Dette er det bent frem idiotisk å gå glipp av

Se Powaqqatsi sammen med Philip Glass, fremført med orkester for første gang i Europa.

b
a

Powaqqatsi – Life in Transformation åpner med en visjon av helvete i sakte film. Akkompagnert av en merkelig lystig marsj kaver utslitte menn ut av et gjørmehull med tunge sekker på nakken. Som maur beveger de seg etter en usynlig kollektiv logikk, men i motsetning til maur gjør de det med forvirrede uttrykk i ansiktet. De ser ut til å ha kommet uforberedt, kledd i gjørmetunge hverdagsklær som om de har blitt revet ut av hverdagen for å takle en plutselig katastrofe. En av dem har skadet seg, han ligger ubevegelig i gjørmen mens de andre fortsetter rundt ham, og snart bæres også han ut av gjørmehullet på utslitte nakker. Det er som en iscenesettelse av rendyrket industri, arbeid redusert til rent slit, men samtidig en grotesk parodi på det samme: Sekkene ser ikke ut til å inneholde annet enn gjørme, formålet later til å være et eller annet abstrakt. Avstraffelse?

Koyaanisqatsi – Life Out of Balance, Godfrey Reggio og Philip Glass’ plot- og dialogløse film fra 1982, er en av tidenes beste filmer. Med flotte, lange, fremmedgjørende klipp av moderne, vestlig liv og samfunn satt til merkelig og direkte skummel musikk, fremstiller den absurditeten i det vi kaller fremskritt: Utvinning, konstruksjon, riving, rekonstruksjon. Jobb og forbruk. Den er antikapitalistisk uten å være insisterende, og hadde vært irriterende hvis den ikke samtidig hadde vært så pen og tålmodig. Koyaanisqatsi er som å se verden vi lever i (og hvordan vi lever i den) utenfra for første gang, som om man er et romvesen.​

Det er grusomt ironisk og et bevis på Koyaanisqatsis kvalitet at de da banebrytende teknikkene – timelapse av skyskrapere og motorveier, urbane folkemengder i sakte film, nærbilder av etnisk mangfoldige ansikter – senere har blitt et kjennetegn på lange reklamefilmer for internasjonale selskaper man aldri helt skjønner hva driver med. Så appropriert av markedets usynlige håndlangere er estetikken blitt, at videokunstneren Jesse England nylig lagde videoen «Koyaanistocksi», en fullkommen trailer for Koyanisqaatsi med vannmerkede stock-bilder istedenfor kinematograf Ron Frickes opprinnelige pionerverk:

Men desto sterkere blir den implisitte systemkritikken når man ser den i dag, som en parodi på parodien.​

Powaqqatsi (1988) er andre del av dette verket som til slutt ble fullført som trilogi med Naqoyqatsi i 2002. Den fortsetter i samme spor som Koyaanisqatsi, med lange, vakre klipp satt til fremmedgjørende Glass-musikk. Men der forgjengeren overvelder med tålmodig iscenesettelse av modernitetens enorme tempo og kaos, velter Powaqqatsi seg i treghet. Og der Koyanisqaatsi viser oss den utviklede, vestlige verdens ubalanserte rytme, er vi her på rundtur i den tredje verden.

Klippene dveler ved scener av fysisk arbeid (som i åpningen, fra en gullmine i Brasil), jordbruk, tradisjonell arkitektur og kulturell og religiøs praksis, og dveler så lenge at vi blir tvunget til å stirre til scenene stirrer tilbake, som i et minneverdig og ekstremt nært utsnitt av ansiktene til en rekke barn. Men også her tvinger fremskrittet seg på etter vestlig modell, og vi ser den skitnere, utviklende versjonen av urbanitet: Folk som leter etter mat på en søppelfylling i Mumbai, trengsel i Hong Kong, enorme boligprosjekter og slummer. Men ikke bare fattigdom og fordervelse, det er også lekende barn, utrolig natur og unike landsbyer i Nepal, India, Kambodsja, Kenya og Peru. Det er flere mennesker her enn i den første filmen og de lever i tettere dialog med naturen. Powaqqatsi er på flere måter en kontrast til Koyanisqaatsi, men begge filmene viser samtidig hvor urimelig det hele er og hvor uutholdelig fint det ser ut.

Som alle vet som så Koyanisqaatsi forrige gang Philip Glass var på Festspillene i 2010, er dette film som gjør seg best på storskjerm og musikk som gjør seg best live. Under produksjonen av Powaqqatsi var også Glass mer direkte involvert i selve filmingen og utvalget av locations, og komponerte til stedene, ikke bare bildene.

Dette er det med andre ord bent frem idiotisk å gå glipp av, og når vi nevner at dette i tillegg er første gang man kan oppleve orkesterfremføringen av Powaqqatsi i Europa, bør det ikke være noe tvil igjen. Lær å se planeten på nytt, som om du så den for første gang.

Powaqqatsi – Life in Transformation

Grieghallen, Griegsalen

Onsdag 25. mai, 18.45–20.50

Torsdag 26. mai, 19.30–21.20​

Mer info her!