Røyk har gått fra å være en karaterdefinerende krykke til en annen

I amerikansk TV gjør det å i det hele tatt anerkjenne at røyking forekommer at man framstår som usminket og edgy.

b
a

Som mangeårig fan av komiker, skuespiller og podcastlatterspor Paul Rust, og en mer pro forma-fan av manusforfatter og skribent Lesley Arfin, var jeg pumped for Netflix-serien Love helt fra øyeblikket da den først ble kunngjort. Men jeg var også spent – på grensa til bekymret – på hva slags serie det kom til å bli. Det er ingen automatikk i at mennesker som er morsomme på podcaster og på internett er morsomme når de får sjansen til å lage film og TV, og selv om han unektelig har et godt øye for talent, bidro medskaper og executive producer Judd Apatow til å gjøre Amy Schumer ubehagelig konvensjonell og rund i kantene i Trainwreck.

Da den første traileren for serien ble sluppet trakk jeg imidlertid et lettelsens sukk.  Traileren inneholdt nemlig klipp fra en scene fra seriens første episode, hvor de to hovedpersonene Gus (Rust) og Mickey (Gillian Jacobs) tilfeldigvis møtes på en bensinstasjon, og hvor sistnevnte overtaler førstnevnte til å kjøpe en pakke røyk til henne. For hvis serien var villig til å innrømme eksistensen av rekreasjonell, ikke-karakterdefinerende sigarettrøyking i USA anno 2016, var sjansene gode for at den også ville kunne styre utenom de mest åpenbare sitcom- og rom com-klisjeene.

Sigarettrøyking og stereotyper

Da den omsider ble sluppet viste Love seg å være en sjarmerende og underholdende, men samtidig ganske så tradisjonell dramakomedie. Og det beste eksemplet på seriens knefall for amerikanske TV-konvensjoner er fremstillingen av Mickeys røykevaner: For der sigarettrøykingen i de innledende episodene bare var ett av rollefigurens mange karaktertrekk – på linje med store rutete skjorter, en gammel Mercedes Benz og et åpent sinn – ble den i løpet av seriens gang gradvis nøstet opp i retning av det som i dag er sigarettens primære symbolverdi i amerikansk TV – nemlig stereotypen «Nykter stoffmisbruker som klamrer seg til betryggende lav-risikoavhengigheter».

LES OGSÅ: Stygge røykpakker for helsas skyld?

Sigarettrøyking har gjennom historiens løp betydd mange forskjellige ting på film og TV: Det har konnotert maskuline macho-klisjeer og feminine sexy-klisjeer; det har blitt brukt som visuell tekstur og som eksotiserende og demonstrativ tidskoloritt, og det har vært skildret som like dagligdags som å bruke briller og ha hår på hodet. I det nye årtusenet har imidlertid den amerikanske film- og TV-bransjen langt på vei latt som om mennesker ikke lenger røyker, til et punkt hvor sigarettrøyking i dag er mindre vanlig – og mer symbolsk og moralsk ladet – på amerikansk network TV enn for eksempel bruk av marihuana og kokain.

For når mennesker en sjelden gang røyker sigaretter i amerikanske filmer og TV-serier, er det som regel for å understreke at disse rollefigurene enten er bosatt såpass langt fra fornuftens sentrum (les: California, New York og i visse tilfeller Chicago) at de ganske enkelt ikke vet hva slags giftstoffer de slipper løs på lungene sine, eller at de er havarerte, desperate individer som ikke har noe annet valg enn å forsøke å fylle det store, gapende hullet i livet sitt med en skamfull og usunn nikotinavhengighet.

For å forhindre seg selv i å glamorisere sigarettrøyking – og dermed også plagsom lungekreft og gulere tenner enn sminkørstanden kan leve med – har bransjen ganske enkelt valgt å late som ingenting, med det resultat at det å i det hele tatt anerkjenne at røyking forekommer gjør at man framstår som usminket og edgy.

Nikotin som livbøye

Det kanskje beste eksemplet på dette er den tidvis fantastiske, men ofte totalt intetsigende komiserien You’re The Worst på FX, som utspiller seg i Los Angeles, og handler om forholdet mellom den britiske forfatteren Jimmy (Chris Geere) og den amerikanske PR-agenten Gretchen (Aya Cash). Som så mange andre rollefigurer i det moderne amerikanske post-Buffy-TV-landskapet, bygger de to sin relasjon på en serie følelseskalde autistisk-psykopatiske vittighetsutvekslinger, men der Jimmy er
og blir en fundamentalt uinteressant karakter, vokser Gretchen seg sakte, men sikkert utover sitcom-formatets rammer.

Gretchens er klinisk deprimert, og dette gir opphav til et par klassiske episoder – nærmere bestemt s02e07 og s02e09 – hvor sitcomformatet sprekker opp og gir plass til en utforsking av følelser og problemer som tradisjonelt har vært sett på som antitetiske til kommersiell underholdning. Men der Gretchen ved seriens begynnelse ganske enkelt er en ung, sardonisk og tilfeldigvis sigarettrøykende kvinne, sklir også hun gradvis nærmere klisjeen om den hjelpeløse, men rekonvalesente misbrukerarketypen som bruker nikotin som en livbøye i hverdagen.

LES OGSÅ: HBO har laget øst-europeiske utgaver av norske serier

Den fremste bieffekten av at røyking skyves under teppet som en stakkarslig, skammelig vederstyggelighet som bør skjules for omverden, er at de få produksjonene som velger å fremstille det som noe dagligdags og noenlunde allmennmenneskelig får et skinn av ekthet som de streng tatt ikke har gjort seg fortjent til. Det er noe underlig sårbart og fortrolig ved røykescenene i House of Cards og Better Call Saul – som om serieskaperne tar en snarvei til realisme ved å skildre en dagligdags aktivitet som det blir stadig mindre attraktiv å innrømme.​

Når kommer snusen?

I film- og TV-sammenheng har sigarettrøyking så å si rundet symbolikkbrettet og endt opp som en non-konform gest igjen, og dermed får man en situasjon som minner om den dobbeltkommunikasjonen ungdommer utsettes for: Det er ikke tøft å røyke, men det er tøft å røyke. Forskjellen er at der det en gang ble framstilt som stilig, glamorøst og verdensvant er det i dag snarere kode for realisme og oppriktighet.

Sigaretten er og blir altså et potent visuelt symbol, og det eneste som kan true dens posisjon er den skandinaviske snusen, som amerikanerne enn så lenge har greid å holde på armlengdes avstand, men som før eller senere vil begrave hele den amerikanske film- og TV-historien – fra film noir til Basic Instinct – i en flodbølge av skummende, brunt sosialdemokratisk sikkel.​​

LES OGSÅ: Netflix-seriene Jessica Jones og Master of None peker mot en ny og tidstypisk sensibilitet

Breaking Bad