Eurorevisjoner: Hva er post-eurodance?

Hva fikk både den elektroniske avantgarden og svenske soveromsrappere til å gjennoppdage musikken fra årtusenskiftets dansegulv?

b
a

NÅR VILDE TUVS «Ensom Cowgirl» starter hører man lyden av en fest som er langt borte, men som sakte kommer nærmere. Arrangementet begynner flytende, nesten som det henger i rommet. Men etterhvert som mektige synth-arpeggioer og nådeløse trommer sakte innføres, er arrangementet med ett i fokus. Du er ikke lenger uteforstående, men festens midtpunkt.

Lignende effekt finner du i «Space Debris» av Erick Ellectrick, der han skriker  i noe som kan være enten smerte, ekstase – eller begge deler, midt i de brente restene av en danselåt. Dette er de norske representantene for post-eurodance, den nye bevegelsen vi ser hos de mest moderne hjernene i vår tids musikk.

I KORTE TREKK er post-eurodance ikke én konkret sjanger, men en tendens der elementer fra eurodance-sjangeren settes i nye sammenhenger, det være seg enten rap, eksperimentell pop eller mer abstrakte musikkformer. Det er en viss grad av ironi i det hele, men samtidig er det verken hån eller parodi. Det går ut på å ta kjente elementer og sette dem i en ny sammenheng, som får lytteren til å se elementene i et nytt lys.

LES OGSÅ: Vilde Tuv veiledes av skam

Selve stilen kan spores tilbake til «Witch House», en sjanger du kanskje husker fra da den var en stor greie i omtrent to uker i 2010. I etterpåklokskapens lys er det tydelig at ingen skjønte greia. Sjangerens kanskje mest populære band Salem drev i bunn og grunn med en blanding av sørstatsrap, shoegaze og nettopp eurodance.

Først i 2011, etter de mer eller mindre hadde falt av radaren, gjorde Salem en coverversjon av «Better Off Alone» på EPen I’m Still In The Night, hvor eurodance-røttene kom fram i lyset. Den eviggrønne bangeren til Alice Deejay forvandles gjennom seigt tempo, synthstøy og trap-trommer til et portrett av total ensomhet og isolasjon. Og det er nettopp synthen fra denne låten som også flyter som et spøkelse gjennom det drømmeaktige lydbildet på «Realiti» av Grimes fra i fjor. Lyden er den samme, men konteksten er en annen. Eurodance forvandles til musikk som er ment for å drømme seg bort mellom lysende touchscreens.

SKANDINAVIA, SPESIELT FINLAND og Sverige, var blant de ledende landene i eurodance-bevegelsen fra nittitallet til over årtusenskiftet. Dermed er det ikke overraskende at svenskene nå leder feltet i rap-grenen av post-eurodance. I prod-uksjonene hos Yung Lean og den affilierte gruppen Gravity Boys, brukes både synthlydene og melodiene fra eurodance i skjønn forening med moderne trap-rap. Kidsa som vokste opp med å laste ned Sandstorm fra Limewire har oppdaget Future og A$AP Rocky, og fletter sammen disse elementene på en måte som er enestående.

Ta for eksempel «Blood Rain» av Bladee, der beaten til Whitearmor hovedsaklig består av aggressiv trance-synth uten trommer. Det mest radikale finner vi kanskje på det rykende ferske debutalbumet Neostockholm av deres svenskspråklige kamerat Yemi, som legger stor vekt på eurodance-elementer (Yemi fronter for øvrig et crew som kaller seg «Europa Gang», der medlemmet Busu har gått så langt som å faktisk gi ut en låt som heter «Eurodancer»). Produksjonen til Yung Gud på singelen «Fenix» er bygget på en knusende hardstyle-basslinje kombinert med moderne, følelsesladet syngerapping. En kombinasjon som absolutt ikke burde funke.

DEN SAMME FORFLYTNINGEN fra en svunnen tid til vår finner vi hos produsentene fra PC Music, spesielt hos SOPHIE, som har laget megalåter som «Bipp» og «Just Like We Never Said Goodbye» ved å manipulere eurodance-DNA til plastikk-preget. Den sukkersøte sprettenheten står igjen som et dansende skjelett, en karikert versjon av kjernen.

Den dansbare popmusikken uthules og utslettes innenfra, i låter som samtidig er godt utførte eksempler på sjangeren. Konseptet har også dukket opp hos aktører som er mer åpenlyst eksperimentelle enn PC Music-gjengen, nærmere bestemt ultramodernister som Arca og Oneohtrix Point Never. Arca inkorporerer hint av eurodance i sine nesten ugjennomtrengelige lydlandskap, som i tittelsporet fra debutalbumet Xen. Melodien er som et vrak av en eurodance-låt som lyser fra bunnen av et hav fullt av glass og metall. På samme måte brukte Oneohtrix Point Never en rekke forvridde trance-synther som en del av kaoset på Garden of Delete. Musikken fremstår som et hologram av Ibiza i labyrinten av kabler og megabytes, som når det eksplosive klimakset i «Mutant Standard» sakte vokser ut av dundring.

LES OGSÅ: Sveriges mest molefonkne rapfenomen

Et viktig aspekt ved lyden til Oneohtrix Point Never er den tidligere nevnte bruken av ironi, som kommer til uttrykk i myk, utflytende synth, av en type hovedsaklig assosiert med new age-muzak. Dette kan være vanskelig å ta på alvor, i en kontekst der klangene som forbindes med noe flaut og «mindreverdig» blir opphøyd til kunst. Det er det samme prinsippet som ligger bak det soveromsrapperne fra Sverige driver med.

I LIKHET MED undergrunnssjangeren kalt vaporwave, handler det om å omfavne noe samtidig som man påpeker absurditeten i det. En tåke av gamle minner settes i en ny kontekst, og mer eller mindre allmenngyldige referanser gjøres til noe dypt personlig. Det kan egentlig ikke avskrives som ironi eller pastisj heller. Det er høyst inderlig. Grensen mellom der du tenker «er dette kødd?» og der du hengir deg, er hårfin.

For selv om det dreier seg om dyrking av klisjéer, er det ikke gjort nedlatende overfor kildematerialet. I post-eurodance trenger du ikke ta av tenkehetta for å slippe deg løs og danse. Dyp, emosjonell sannhet kan oppstå de mest uventede steder, og den nye bølgen artister er ikke redde for å innrømme det. Fortid, nåtid og fremtid smeltes sammen.