakke om ulovlig rusbruk må være modige.

For andre går det sport i å gjemme bruken for venner og familie. Det ville være vanskelig nok å være ærlig om slikt, om det ikke var straffbart i tillegg. Alle som bruker ulovlige rusmidler, selv en sjelden gang, må finne seg i å bli ansett som misbrukere.

All bruk av narkotika forstås som misbruk, mens alkohol gjerne deles inn i bruk og misbruk. Derfor vil narkotikabrukere tjene på å holde tett om sitt forbruk, eller lyve når det trengs.

I et problemfelt med høye dødstall og få langsiktige løsninger er det frustrerende at politikken endrer seg sakte. Og et irriterende problem ved forbudspolitikken, er at den koster veldig mye tid. Tid, som på dette feltet ikke bare er penger, MYE penger, men liv. Mange liv.

I Mexico, Afghanistan, Bergen og Oslo dør mennesker daglig som direkte eller indirekte konsekvens av en forbudspolitikk formet ovenfra, som nå kanskje, med snegletempo, er i ferd med å miste sin status som selvfølgelighet. Svært sakte, men sikkert, begynner verdenssamfunnet å innse at det kanskje finnes andre løsninger.

Haugsgjerds inntreden i den norske rusdebatten har tilført høyere tempo til et politisk felt som er kjent for det motsatte. Samtidig førte press fra desperate sør-amerikanske ledere til at det pågående UNGASS-møtet ble fremskyndet fra 2019 til 2016.

Årets møte vil riktignok neppe medføre store endringer. Til det beveger global konsensus seg for sakte, er avhengig av for mange nasjonale hensyn og agendaer.

Men det finnes et nytt håp om at vi i vesten kan ha nådd et punkt der rusbrukere aldri igjen vil bli fordømt så mye som de inntil nylig har blitt. At myndigheter verden over nå vil lytte til deres råd, opphøre krigen mot deres livsstil, og aldri gjenta de fryktelige tabbene som har vært gjort.

Les også: Portugals ruspolitikk er ikke perfekt, men den funker