Morten Jørgensen ble slått konkurs i 2001: – Først for et par år siden kunne jeg begynne å se fram mot et comeback

Han har håndhilst på Kim Il-Sung, gitt ut Norges beste rockeroman og blitt slått personlig konkurs. Nå er Morten Jørgensen endelig tilbake med nytt band.

b
a

Det forrige bandet hans – Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa (eller vanligvis bare Morten Jørgensen og Spekkhoggerne) – floppet (på tross av, eller sannsynligvis mest på grunn av, refrenget «Det er bedre å suge pikk enn å jobbe på fabrikk»). Nå gjenoppstår Morten Jørgensen som musikalsk medium for Sigbjørn Obstfelder.

– Dikteren Sibjørn Obstfelder kom til meg i en drøm og påstod at han slett ikke var død, at han overhodet ikke var menneske engang. Han var blitt stasjonert på jorden for å holde øye med oss på vegne av en fremmed planet, og hadde inntatt Obstfelders legeme på begynnelsen av 1900-tallet.

Morten Jørgensen snakker om sitt nye bandprosjekt, Svalbard.

– Jeg har mye rare drømmer, og denne var veldig spesiell. Svalbard-tekstene kommer til uttrykk for hva som hadde skjedd hvis Obstfelder hadde gjenoppstått som dikter i dag.

Da hadde han, ifølge Jørgensen, bosatt seg på Svalbard, fordi han ikke liker mennesker (isbjørner har han ikke noe imot).

– Jeg skrev de første låtene for over ti år siden. Men jeg har vært så blakk og jævlig. Jeg tapte jo en kvart million på Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa.

La oss spole tilbake noen år, til tampen av 80-tallet. Morten Jørgensen og Spekkhoggerne ga ut albumet Psykedelisk Utviklingshemmet, som blant annet inneholdt låta «En sørgmodig skillingsvise om Solveigs ferd til hovedstaden» med den famøse refrengstrofen «Det er bedre å suge pikk enn å jobbe på fabrikk». Det ble terningkast 1 i Dagbladet og VG, sistnevnte påstod at Jørgensen ikke kunne synge. På P1-programmet Norsk på norsk fikk albumet null poeng. Platesjapper nektet å ta inn albumet.

– Det ble i det hele tatt mye bråk, mange ble veldig sinte. Og det svei på pungen min, fordi albumet ikke kom opp i mer enn 2000 solgte. Og jeg hadde betalt for 4000. Det var ingen plateselskaper som våget å røre den, så jeg måtte finansiere alt selv.

I 2001 ble Morten Jørgensen slått personlig konkurs.

– Siden har jeg vært fattig. Først for et par år siden kunne jeg begynne å se fram mot et comeback.

Morten Jørgensen

PSYKEDELISK UTVIKLINGSHEMMET: Morten Jørgensen og Spekkhoggerne.

Nå er to Svalbard-låter ferdig innspilt, og slippes som singler til høsten på Bangles & Brass Records. I anledning Jørgensens musikalske comeback utgir Bangles & Brass også Spekkhoggernes Psykedelisk Utviklingshemmet på nytt i april. Det skal også startes crowdfunding på New Jelly og trykkes opp «Det er bedre å suge pikk enn å jobbe på fabrikk»-merch, for å finansiere resten av Svalbard-plata.

Jørgensen gikk i studio med Svalbard allerede i 2008, men ble ikke fornøyd med resultatet.

– Så satt jeg i studio sammen med Yoguttene i 2014, gjorde den spoken word-biten til D’Sant 3D. Tenkte «Nei, dette var gøy! Nå starter jeg opp Svalbard på nytt igjen».

Så det er Yoguttenes fortjeneste, dette?

– Ja, det er egentlig det. Å sitte i studio etter så lang tid, kjenne sirkushesten begynne å *Jørgensen lager noe som kan minne om vrinskelyder* , da hadde jeg liksom ikke noe valg.

Saken fortsetter under Yoguttene.

Hva skiller Svalbard fra tidligere bandprosjekter?

– Det er ikke punkrock. Det er ikke new wave. Det er musikk som forhåpentligvis er 2016. For meg har det hele tiden vært vesentlig at det skal være musikk NÅ, at jeg ikke skal gjenta noe jeg har gjort før, for det kjeder meg GRENSELØST. Jeg har skrevet tre vidt forskjellige romaner. Jeg kunne ha fortsatt å kjøre formel, men det er jeg ikke interessert i. Sånn sett er jeg helt likegyldig til at Spekkhoggerne blir utgitt på nytt. Alle mine tanker går på Svalbard. Jeg synes det er altfor mye folk som skal holde gjenforeningskonserter og leve på gamle minner.

Det blir ikke noe av det med Spekkhoggerne, altså?

– Nei. Det har jeg vondt for å se. Med mindre folk betaler VELDIG mye penger. Da kan det selvfølgelig bli interessant, for jeg er jo en hore. Det var noen som kom med et tilbud for fire-fem år sida om å kjøre Spekkhoggerne på Rockefeller, men det var litt lite penger, synes jeg.

Morten Jørgensen

D’SANT: Morten Jørgensen er faktisk tilbake. FOTO: Ida Helen Gøytil

Hvor mye penger skal du ha?

– Jeg synes vel at jeg bør få igjen det beløpet jeg tapte på albumet.

Såpass ja, 250 lapper? I dagens kurs eller?

– Jeg vet ikke. Dette er ting jeg ikke har tenkt på så mye, for det er rett og slett ikke aktuelt, det får vi ta når det kommer. Men at det kommer til å koste MINIMUM en kvart million kroner for at jeg skal gidde å gjenreise et gammelt band? Ja, det mener jeg helt klart. Å, ja, ja, ja.

Din mest kjente bok Sennepslegionen handler om et norsk band på 80-tallet. Hvordan hadde en Sennepslegionen-historie utspilt seg i dagens musikkbransje?

– Det hadde garantert vært et langt kapittel om folk som sleit med søknader, haha. Og kanskje litt om overdreven optimisme når det gjelder salg av fysisk format. Og kanskje også skuffelse over at hvis man gjorde et intervju der man snakket om musikk, så kom det ikke på trykk og så får man beskjed om at det var for lite snakk om problemer og utfordringer på det personlige planet.

Apropos ikke-musikkrelaterte spørsmål, kan du fortelle om den gangen du håndhilste på Kim Il-Sung i Nord-Korea?

– Å, det er lenge siden, det! Studentopprørets tid, før pønken. Det er den mest spesielle utenlandstur jeg har hatt i hele mitt liv. Vi rømte fra vakter og sånn, kom oss ut i den nordkoreanske virkeligheten. Kim bare gliste, han. Fullstendig top of the world. Og så var det middag da, svær gallamiddag.

Serverte de burgere? Han fant jo opp hamburgeren?

– Jeg tror ikke det var gamlefar sjøl som gjorde det.

Nei, var kanskje sønnen, ja.

– Maten i Nord-Korea var ikke den beste. Jeg husker vi fikk ginseng-suppe. Ginseng som krydder er kanskje noe av det verste man kan spise. Men vi fikk importert japansk øl, det var jo godt. Og så spilte vi biljard på kvelden.

Apropos burgere, du synger om to hundre millioner burgere i «Top of the World». «Two hundred million burgers and one lonely castaway». Hva skal det bety?

– Det er vel et bilde på kulturen i det samfunnet her. Det er mange ting du spiser som forteller mye om kulturen. Hamburgeren er et symbol på veldig mye. Hamburger var jo definitivt det største du kunne spise på 80-tallet. Det var liksom rocke-maten. Men jeg spiser jo mest grønnsaker og fisk, da.

Du holder deg unna rockeburgerne?

– Ja, egentlig.

Morten Jørgensen