– Cannes-festivalen ble avsluttet med et sjokkartet antiklimaks

Årets Cannes-årgang var uvanlig sterk, men juryen provoserer ved ikke å gi prisen for beste film til en kvinne.

b
a

Hovedkonkurransen i Cannes var den sterkeste på mange år, med nye filmer av regissører som Nicolas Winding Refn, Jim Jarmusch og Pedro Almodovar. Det ble nesten for mye av det gode. Dessverre ble ikke verdens viktigste filmfestival avsluttet på en like positiv måte – heller med et sjokkartet antiklimaks.

MEN FØR presse og festivalpublikum satte kvalitetsfilmen i halsen, kunne man altså glede seg over et enormt godt Cannes-program. Det skjuler seg alltid godbiter i sideseksjonene, men i år føltes det ekstra nødvendig å holde fokus på hovedkonkurransen, med så mange markante filmskapere representert. Høydepunktene sto i kø – heldigvis er flere av dem allerede kjøpt inn for norsk kinodistribusjon.

George Miller (Mad Max: Fury Road) og resten av juryen hadde en enestående mulighet til å for første gang gi Gullpalmen utelukkende til en kvinnelig regissør. I den harde konkurransen var Maren Ades publikums- og kritikerfavoritt Toni Erdmann og Andrea Arnolds nydelige American Honey likevel blant de aller beste filmene. Da Jane Campion vant for Piano (1993) delte hun prisen med Chen Kaiges Farvel min konkubine, så i løpet av Cannes-festivalens 69 år gamle historie har ingen kvinnelig regissør vunnet Gullpalmen alene.

I løpet av Cannes-festivalens 69 år gamle historie har ingen kvinnelig regissør vunnet Gullpalmen alene.

Heller ikke i år, for utrolig nok valgte juryen å gi prisen for beste film til Ken Loach for andre gang; den britiske regissøren vant overraskende Gullpalmen for sin sosialrealistiske I, Daniel Blake. Alt tyder på at juryen må ha vært svært uenige, og endt opp med et slags kompromiss – til stor forargelse for de fleste andre. Andrea Arnold fikk i det minste den såkalte «juryprisen», men Toni Erdmann ble fullstendig oversett. Fikk ikke juryen med seg reaksjonene på filmen underveis i festivalen?

LOACHS FILM var både aktuell og rørende, men ikke i nærheten av de mesterverkene American Honey og Toni Erdmann er. American Honey er en sanselig road movie om den 18 år gamle jenta Star, som legger ut på den amerikanske landeveien med en gruppe outsidere og småsvindlere. Arnolds fokuserte, men poetiske filmspråk trekker oss inn i Stars verden – krydret med et uimotståelig, popkulturelt soundtrack. Toni Erdmann er på sin side en original og rørende situasjonskomedie, om en far som forsøker å komme nærmere sin datter ved å ikle seg alter egoet som filmens tittelfigur.

Ken Loachs historie om Daniel Blake, som forgjeves prøver å tilpasse seg et moderne arbeidssøkersystem, føles ikke som et like stort og viktig verk. Prisutdelingen er ikke bare provoserende fra et kjønnsperspektiv, men også fra et rent filmkunstnerisk standpunkt. Nå må Cannes-festivalen passe seg så den ikke blir som Oscar-utdelingen, der nominasjonene oppleves som mer betydningsfulle enn selve prisutdelingen. At Xavier Dolan skulle få Juryens Grand Prix for sin Juste la fin du monde ble et skammelig eksempel på dømmekraften – den talentfulle filmskaperen har blitt oversett tidligere, og fikk i år pris for sin svakeste film til nå.

NOEN INTERESSANTE gjennomgangsmotiver manifesterte seg underveis i rekken av de nominerte. Den symboltunge dobbeltgjengertematikken, for eksempel, i den eksistensielle spøkelsesfilmen Personal Shopper, eller i Jim Jarmuschs gåtefulle hverdagshyllest Paterson, Nicolas Winding Refns mørke moteeventyr The Neon Demon – og selvsagt Toni Erdmann, i sin Mrs. Doubtfire-lignende utkledningskomikk.

Sistnevnte var også en av flere far/datter-dramaer i hovedkonkurransen, og den kvinnelige hovedrollefigurens selvoppholdelsesdrift i den nitriste jobben har også sine paralleller i andre filmer fra festivalen. Forstyrrende traumer, oppsiktsvekkende sex og kannibalisme var også tematikk som gikk på tvers – den stiliserte skrekkfilmen Raw var ikke i hovedkonkurransen, men ble Cannes-årgangens største oppdagelse, om en ung veterinærstudent som får smaken på menneskekjøtt. Filmen ble vist tidlig i festivalen, og utgjorde en forrett like god som den omfangsrike hovedmenyen.