– Åpenbart hvorfor Highasakite får gode anmeldelser

Har Highasakites siste album avslørt norske anmeldere som slappe flokkdyr?

b
a

– HIGHASAKITE KOMMER KANSKJE til å høres like bra ut som D’Sound om noen år.

Personen jeg har chattet med på Facebook i flerfoldige timer skriver endelig noe som resonnerer. «Omsider har jeg snublet over en meningsfelle som er væpnet til tennene med substansielle skråblikk», tenker jeg, og kaster et blikk over fem, seks dagsaviser som til min store forbauselse har erklært Highasakites Camp Echo for å være det beste norske albumet akkurat nå.

Hen fortsetter:

– NTNU-pop, eller Nesbø-pop, er litt som nittitalls funkpop. Mye av det kommer til å låte veldig snålt hvert øyeblikk.

Sammenligningen er god, nittitallets funkpop var på sett og vis bare en øvelse: Baba Nation, for eksempel, var populære i et (veldig) begrenset tidsrom, men jeg skulle mene man står på trygg grunn om man kaller det for «musikk med en åpenbar utløpsdato». Slik forekommer Highasakites musikk meg: flinke jazz-skolerte musikere, som er så tidstypiske at aktualiteten deres er begrenset.

Highasakite er så zeitgeist at om man tar dem ut av sin zeit, så blir det bare geist igjen. Så hvordan har det seg så mange norske anmeldere er over seg av begeistring?

DE FLESTE ANMELDERNE har falt pladask for tekstene til frontfigur og vokalist Ingrid Helene Håvik. Albumtittelen «Camp Echo» alluderer til en av Guantanamo Bays syv fengsler (Obama har som kjent ikke klart å stenge Guantanamo Bay, så her er det potensielt seks album til, dere!). Politikk og pop kan være en interessant kombinasjon, forutsattt av at tekstmaterialet er av en viss kaliber.

«(…)Ingrid Helene Håvik befester sin posisjon som en av landets mest interessante tekstforfattere», skriver Ando Woltmann i sin panegyriske (!) anmeldelse av Camp Echo i Morgenbladet. Audun Vinger omtaler tekstene som «grotesk(e) og sortere enn natten» i Dagens Næringsliv (den eneste litt lunkne anmeldelsen), Torstein Davidsen mener tekstene er «tankevekkende» i Romerikets Blad, og Eivind August Westad Stuen i Aftenposten skriver at «tekstene er kryptiske og mørke».

Norsk anmelderstand har veldig lav terskel for å genierklere tekst.

Etter å ha lest alle tekstene til albumet (eks: «My name is Sorrow / And I am sharing sheets with Shame / I have no sense of honour / And I am not the one to blame» eller «God don’t leave me, I’ll freeze / I panic in my bedroom half asleep / God don’t tempt me I’m weak / A needle is a shitty way to leave») lander jeg kontant på den skremmende konklusjonen at norsk anmelderstand har veldig lav terskel for å genierklere tekst.

Det du hører en metafor for hvor kjipt det er med krig, som er på høyde med et dikt skrevet i harnisk etter å ha blitt dømt til husarrest som fjortenåring.

Men at tekstene er banale er ikke problemet. Problemet oppstår når den kompakte anmeldermajoritet bestemmer seg for at Håvik er norges pop-svar på Louis-Ferdinand Céline.

For det er ikke rocket sience å være trist over ni spor, akkurat som det er ditto uproblematisk å annektere andres smerte, i dette tilfellet avstedkommet av krig og terror. Jeg er i stuss over at ingen reagerer på den tilgjorte ensformigheten som er platens tematiske skjelett, hvor nyanser er fraværende. Er antagelsen at tekst blir bedre om den er forankret i et mørkt sinn?

Håvik har forklart overfor Klassekampen at «det ikke er noe krig og terror-plate med en agenda». Men i presseskrivet heter det at «temaet er krig og terrorisme».

André Bjerke skriver godt om dette i diktet Til gjenmæle. «Det er vel en lyrikers blåsure plikt å meddele folk at han lider? (…) I livet er gleden en badegjest, mens smerten er dyphavsdykker» (et spor på platen heter ironisk nok «Deep Sea Diver»). Konklusjonen lyder:

«Jeg vil at vi klynkende menneskekryp skal ane en sannhet sporadisk: at gleden – og gleden alene – er dyp, mens smerten er overfladisk».

Lignende anskuelse finner man også i musikkanmeldelsen av Van Morissons Astral Weeks, skrevet av Lester Bangs.

«(…)what’s more, it was proof that there was something left to express artistically besides nihilism and destruction. It sounded like the man who made Astral Weeks was in terrible pain, (…) there was a redemptive element in the blackness, ultimate compassion for the suffering of others, and a swath of pure beauty and mystical awe that cut right through the heart of the work».

SE OGSÅ: NATT&DAG SPØR: Yeasayer

Den ensfargede entry-level misantropien går som som en rød tråd gjennom platen: Gud er død (sukk), hvilket betyr at noen – en samurai, kanskje? – må redde både verden og vokalisten.

HÅVIK HAR FORKLART overfor Klassekampen at «det ikke er noe krig og terror-plate med en agenda». Men i presseskrivet heter det at «temaet er krig og terrorisme». En av tekstene er basert på Bush-sitater fra en tale hvor han annonserte at USA skal gå til krig mot Irak. Og det er global oppvarming og terrorisme som er Håviks «største bekymringer». Til Jazznytt har gitarist Kristoffer Lo uttalt at «artister må innse at de er talerør som unge folk lytter til».

Det er noe naivt over det å håpe på at dagens musikk kan ha politiske ringvirkninger (det er ikke dermed sagt at man ikke kan inspireres av politikk) på samme måte som den hadde på seksti- og syttitallet. Selv Beyoncé, verdens største popartist, erfarer at mediene er mer opptatt av en potensiell utroskapsskandale, enn at noe av tankegodset i tekstene tar utgangspunkt Black Lives Matters-bevegelsen.

LES OGSÅ:…men var Jay-Z utro?

Tenk å være fra post 9/11-generasjonen (du har nettopp oppdaget at Verdensbanken eksisterer) og fremdeles ønske at store menn skal redde verden, enten det er  på privat eller politisk nivå. Da stiller man med en svak politisk analyse, og da bør kanskje musikken din dreie seg om andre ting. All den tid dette først og fremst er popmusikk – ikke politikk.

– DET ER HELT åpenbart hvorfor Highasakite får så gode anmeldelser. Anmelderne vil jo bare bandet vel. Det er en villet suksess.

Det fiktive sitatet er et slags sammendrag av alle svarene jeg fikk da jeg foretok en uhøytidelig spørreundersøkelse blant venner og bekjente. Hvorfor får de bra anmeldelser? De fleste synes være enige om én ting. Et rollebytte later til å ha skjedd: Det er ikke lenger bandet som skal gjøre anmelderne til lags, men det stikk motsatte. Slutningen kan basere seg på at fryktelig mange av anmeldelsene vektlegger Highasakites ambisjonsnivå, som om det å motarbeide Janteloven og å ville lage stadionrock kvalifiserer til gode karakterer. Vi må for all del bidra til å dytte dette bandet opp og frem!

«(Det er) Forventninger, først og fremst – ingen andre norske band har lagt (sic) 111 uker på VG-lista – og også ambisjoner. Det er klart at bandet her sikter seg inn mot mainstream pop og sikkert også mot et bredt internasjonalt gjennombrudd», skriver Marte Solbakken i Klassekampen. I Dagbladet mener Torgrim Øyre at «Golden Ticket» er «en svulmende synthpopfanfare med et refreng så storslagent at det alene kan løfte Highasakite langt fram og ytterligere lenger opp på karrierestigen». Morgenbladets Ando Woltmann trekker frem at bandet «ikke leker butikk» og at «hele bandets fremtoning, fra pressebilde, videoer og omslag til produksjon og lydbilde, skriker opp og frem, musikkeksport og jappete profesjonalitet. Det er ambisiøst(…)».

Anmeldere, og publikum også, liker å drømme om norsk suksess

Hvis profesjonell innpakning erlik god musikk, må kanskje alle anmeldere som har slaktet for eksempel Kygo revurdere grunnlaget de bedømmer musikk på? Er det ønsket om å stimulere norsk eksport som er bakgrunnen for at Highasakites gode karakterer? Er det et anfall av ren politikk? Bør man fremsnakke artister fordi de har høye strømmetall?

Highasakite-soundet er jo nettopp «hør hvor store vi er og hvor store vi vil bli», og de belønnes for det. For anmeldere, og publikum også, liker å drømme om norsk suksess – spesielt en suksess hvis tematikk ikke er forankret i en tropisk utopi, men noe «reelt» og «viktig» som krig og klimapolitikk. Det smaker bedre, selv om Kygo og Highasakites produksjons-DNA er ganske likt. For bak den antatt storslåtte produksjonen er det en naken keiser. En krampeaktig poptimisme har smittet Anmeldernorge.

DET ER DEN Spellemanns-vinnende Kåre Christoffer Vestrheim (Propeller Recordings) som har produsert. Vestrheim er per dags dato kanskje den produsenten som brukes mest i norsk musikk, og har alt fra Åge Aleksandersen, Jan Eggum, Marit Larsen og Katzenjammer på samvittigheten. Her er det avisene skriver:

«Produksjonen er gedigen, iskald og påtrengende. De organiske elementene er nesten fullstendig ryddet vekk, til fordel for et altoppslukende synthlandskap», skriver Eli van der Eynden i P3, som gir albumet terningkast 6. Ifølge Dagbladet er Camp Echo «spekket med mye (…) lekre produksjonsdetaljer». Aftenposten skriver at «Highasakite fokuserer på moderne elektropop med intrikate rytmer og harde bassfrekvenser. (…) Fra åpningen «My name is liar» utforsker bandet sitt nye sound, med dype synthlag som kveiler seg rundt den sentrale beaten».

LES OGSÅ: NATT&DAG anmelder ALT fra Highasakite-konserten

Nei. Produksjonen fremstår som ribbet for originalitet, og fraværet av eksperimentering og varme er påtrengende. Det låter som tredjegenerasjons The Knife. Det er trøkkete, fettete og påtatt gigantisk, selv der det ikke trengs. Ikke et eneste moment fremkaller «wow-øyeblikk». Arrangementene låter intrikate fordi det er ørten lag av dem. Pop-produksjonstriksene brukes så bevisst, og det er så åpenbart at det flagger under den ultrakomersielle parolen, at jeg er overrasket over at norske musikkanmeldere ikke klarer se albumets samlebåndsproduksjon i kortene.

Dersom Kygo, som jeg tidligere brukte som eksempel, skal slaktes for å være uoriginal av et nesten samlet kritikerlaug, kan man jo hevde at de samme forutsetningene bør gjelde Highasakite. Hva er det som egentlig skiller Highasake fra Kygo, sett vekk fra at de vaker i diametralt forskjellige følelsesbasseng?

«Camp Echo er ingen plate som får deg i lettbent humør», skriver Woltmann avslutningsvis i Morgenbladet. Og sannelig har han rett. At et helt OK album skulle avsløre store deler av den norske anmelderstanden som slappe flokkdyr, er nemlig en trist affære.

SE OGSÅ: NATT&DAG SPØR: Elliphant