Q25: Norgeshistoriens viktigste musikkfestival er tilbake – men ikke som viktig musikkfestival

Quart-comebacket Q25 er ikke et forsøk på å tjene mer penger, men heller en slags siste fest med gjengen, og det kan man jo unne de fleste.

b
a

DET VAR DER Haakon og Mette-Marit traff hverandre. Det var der Fuck for Forest hadde sex på scenen under en Cumshots-konsert. Før Øya, før Slottsfjell, var det på Quart alle dro. Quartfestivalen i Kristiansand ble arrangert hver sommer fra 1991 til 2007, da det var slutt på pengene og festen tok slutt.

Men i sommer er festivalen tilbake. Riktignok med nytt navn, Q25, grunnet en krangel om rettighetene til navnet og fordi det er 25 år siden festivalen først ble arrangert. Men det skjer på samme Odderøya i Kristiansand, og med samme sjef som i gamle dager, Toffen Gunnufsen.

Arrangementet, som går over to dager i slutten av juni, omtales som en jubileumsfest og en engangshendelse. «Et godt tilbud til dem som vil ha litt rock’n’roll,» sier festivalgründer Gunnufsen på arrangementets nettsider. Men der Quart i sin tid var opptatt av å formidle den nye og aktuelle musikken, noe de også gjorde med suksess, er jubileumsfestens lineup tilbakeskuende, og består utelukkende av artister og DJ-er som spilte på Quart i festivalens gullalder.

«Følelsen av tidsmaskin er også sterk i det at det ikke er en eneste kvinne på plakaten

Den toneangivende festivalen er altså alt annet enn toneangivende i sin gjenoppstandelse. Jubileumsfesten fremstår som en tidsmaskin tilbake til 90-tallet. Hele arrangementet er tydelig rettet mot de som var unge på 90-tallet, at disse skal ønske seg tilbake til sin ungdoms glansdager. Nå er det deres tur til å bli gubberockere, i en tid der hiphop, r&b og pop er den mest relevante ungdomsmusikken. Nå har de blitt 40 og 50 år og har barn og må skaffe barnevakt for å kunne reise ned til Kristiansand for å mimre, høre de gamle hitsa og kanskje ta ecstasy en siste gang.

LES OGSÅ: Piller, pikk og panikk med Pål Hetland (han gærningen fra Quarten)

DET ER IKKE bare blant publikum at de gamle får en siste sjanse til å feste: På scenen står Olle Abstract og DJ FRIENDLY, som begge har vært viktige for norsk elektronisk musikk i form av å være denne musikkens ambassadører på radio. Men etter å ha blitt tatt av P3-lufta har deres relevans og definisjonsmakt forsvunnet. Nå er det som om de hentes fram for å få, og gi, en siste smak av den gamle storhetstiden. Det gamle Kristiansands-rockebandet Flying Crap er et annet eksempel på gamle, glemte menn som skal få en siste sjanse til å skinne.

Følelsen av tidsmaskin er også sterk i det at det ikke er en eneste kvinne på plakaten. Dette er muligens noe anakronistisk å påpeke i og med at bookingene med vilje er tilbakeskuende, men det er så iøynefallende at det må nevnes. Det er kanskje heller ikke et urimelig argument for å la hele festivalen forbli værende i fortiden og i minnene.​

Quart var noe helt nytt, forteller Arvid Skancke-Knutsen meg på telefon. Han har skrevet boka Quart. Frihetens øyeblikk, som utkommer i anledning jubileet, hvor han har intervjuet flere hundre mennesker om deres forhold til festivalen. Det var Quartfestivalen som i norsk sammenheng skapte konseptet med en musikkfestival som er mer enn bare artistene som spiller der. Livsstilsfestivalen. Samtidig var det også en god og kredibel musikkfestival, særlig grunnet Toffen Gunnufsens særegne teft når det gjaldt booking. Han booket for eksempel både Moby og The Strokes lenge før de ble store, noe som gjorde at begge endte opp med å spille på små scener der det ikke på langt nær var plass til alle som hadde lyst til å se dem.

Ifølge Skancke-Knutsen traff Quart tidsånden i en tid der Norge var i forandring. Folk fikk mer penger mellom hendene, undergrunnsuttrykk fikk større gjennomslag og musikkdekningen i dagsavisene var på et høydepunkt. Denne bølgen surfet Quart på i mange år. Det som begynte som en nesten hemmelig undergrunnsfestival for spesielt interesserte, ble etterhvert hypet av dagsavisene, denne avisen og av MTV. Plutselig kom det et storinnrykk fra Oslo vest, med ungdom som kom vel så mye for festen som for musikkens skyld. Quart ble allemannseie.

DET ER NOK ikke tilfeldig at Quart gikk under ved overgangen til et nytt skifte i tidsånden: På slutten av 00-tallet var sosiale medier og streaming i ferd med å bli en sentral del av folks inngang til og opplevelse av musikk. Band og artister ble kjente på nye måter, og Quart hang muligens igjen i gamle måter å gjøre ting på. Eller kanskje Toffen Gunnufsen ble lei av å måtte forholde seg til det svære maskineriet festivalen hadde blitt, og av å måtte gjøre alle til lags.​

BILDESERIE: Haakon Magnus og skandalene

Sånn sett virker Q25 som et ønske om å dra tilbake til en enklere tid, til det glade 90-tallet, da det ikke var så mye styr. Underworld, Leftfield, Basement Jaxx og House of Pain er alle for lengst forbi sin storhetstid. Det er ironisk at den bookingen med størst relevans, LCD Soundsystem, er et band som, akkurat som festivalen selv, gjenoppstår i år.

LES OGSÅ: LCD kommer ikke til å klare å gjøre comeback kult

Man kunne tenkt at et prosjekt som Q25 er et forsøk på å tjene enda en siste slant med penger på en gammel, kjent merkevare. Men tingen er at festivalen gikk under grunnet sviktende billettsalg og elendig økonomi. Det er altså vanskelig å se for seg at det er penger som er motivasjonen til Toffen Gunnufsen og co.

Det er heller snakk om en siste fest med gjengen, som Skancke-Knutsen kaller det. En nostalgifest. Det kan man jo unne de fleste.