Endelig gjennombrudd for Whit Stillman: – Fordi det ikke er mitt, liker folk omsider det jeg lager

Først da han lagde film som ikke var basert på eget manus kom gjennombruddet til 64 år gamle Whit Stillman.

b
a

BLANT SINE dedikerte fans er filmskaperen Whit Stillman kjent for bitende og humoristiske skildringer av amerikansk overklasseungdom – mennesker med eksistensielle kriser, statusorienterte kjærlighetsforhold og snakketøyet i orden. Etter sin debutfilm Metropolitan (1990) har regissøren selv forblitt i utkanten av «det gode selskap», som en eksentrisk nisjekunstner som aldri har fått den brede anerkjennelsen han ønsket seg.

Stillman (64) har slitt med å få realisert sine prosjekter, og til sammen bare laget fem spillefilmer. Men med Love & Friendship, hans siste film – kinoaktuell i Norge i disse dager – ser det ut til at karrieren har nådd et sent og uventet vendepunkt. Filmen har spilt inn mer penger i USA enn noe annet Stillman-verk, mye takket være at den er basert på den uferdige Jane Austen-romanen Lady Susan (skrevet i brevform på slutten av 1700-tallet, men først publisert i 1871).

Les også: N&D ser den feministiske pornofilmskaperen Erika Lusts filmer

Filmen gjenforener Chloë Sevigny og Kate Beckinsale, som begge spilte i Stillmans The Last Days of Disco (1998). Beckinsale spiller den utspekulerte Lady Susan Vernon, en ettertraktet, men kynisk enke på jakt etter nye menn til seg selv og sin datter. Tidskoloritten er intakt, men som i mer kontemporære Stillman-filmer er det den kvikke sosietetsdialogen som stjeler oppmerksomheten.

I Oslo er Stillman kledd i en upretensiøs dressjakke, med et lommetørkle eller en serviett (litt vanskelig å si) stikkende opp fra brystlommen. Han etterstreber det tidløst elegante, både i kles- og filmstilen. Når han blir konfrontert med Austen-suksessen svarer han selvironisk, men ikke uten sårhet.

Love & Friendship er den første filmen du har laget som ikke er basert på ditt eget manus?

– Ja, og den gjør det mye bedre enn de andre. Det er veldig ydmykende. Omsider liker folk det jeg lager, fordi det egentlig ikke er mitt.

– Hvorfor ville du filmatisere Lady Susan?

– Jeg har alltid vært opptatt av Jane Austen, og på en måte gikk jeg tom for mitt eget materiale med The Last Days of Disco (1998). Jeg prøvde å gjennomføre andre prosjekter, men jeg tror det er viktig å gjøre ting man vet hvordan man skal gjøre. Det er en god følelse å vite at du er den rette personen, at du kan gjøre dette materialet bedre enn andre kan.

– Problemet har vært at jeg har vært tilknyttet prosjekter som andre har trodd de kan gjøre bedre enn meg. Jeg jobbet med et prosjekt om kulturell revolusjon i Kina (Red Azalea, red. anm.) som jeg virkelig likte, men som Oliver Stone fikk tatt fra meg. I en periode jobbet jeg med en jamaicansk film – folk sa «hva er det her? Du er en hvit fyr fra New York City». Men innenfor et slikt tankesett har jeg fordelen av å være den største Jane Austen-tilhengeren blant filmskapere, og er kjent for det.

STILLMAN MENER denne fordelen henger sammen med det å bli eldre, ved at man har kunnet opparbeide seg 40 år med kunnskap om noe – i hans tilfelle Jane Austen. Første gang han leste Lady Susan forsto han den ikke, men etter å ha lest mer av forfatteren, fant han tilbake til den uferdige romanen. Filmatiseringen Love & Friendship tok 12 år å få realisert, fordi han kun jobbet med manuset når han ikke hadde andre, betalte jobber å gjøre.

Lady Susan er en parodi på gotiske romaner. Austen gjorde narr av sjangeren, fordi hun var anti-romantisk. Jeg leste hennes Northanger Abbey (1818), der det fulgte med fragmenter av annet arbeid, og Lady Susan var inkludert. Denne gangen syntes jeg den lille romanen var veldig vittig. Film-adaptasjonene av Austens verk har aldri blitt like morsomme som romanene faktisk er, og Lady Susan er hennes morsomste. Ikke sentimental i det hele tatt.

– Du har også adaptert Lady Susan til en ny bokutgivelse, der du har omskrevet Austens fiktive brevform til en fortelling. Du gjorde også roman av The Last Days of Disco. Med tanke på dette og at filmene dine alltid er så godt skrevet: hvorfor ble du ikke bare forfatter?

– Først og fremst er det film jeg liker. Film appellerer til så mange sanser; det visuelle, orale, all informasjonen du får – det er ekstraordinært. Det er et aspekt ved det å skrive romaner som jeg finner frustrerende, det at romanen ikke skaper sanselig stimulans. Det er «bare» ordene, så må man gå inn i dem og gjøre dem til en verden, gjøre dem appellerende – det er et spill for hodet.

– Min primærinteresse er film, men knærne begynner å svikte, så jeg har begynt å forsikre meg om at jeg har en back-up policy for karrieren: å skrive bøker når jeg ikke lenger kan stå oppreist på settet.

LandF_007

ETTER SUKSESSEN med Love & Friendship håper Stillman nå at prosjektene hans enklere vil få ben å gå på. Men han har allerede merket det han beskriver som en fare: at han tar jobber han ikke egentlig passer til, fordi produsentene har fått ferten av en viss suksess.

– Jeg har blitt tilbudt å omskrive et stort filmmanus, og det er en veldig fristende distraksjon. For en uke med jobb får du muligheten til å påvirke populærkulturen – alle barn kommer til å se filmen. Men så leser du manuset og tenker «jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med dette. Hva er det her for slags rot?»

Med hemmelighetsfull hviskestemme forteller Stillman at agentene hans prøver å få ham til å gjøre den store jobben, slik at de også tjener gode penger. Men han tror han ville gjort et dårlig arbeid med manuset, og at de aktuelle produsentene dermed aldri ville ringt ham igjen for en etterspørsel som ville kledd ham bedre.

– Det kunne vært interessant å se resultatet hvis du virkelig involverte deg i en kommersiell film for ungdom. Dine egne filmer handler om unge, moderne voksne. Har 1790-tallets rollefigurer i Love & Friendship og karakterene fra dine tidligere filmer noe til felles?

– Jeg tror på det tidløse, det var slik Austen skrev og også slik jeg startet å skrive. Jeg prøver å holde det kulturelle uttrykket på et moderat nivå, slik at det ikke går av moten. Jeg tror Austen også tenkte slik. Hun bruker et klassisk språk, og vi forstår alle ord, følelser og tanker i arbeidene hennes. Men det er en sjarmerende forskjell fra vår tid i måten karakterene lever på. Austen arrangerer ordene på en spesiell måte, ut fra tiden romanene utspiller seg i, og det er dette som gjør historiene hennes romantiske.

Love and Friendship går på kino NÅ.