– Det er et kick å gi fingeren til kunstmarkedet gjennom å grave fram fete ting som de har oversett

Kurator Bjørn Hatterud mener Versus 1, utstillingen der den avdøde modernisten Jørleif Uthaug og nålevende videokunstneren Jørgen van Eijk møtes, gjør yngre kunstnere en tjeneste ved å brekke i filler noen kategorier .

b
a

Kombinasjonen dau og ung hører på sett og vis sammen. De er sine naturlige motpoler, men på samme tid medsammensvorne. Ikke det ene uten det andre. Nå handler egentlig ikke den kommende utstillingen på Trafo om død i det hele tatt, snarere tvert i mot. Men i møte mellom dødt og levende kan nye former oppstå og avfødes. Det er i hvert fall det jeg håper på i møtet mellom den avdøde modernisten Jørleif Uthaug og nålevende videokunstneren Jørgen van Eijk. Utstillingen Versus 1 er kuratert av Per Gunnar Eeg Tverrbakk og Bjørn Hatterud.  N&D slo av en prat med sistnevnte.

Det kan nesten synes å gå sport i å finne eldre, glemte eller uoppdagete kunstnere blant kuratorer i dag. Hva er greia med pensjonister og daue folk – hvorfor ikke ta jobben med å finne nye tendenser og kunstnerskap?​

– Jeg tror det er et par-tre år siden Per Gunnar Eeg-Tverbakk og jeg kom på å pare  kunstnerskap av ulike generasjoner og lage en serie av det. Noe må ha vært i lufta, for parallelt har Munch-museet, Kunstnernes Hus – ja da jeg var i Wien forleden hadde til og med MUMOK gjort samme grepet. Noen ganger framstår plutselig en ting som veldig viktig å gjøre, denne gangen var det sammenstiling over generasjoner.

LES OGSÅ: Mårten Spångberg: Kunst bør etterstrebe en form for verdiløshet

– Det samme gjelder det å lete opp glemte kunstnere. Jeg tror grunnen til at vi graver i arkivene dreier seg om å ønske å finne kunst som ikke er blitt vist så mye at sansene er blitt numne for den. Kunst som ikke er satt så fast i etablerte båser at vi ikke lenger ser kunsten for bare båsen. Dessuten er det kick å gi fingeren til kunstmarkedet gjennom å grave fram fete ting som de har oversett. Kunstverdenen er konservativ, og jeg tror at vi gjør yngre kunstnere en tjeneste ved å brekke i filler noen kategorier og gjøre kanon mer mangfoldig. Mange unge kunstnere blir jo oversett, nettopp i jaget etter tendenser i tiden.

Hvor oppstod begjæret for denne litt ugjestmilde, tunge og strengt formale abstraksjonen som var hipt på seksti- og syttitallet?

– I etterkrigstida var det en enorm velstandsvekst, folk hadde trua på maskiner, fjernsyn, staten og framtida. Norske kunstneres rolle var ikke så mye kritikk, men heller å være visjonære – å trekke opp grensene for persepsjon, å forme ny estetikk, å være laboratorieansatte for formene og flatene. Senere kollapset jo dette, med motkultur, popkunst, Slettemark, GRAS og marxistiske marsjstøvler i solnedgangen.

VINN billetter til 7 timer lange Natten på Black Box Teater

Hva liker du spesielt ved Uthaugs malerier og skulpturer?

– Jørleif jobbet i samtlige tradisjonelle disipliner og gjorde alt selv, inkludert sveisingen av jernskulpturer. Han var alltid på jakt etter noe nytt i en kamp med seg selv, verden og tingene. Hans kroniske jakt etter stadig nye uttrykk gjør at selv de strammeste modernistiske verkene hans har et uttrykk som er villere enn andre modernister. Han var forresten mye mer enn en modernist, han jobbet i en rekke sjangre om hverandre. Han var heller en slags tidlig postmodernist.

​Van Eijks videoer kan for meg virke som en slags abstrakt, digital og grafisk formalisme. Hva slags sinnsstemninger prøver arbeidene hans egentlig å kommunisere ovenfor betrakteren?

– Tor Jørgen er en av de fremste i Europa på videokunst. Verkene på TRAFO er delvis laget i New York på utstyr fra 1960- og 70 tallet, delvis generert med antikvarisk programvare fra 1990-tallet. Tor Jørgen er knallhard formalist, strukturalist, en som bruker videomediet til å male bevegelige bilder. På sett og vis er Tor Jørgen en mer knallhard modernist enn det Jørleif noen sinne var.

Versus 1, Jørleif Uthaug / Tor Jørgen van Eijk, Trafo Kunsthall, 21. mai – 26. juni​​

Bjørn Hatterud