Anmeldelse: Frøkedal – Hold On Dreamer

Frøkedal lager fortsatt pop, men vi kan nok omtale dette som hennes folk-plate (i hvert fall så langt), og det er en sabla god en.

b
a

smiletryneAnne Lise Frøkedal er i min verden en opphøyd skikkelse, en popprinsesse, og ikke bare i norsk skala. I Was A King er en av Norges beste band EVER, og hun har samarbeidet med Norman Blake, for faen. Norman Blake!! Det setter jo en viss presedens.

De fleste artister har et merkelig behov for å være i flux, og presse på en utvikling eller en sjangeroverskridelse, som en eller annen forpurrende reaksjon på en påtatt frykt for å stagnere, og å ikke klare å bevise sin iboende kreative kraft. Mye kan tyde på at Anne-Lise Frøkedal er akkurat der nå. Hold on Dreamer strekker seg et godt stykke unna både Harrys Gym og I Was A King, noe som dessverre går på bekostning av den glitrende gitarpopen hun tidligere har laget, men hun tjener derimot godt på en gnistrende tolkning av hva folk kan være i 2016. Hold On Dreamer er mye hva tittelen sier: Det er en drømmende affære. En drøm som står tydeligere frem jo mer du hører på den. Christer Rossebø og Ingeleiv Berstads feler er med på å skape en mer eksperimentell og atmosfærisk tilnærming til låtene, og med synthene tar de sammen, Hold On Dreamer til en folk som ikke er svært godt representert i norsk sammenheng. Det er flotte arrangementer, der alle instrumentene får mye plass og preger låtene. Frøkedal har selv stått for produksjonen beviser sterkt hvor stålkontroll hun har. Stemmen hennes er det heller ingenting å si på, der hun varierer i forskjellig grad av helt nedtonet til kraftigere vokalprestasjoner på nesten hver eneste låt, bare hør på nydelige «These demented Times». Det er litt Vashti Bunyan, litt Joni Mitchell, men også det litt mer eksperimentelle fra Bjørk og noen deler Bel Canto.

Det er gjort tydelig valg for å markere at dette ikke er en plate der gitar-popen står i fokus, men det er likefullt ut en popplate. Frøkedal er en popmusiker, og en pop-musikker som fullt og helt er klar over at den eneste som begrenser hva popen er, er utøveren selv. Popen innehar en egendefinert bestemmelsesrett. En bestemmelsesrett som avgjøres av de valgene artisten gjør og de gjennkjennelsesfaktorene den samme artistens publikum/fans setter som krav. Frøkedal lager fortsatt pop. Det er det ingen tvil om, men vi kan nok omtale dette som hennes folk-plate (i hvert fall så langt), og det er en sabla god en.

Frøkedal