Mårten Spångberg: – Kunst i dag bør etterstrebe en form for verdiløshet

… fordi kapitalen er überhappy over hver eneste form for motstand og kritikk, mener Mårten Spångberg, som er aktuell med den syv timer lange forestillingen Natten på Black Box.

b
a

Denne artikkelen ble først publisert i NATT&DAG i september 2014, men republiseres nå i anledning 0ppsetningen av Spångbergs syv timer lange Natten på Black Box Teater 3. og 4. juni. Vil du ha billetter? Send en mail til konkurranse@nd.no med emnefeltet «IKKE VEKK MEG FØR JEG HAR FÅTT NATTKAFFEN MIN», så kan du vinne til deg og en venn.

Først ut, hvorfor valgte du tittelen La Substance, but in English? Hvorfor ikke bare kalle forestillingen Substance, eller Substans?

– Jeg har aldri likt skuespilleren og komikeren Peter Sellers. Komedie er liksom ikke min greie. Når det er sagt, er The Party er en super-nice film. Her spiller Sellers en mislykket indisk-ish skuespiller i Hollywood som på grunn av en misforståelse blir bedt i en superhot bransjefest. Anyway, det skjer masse rart. Til slutt kommer det inn en elefant og hele huset fylles av skum og alt er perfekt. På festen treffer Sellers – som for anledningen er brunsminket for å se ut som en indisk person eller noe, noe som er ganske så up in the face rasistisk – uansett, Sellers treffer en dame. Hun introduserer seg selv som Peggy Sue, eller noe annet overfladisk og stupid, og Sellers svarer «Enchanté nice. Gupta, is the name I’m called». Det er på samme måte med La Substance, but in English. Nice og enchanté, men obviously helt seriøst ment.

LES OGSÅ: Vinn billetter til «Natten»

Men flere steder står det at tittelen baserer seg på antikk gresk filosofi og Platons forståelse av substans? Er det bare bullshit?

– Altså, tittelen har noe med filosofi å gjøre, men det har jeg helt glemt bort. Det der med but in English er mest for at folk skal fatte at forestillingen vet hva den driver på med. La Substance er derimot uavhengig, absolutt uavhengig. Forestillingen også, den er uavhengig og på sitt vis indifferent til verden og publikum.

Helt likegyldig altså?

– Ja, og dette gjør at publikum kan gjøre hva de vil. Forestillingen trenger dem ikke, men er samtidig glad for at alle er der, selv om noen sover, er på Facebook, snakker med en kompis, klemmer, eller bare er der for no particular reason. Shit, en annen ting med Peter Sellers. En gang kom han til en filminnspilling i Italia og hilser på regissøren Blake Edwards. Sellers sier «Hello Blake» og Blake svarer «Hello Peter, welcome to Hollywood». «But this isn’t Hollywood, this is Italy» sier Sellers, og får til svar «Peter, Hollywood is a state of mind». Sånt kan man like.

Definitivt. Men tilbake til La Substance. Her tar du visstnok sikte på å vise hvordan kapitalisme og sosiale medier har endret måten vi erfarer verden på. Hva er det som har skjedd med oss, tror du? Har vi blitt avstumpede mennesker?

– Ja, det der er mest med for å flørte med Kulturrådet. De liker beskrivelser av typen «Facebook ødelegger barna våre! Instagram gjør hele verden overfladisk!». Det var valg i Sverige for noen uker siden, og det gikk ikke så bra. Det er tydelig at vi ikke forstår hvordan meninger produseres og spres. Det er en feilslutning å tro at vi er et produkt av kapitalismen, teknologi og vår omgang med sosiale medier, for det er like mye vi som er produsenter av kapitalisme og kommunikasjonsmåter.

En slags gjensidighet her altså, men hvordan stiller forestillingen seg til dette?

La Substance omfavner kapitalismen, sosiale medier, selfies, smartphones, brands, overfladiskhet, Instagram, og lar hele greia det smelte inn i en slags homeopatisk kamp. Det resulterer i en opplevelse uten egenskaper – en tid uten språk. La Substance er bare en vibe, og det handler om å bli ett med denne viben.

La Substance_51

Mange vil si at det er kunstens oppgave å kritisere og bryte ut av kapitalistiske tankemønstre og betraktningsmåter? Rommer denne ideen om vibe og substanse en form for protest mot en kapitalistisk logikk?

– Det her er et ganske omfattende spørsmål, typ PhD-omfattende. Jeg tror at kunsten på 1900-tallet har kunnet være kritisk og en protest mot hvordan samfunnet formes, men jeg tror at vi nå befinner oss i en ny situasjon. Spørsmålet blir heller, hvordan kan vi bryte mot noe som er omni-present (allestedsnærværende jour. anm), noe som definerer liv som sådant? Vårt problem i dag er at kapitalisme på en og samme tid er fienden og sponsoren av tenkbar motstand. Kapitalen er überhappy over hver eneste form for motstand og kritikk, fordi denne kritikken blir en del av kapitalen.

Kulturrådet liker beskrivelser av typen «Facebook ødelegger barna våre! Instagram gjør hele verden overfladisk!»

Så det finnes ingen mulighet til å protestere?

– I stedet for å drive med instrumentell kritikk av vår relasjon til verden, så tror jeg kunsten i dag bør ta en annen vei og heller strebe etter en form for verdiløshet. Det vil si å være kunst uten å være verdifull i relasjon til noe. Kunstens oppgave er ikke å vise elendighet og lidelse, eller å være opplysende. Dens oppgave er å produsere muligheten for helt andre former for opplevelser. Opplevelser uten egenskaper, uten aspirasjoner av noe slag. Substansen har en slik kapasitet, uten retning, krav, mål eller moral.

Så, er tanken da at La Substance skal være et fristed hvor publikum kan reflektere over, og kanskje bryte ut av, vår vante måte å erfare verden på? Hva da med ønsket om en mer langvarig endring, og det å bidra til politiske eller sosiale endringer? Er det noe du har gitt opp?

– Jeg tror ikke kunsten kan unngå å produsere politiske og sosiale forandringer, men samtidig kan ikke målet være å produsere beskrivende forandringer. Om dette var tilfellet ville vi kunne måle kunstens nytteverdi, men i hvem sine øyne og til hvilken pris? Her må vi skille mellom kunstnerens mål som menneske og kunstens mål, som er å være kunst.

Du er kjent for å være en eksperimentell koreograf, har du endret måten du tilnærmer og forstår dans og koreografi på i arbeidet med La Substance, but in English?

– Så klart. Hvert prosjekt handler om å skape nye forutsetninger, ikke bare en ny look. Jobben består i å befinne seg på tynn is og undergrave sine egne preferanser. Eksperimentet innebærer å stille spørsmål ved produksjonsgrunnlaget, begjær, form og innhold, men for meg er det klart at dersom en kunstner kan gis en slik etikett er han eller hun ikke eksperimentell nok, så jeg får heller jobbe hardere med den greia der.

La Substance_46

I etterkant av forestillingen på MoMA var det mange kritikere som poengterte at ‘noe skjedde’, uten at det var helt klar hva. Hva tror du det er som skjer? Og var folks reaksjoner noe du forutså når du utviklet forestillingen?

– Altså, dette skjedde ikke bare i New York, det er på samme måte etter hvert show. For meg er det fantastisk, at folk hadde en opplevelse og var en del av noe de ikke har ord for. Ofte forsøker folk å si noe, men det eneste de får til er å fysisk gripe tak i meg og si «great» eller «awesome». Det er kult å høre folk prate om showet, for det virker ofte som om de har sett helt ulike forestillinger. Noen sier «det her og det her skjedde», men har helt fucket opp rekkefølgen, og skapt sitt eget bilde og opplevelse. Det var litt av greia med La Substance; å gjøre en forestilling som et landskap heller enn en stige. Jeg er lei av forestillinger som guider publikum, jeg tenker heller at de smarte får klare seg selv. Når man følger en stige så vet vi alltid hvor vi er, og forestillingen vet hvordan publikum kommer til å reagere. Fuck det, La Substance åpner opp for publikums egne refleksjoner, og selv om alt er planlagt vet vi ikke på forhånd hva som blir resultatet.

I MoMAs beskrivelse av La Substance, but in English, sto det også at publikum erfarte en slags «delt ensomhet». Hva tror du ligger i denne tanken?

Poetry for the program leaflet. Altså, greia er ikke å produsere en form for community hippie sosial herlighet, men en annen måte å forstå publikum på. I teateret er publikum å betrakte som én, som ett publikum. Du vet, vi sitter der i mørket og skuespillere ruller rundt over scenen og ned blant publikum, og vi sitter der, side om side, og skal tolke hva det er som skjer. Ikke så kult. I La Substance er hvert individ singulært. Det finnes ikke et publikum, det finnes bare individer, og hvert individ skaper sin egen opplevelse og finner sin måte å navigere gjennom situasjonen på. Dette inkluderer selvsagt det som skjer på scenen, men også de andre menneskene i rommet, soundtracket, luktene, småpraten, det å sove en stund, det å ta en pause, det å spise noe eller det å bare være der. Shared lonelyness eller hva enn formuleringen var, er forskjellig fra community, som forutsetter en felles idé. La Substance forutsetter ingen slik felles idé. It is what it is, og det er ok.

I The New York Times brukte de beskrivelsen «hallusinogenisk opplevelse»,. Kritikeren kobler dette opp til scenografien og tilstedeværelsen av marihuanalignende planter, men antydet også at dette har noe med lengden på forestillingen å gjøre. Er det en sammenheng her? Stiller du noen andre krav med hensyn til konsentrasjon og refleksjon enn det vi møter andre steder?

La Substance, but in English stiller ingen krav what so ever. La Substance er kanskje hallusinogenisk, men ikke som dop. Den skifter og bryter form slik at alt er som det skal være, og ingenting er det samme. La Substance, but in English handler om å undergrave forutsetningene for persepsjon slik at individer kan skape nye forutsetninger for å oppleve. Det handler om å ikke vite, og å forstå uvitenhet som en ressurs.

NATTEN