Netflix-serien «Marseille» er en overtydelig «House of Cards»

Pouting, overspilling og skurkeaktig sex gjør at Netflix-serien «Marseille» kun blir middels god.

b
a

3Det nærmer seg ordførervalg i den styggvakre metropolen ved middelhavskysten. Byens pater familias og ordfører gjennom tjue år Robert Taro (Depardieu) har bestemt seg for å ikke stille til gjenvalg og skal etter alle solemerker etterfølges av sin protesjé Lucas Barres (Benoît Magimel). Men så skjer det noe muffens i utbyggingsplanleggingen av et casino i det veldige havneområdet av byen, og plutselig er ingen ting så sikkert lengre.

Les også: «Rick & Morty» er den morsomste, smarteste og beste animasjonsserien akkurat nå

Marseille er den første franske originalproduksjonen fra Netflix, og prøver naturligvis å være en slags fransk House of Cards. Her er de fleste sidene av samfunnet korrupte, man skal stole på særs få mennesker og tekstmelding-korrespondansene blir grafisk fremstilt på skjermen hver gang det tikker inn en melding hos en av hovedrolleinnehaverne.

Som politisk thriller fungerer Marseille sånn passe. Byen er riktignok et utmerket scenisk bakteppe til politiske spillet vi som seer får ta del i, og kjente steder som Notre-Dame de La Garde, Stade Vélodrome og boligmaskinene til Le Corbusier i drabantbyene  blir på elegant vis flettet inn i handlingen. Problemet til serien er hovedsakelig dens overtydelighet både når det kommer til handling og persongalleri. Hvordan Taro og Barres på sekund går fra et nærmest far-sønn-forhold, til å fly på hverandre ved en hver anledning. Spesielt en konfrontasjon etter en votering om utbygging av det nevnte casinoet, er på grensen til latterlig. Latterlig er det også når den samme Barres på maktsykt skurkevis myser utover middelhavsbyen mens han tar én av sine mange elskerinner bakfra på en takterrasse og lirer av seg noen fraser alla «alt dette skal en gang bli mitt». Benoît Magimel er kronisk overspillende som den poutende Barres, og at noen i byen skal ha kunne finne på stemme på denne karikaturen under et valg fremstår som helt usannsynlig.

Les også: Netflix-seriene Jessica Jones og Master of None peker mot en ny og tidstypisk sensibilitet

Hovedrolleinnehaver Depardieu gjør dog en svært god innsats som den plagede Taro. Som i Abel Ferreras Welcome to New York viser han seg igjen som en ypperlig typecasting som mektig brande med urent mel i posen. Også Géraldine Pailhas er bunnsolid som Taros cellotrakterende kone. Alt i alt er Marseille en helt medium god serie som dessverre lider av at det er laget mange bedre TV-serier og filmer med omtrentlig samme tematikk.

Anmeldelsen er basert på de tre første episodene av serien.

Premiere 5. mai på Netflix

Marseille